Av en eller annen grunn er fornorskingspolitikken og historien som på så mange måter har satt dype vonde arr i det samiske samfunn, sjelden et samepolitisk tema.
Jeg mener det er på tide at både det samiske samfunn og Norge som nasjon tar et oppgjør med fortiden.
Vi må erkjenne at fornorskingspolitikken ikke rammet indre Finnmark like hardt som den rammet kystsamisk kultur og samiske fiskere. Likevel er det ofte slik at det er folk fra indre Finnmark som er sannhetsvitner i forhold til fornorskingshistorien.
For en tid tilbake var jeg invitert av Sametinget til en konferanse om skolepolitikk. Dit var også statssekretær Elisabeth Dahle fra Kunnskapsdepartementet invitert.
På seminaret var det en eldre samisk mann som skulle snakke om sine opplevelser fra internatskole. Han kunne fortelle at han hadde hatt det så fint på internatskole. Ja det var nærmest ikke måte på hvor godt han hadde hatt det. Så mye for fornorskingspolitikken som et svart kapittel i Norgeshistorien.
Det hele ble ganske pinlig og jeg følte et behov for å forklare den ferske statssekretæren at forholdene på kysten som regel var ganske annerledes enn det rosenrøde glansbildet som ble presentert på seminaret.
En barndomsvenn av meg fortalte en gang en historie om sin bestemor.
Han hadde fulgt henne med sin mor til en fotograf der hun for første gang på mange herrens år fikk ta på seg en kofte. Da den gamle damen fikk på seg kofta brøt hun sammen i gråt så tårene trillet og hun var helt fra seg.
Etter at bildene var tatt og hun hadde fått av seg kofta fikk hun svigerdatteren og barnebarnet sitt til å sverge på at ingen i familien skulle få se de bildene før hun var død.
Hva er det egentlig som ligger bak sorgen og frykten som helt åpenbart preget denne damen?
Fornorskingspolitikken varte i over 112 år og var en rasistisk politikk overfor samer og kvener.
Den såkalte Wexelsplakaten, som var en instruks til lærerne, ble ikke opphevet før i 1963 og slo blant annet fast at:
«Selv om i en kreds flerheden af børnene ikke forstaar norsk, maa læreren dog altid have de ovenfor givne bestemmelser for øie og saaledes lade sig det være magtpaaliggende, at det lappiske eller kvænske sprog ikke bruges i videre udstrækning, end forholdene gjør uomgjængelig fornødent.»
Men hvis alle elevene i en klasse var samisk fungerte ikke fornorskingen på den måten at barna mistet sitt språk. Det var heller ikke forbundet med noen skam for disse barna å være samisk.
På kysten var det annerledes. Der var det en blanding mellom norske, kvenske og samiske elever.
Skammen som knyttet seg til det å være samiske var uutholdelig og gjennomsyret hele skolesystemet, skolemiljøet og samfunnet for øvrig. Barna lærte seg svært fort å skjule sin samiske bakgrunn og levde ofte et slags dobbeltliv der de gikk langt for å skjule hvem de egentlig var.
De utviklet blant annet ulike bisarre argumenter for å ivareta sin verdighet og sitt selvbilde. Barn (og voksne for den saks skyld) kunne si at:
«Min mor kan samisk, men er ikke samisk.»
Underforstått: Hun er en nordmann som kan snakke samisk. En av lærerne jeg intervjuet i 2009 sa også det samme. Dette lever med andre ord i beste velgående den dag i dag.
Jeg synes det er på tide at Sametinget begynner å snakke litt mer om fornorskingshistorien og gjør mer for å løfte fram hva som egentlig skjedde.
De som forteller historiene kan ikke bare være de som hadde det så bra på internatskole. Den virkelige fornorskingen skjedde ikke nødvendigvis på internatskolene.
Problemet med Sametinget er at de fleste som representerer det samiske folk er etterkommere av de som kanskje ikke ble rammet så hardt. Det er derfor kanskje ikke så rart at historien ikke synes så viktig, at den kanskje til og med trivialiseres av mange samer selv. Men det er den viktigste historien vi har og sannheten må fram!
Uten at vi og Norge som helhet tar et skikkelig oppgjør med denne historien vil vi være et historieløst og falskt samfunn.
Laila Susanne Vars har i den siste tiden satt fornorskingspolitikken på den politiske dagsorden overfor Kunnskapsdepartementet. Hun jobber hardt for å synliggjøre fornorskingshistorien i læreplanene. Det er utrolig viktig og jeg heier på deg Laila! Du er en flink og dyktig politiker.
Men den politiske virkeligheten er tøff og hva en enslig samepolitiker kan få til er begrenset.
Jeg kan tillate meg å drømme litt større. Jeg har sagt dette før, men gjentar det så gjerne:
I Canada er det etablert en egen sannhetskommisjon for å komme til bunns i hva som skjedde under assimileringspolitikken. Min drøm er at vi også her i Norge etablerer en sannhetskommisjon for å komme til bunns i fornorskingshistorien?
Tidligere blogginnlegg:
---
NRK har åpnet for kommentering av dette blogginnlegget. Vi anmoder alle til å være saklige.