Mii lea min sámiid árbi? Leago sámiid árbi seamma divrras min eiseváldiide?
Mun lean dáid maŋimuš beivviid jurddašan min divrras árbbis ja min ealás árbevieruid birra. Lean jurddašan makkár árvu min árbbis lea, ja man láhkai sáhttá dán čalmmustuhttit buorebut min eiseváldiide. Orru leamen ahte eiseváldit eai buot háviid jurddaš man stuorra árvu min kultuvra, historjá ja giella addá servvodat ekonomálaččat.
Lean hui oadjebas dasa ahte min sámiid vuođđu, min árbi ja min árbevierut addet bohtosiid maiddái ruđalaččat, ja mas mii maiddái fievrridat bohtosiid mat bohtet buorrin buohkaide.
Árbi lea nu divrras midjiide, ja lea maid divrras eiseváldiide ja Sámediggái hetteheames sámiid árbbi jávkadeames.
Lea otná servvodagas nu álki «láhppot» sámi árbbis, lea álkkit čuovvolit majoritehta bálgáid ja baicce guorrat daid. Nu geavvá álkidit jus mii eat nanne gielamet, eat láže buoret giellafáladagaid ja sisdoalu mánáidgárddiide, skuvllaide ja muđui sámi gielddaide.
Giella lea min divraseamos árbi, seamma divrras lea min kultuvra ja min kultuvrralaš eallinláibi ja ealáhusat. Jus min divraseamos kulturealáhusaid oktage geahččala jávkadit, de lea maid jávkadeamen min árbbi.
Ovdamearkan sámi árbbis lea boazodoallu. Mánná unnaražžan juo oahppá miesi merket, ja dát miessi galgá dán máná boahtteáiggi gádjut; gielalaččat, ruđalaččat ja arbbolažžan. Dát mánná beassá čuovvut su váhnemiid ja máttuid árbbi, ja oahppá ollu boazodoalus, duojis ja birgejumis. Dát mánná šaddá bohtteáiggis boazoeaiggát, luonddubirgejeadji, duojár, juoigi, gielalaš ja oadjebas. Ja go ollesolmmošin šaddá ja alcces šaddet mánát, de son árbbi fievrrida viidáseabbot danne go nu lea min kultuvra, árbbi galgá seailluhit maŋisboahttiide.
Jus lea nu ahte eiseváldit eai oainne maid árbi máksá, ja Sámediggi ii oaččo doarvái ruđa gokčat goluid mat gusket sámi servvodaga seailluhit, na de berrejit sámediggepolitihkkárát rádjet goluid mat gusket eará surggiide go min vuođđohástálusaide.
Min vuođđohástalusat leat; giella, kultuvra ja historjá. Min árbi ii rikko jus Sámedikki - ja sámi servvodaga vuođđodoaimmat eai ceavzze.
En rik arv er dyrebar og kostbar
Hva er samers dyrebare arv? Er samenes dyrebare arv like betydningsfull for våre myndigheter?
Har de siste dagene tenkt mye over vår dyrebare arv og over våre levende tradisjoner. Har tenkt på hva slags verdi samenes arv har, og hvordan vi på best mulig måte kan bevisstgjøre myndighetene på dette området. Det virker som om at myndighetene ikke bestandig tenker over verdien av bevarelse av den samiske arv, om hvordan ringvirkninger dette gir samfunnsøkonomisk med tanke på vår kultur, historie og språk.
Er sikker på at de samiske grunnelementene, vår videreførte arv og våre tradisjoner gir resultater også samfunnsøkonomisk, og som hele sammfunnet høster goder og resultater av. Arven er vår skatt, og det koster en del for myndighetene og Sametinget å bevare og holde den i hevd, nettopp fordi vi ikke ville miste den.
Dagens dilemma ovenfor den samiske arven, er at man lett kan gå seg vill i arvens hete, vi lever i et samfunn der majoritets språket og kulturen er lokkende og som det er enkelt å bli påvirket av. Det er så enkelt å la seg rive med, hvis grunnlaget for det samiske er haltende. Dette skjer hvis vi ikke styrker språket; et bedre språktilbud i kommunene og en bedre samiskopplæring i barnehager og skoler.
Språket er vår kjæreste arv, like dyrebar er vår kultur og våre kulturnæringer. Og levebrødet som mange har i form av kulturnæringer og tradisjonelle utmarksnæringer, er idag truet fra mange kanter. Forsvinner de, så mister vi også en kulturarv og et levesett.
Reindrift er en slik utmarksnæring. Barn lærer å merke sine reinkalver som små av, og reinkalven blir et symbol på barnets overlevelse og rikdom i form av; språk, økonomi og arvefrembringelse. Barnet får muligheten til å følge sine foreldre og generasjoners arv, og får lærdom fra barnsben om reindrift, duodji og utmarksnæringer. Barnet blir i fremtiden reineier, naturmenneske, håndtverker, joiker, språkmektig og med en god selvfølelse. Som voksen vil hun eller han videreføre arven til sine små, fordi arven er kulturell og den skal videreføres i generasjoner, slik at arven aldri dør ut.
Hvis det er slik at myndighetene ikke ser verdien av å holde arven i hevd, og Sametinget ikke får de nødvendige virkemidler får å ivareta den samiske kulturen på en god måte; så bør sametingspolitikerne kutte i andre oppgaver og heller satse på de områder som berører det mest grunnleggende. De viktikste utfordingene er; språk, kultur og historie. Arven vår blir ikke rikere ved at Sametinget påtar seg flere «unødvendige oppgaver».
Om det fortsetter å spre sin innsats på alt og alle vil vi miste folkus på vår hovedoppgave, bevaringen av den samiske kulturarven.
Ovddit čállosat/Tidligere innlegg:
---
NRK har åpnet for kommentering av denne bloggen. Vi anmoder alle til å være saklige.