Kameratskapet reddet dykkerne i Nordsjøen

Tusenvis av regndråper lager små ringer i sjøen på Tananger.

Tre kamerater møtes igjen, og praten går som om de tok opp tråden fra forrige gang de traff hverandre.

Det er lengre mellom møtene nå. Før så de hverandre hver eneste dag. Under andre omstendigheter. Og under vann.

Et kameratskap som blomstret mot slutten av 60-tallet som de har holdt liv i siden. Det samme kameratskapet som trolig var det som holdt liv i dem den gangen.

Ansvaret for egen sikkerhet

Nordsjødykkerne, også kalt pionerdykkerne, var de som arbeidsdykket i forbindelse med oljevirksomheten fra midten av 1960-tallet og frem til slutten av 1980-tallet.

Dykkingen var nødvendig for å utføre risikofylte operasjoner under vann. Noen ganger flere hunder meter ned i dypet.

Inspeksjoner, målinger og sveising. En tid med enkel teknologi, som betydde tungt, manuelt arbeid, på land og under vann.

I 1967 slo norske myndigheter fast at dykkingen i Nordsjøen skulle foregå under regulerte former. Sikkerheten skulle ivaretas.

Fra da skulle dykkeoperasjonene godkjennes av myndighetene før de kunne settes i gang. Dette skal ikke ha skjedd i praksis.

Ny forskning gjort av Tor Gunnar Tollaksen ved Universitetet i Stavanger, viser at det ikke var myndighetenes reguleringer som bidro til at skader og ulykker ble færre.

Ifølge hans arbeid med doktorgraden, skal det ha vært omsorgen og kameratskapet blant dykkerne som gjorde at de overlevde.

Pionerdykkerne kompenserte manglende arbeidsvern ved å ta vare på seg selv og kollegaen sin i dykkerklokka.

– Arbeidssituasjonen kan sammenlignes med militæroperasjoner der man er overlatt til seg selv. Når krig er et faktum, er det ingen som snakker om arbeidsmiljø, sier Tollaksen.

Rolf Guttorm Engebretsen (70)

12. desember 1964 på Dale kai i Sandnes. Tolv dager til jul, opphold og temperaturer på minussiden. Rolf Guttorm Engebretsen fylte 13 år denne dagen. På kaien sto han og en 65 år gammel ingeniør klare for eksamensdykket etter et kurs for å bli sportsdykker.

To år etter begynte han yrkeskarrieren som sivil dykker. Undervannsarbeid og anleggsdykking. Boring, sprenging og rørlegging under vann. Bare 15 år.

Men da han var blitt 18 år og myndig, begynte eventyret for fullt. Han skulle til Nordsjøen.

– Det var dette jeg ville drive med.

Tre år senere var han dykkerleder og jobbet blant annet som dykker under byggingen av Ekofisk- og Statfjord-riggene.

Da han var dykkerleder sto han ofte til ansvar for sine kollegers sikkerhet. Men han var også avhengig av dem.

Som for eksempel da han befant seg på den mørke, kalde havbunnen og plutselig ikke hadde sjansen til å bevege seg lengre.

Han hadde satt seg fast i et gammelt, ødelagt fiskegarn. Uansett hva han gjorde, klarte han ikke komme seg løs.

– All bevegelse viklet meg bare mer og mer inn i garnet. Det var rene dødsfella for en dykker.

Da dykkerlederen på overflaten endelig hadde fått fatt på situasjonen, hadde kollegaen hans under vann allerede skjønt alvoret.

Der han hang i uløselig floke satte kollegaen i gang med å kutte det seige tauverket. Det ble hull i drakten, og det kalde vannet begynte å strømme inn.

Etter det som føltes som evigheter kom han seg ut av garnet og ble tatt med tilbake til dykkerklokken.

Han tør ikke tenke på hvordan det kunne gått om han hadde vært der nede alene.

Lars Bjarte Hakestad (73)

Ikke lenge etter begynte en 22 år gammel mann i Nordsjøen.

– Jeg hadde ikke peiling på hva jeg gikk til. Jeg hadde drevet litt med sportsdykking og kjente litt til de jobbene de gjorde. Men jeg regnet med at det skulle bli spennende, sier Hakestad.

Og spennende ble det.

Etter kort tid fikk han smake på hvordan det var å redde en kompis da en kollega besvimte på havbunnen, og han var nødt til å utføre munn-til-munn under vann.

Men aldri før hadde han selv sett døden i øynene.

Helt til han var klar for et dykk og plutselig begynte å bli ør under nedblåsningen. Flere av dykkerne rundt han mistet bevisstheten.

Det var mangel på oksygen i dykkerkammeret.

– Jeg tenkte umiddelbart at det jeg måtte gjøre var å bruke så lite oksygen som overhodet mulig. Så jeg la meg ned, og pustet i korte drag, slappet av så mye som mulig.

Kommunikasjonen sviktet. En snarrådig arbeidskollega på utsiden mistenkte at noe var galt og kikket inn i dykkerklokken. Der så han dykkerne ligge som fluer. Han åpnet kammeret og fikk alle ut.

Hadde det ikke vært for kollegaen som handlet i tide, hadde alle dykkerne i kammeret omkommet.

Hakestad våknet først igjen under stjernehimmelen på dekk.

Tor Jan Wiik (78)

Den da 30 år gamle Wiik hadde ingen intensjon om å bli nordsjødykker. Da han fikk jobben i Nordsjøen hadde både Engebretsen og Hakestad dykket i flere år.

Men Wiik var tekniker. Som sveiser hadde han stålkontroll.

Var det noe selskapene hadde bruk for, var det dykkere som var gode i sitt felt. Og akkurat derfor kastet han seg i sjøen. Uten særlig trening gjorde han sitt første dykk.

I starten trivdes han med dykkingen.

Men han minnes også hendelser som satte så dype spor at han ikke orker å tenke tanken på dem en gang.

Tilliten til hverandre

– Nordsjøbassenget var et stort laboratorium, sier Tollaksen.

Han mener at selskapene dykkerne jobbet for, ikke hadde nok kunnskap om trygge løsninger.

Derfor var det å ta vare på seg selv og arbeidskollegaen helt nødvendig da myndighetene sviktet med å gi dykkerne et tilstrekkelig arbeidsvern.

Ordet tillit går igjen blant de tidligere dykkerne.

– Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært om vi ikke hadde tatt vare på hverandre. Vi så aldri noen seile sin egen sjø. Det var en selvfølge at vi kunne stole på hverandre, sier Hakestad.

Det eneste Wiik savner med dykkerkarrieren er kameratskapet.

– Det hadde ikke vært det samme uten tilliten. Det var jo på 70-tallet og tidligere - vi ante jo ikke hva vi egentlig drev med. Vi kjente ikke til regler eller forsiktighet.

Det tok heller ikke lang tid i Nordsjøen før Engebretsen skjønte at om dette skulle gå bra, var de nødt til å stå sammen om hverandres sikkerhet.

– Det var helt enkelt et press om fremdrift og fortgang som var raskere enn vår egenvurderte sikkerhet krevde. Så jeg satte egne krav til sikkerhet og jeg passet på at mine kolleger gjorde det samme.

Et enstemmig storting vedtok 16. juni 2014 at tidligere nordsjødykkere og etterlatte skulle tilbys ytterligere kompensasjon, i tillegg til tidligere støtte- og kompensasjonsordninger. Dette tilbudet var den endelige politiske avslutningen av nordsjødykkersaken.

Vonde sår

– Jeg vet det vil bli vondt å sove i natt. Det blir alltid det etter jeg har snakket om det, sier Hakestad.

Han la dykkerkarrieren på hylla i 2015 og har hatt en lang karriere under vann. Han har sett forholdene bedre seg, men han var med på å oppleve følelsen av å være en prøvekanin i det norske oljeeventyret.

Men han er fortsatt å se til sjøs. Bare over havoverflaten, i en taubåt.

– Jeg sitter igjen med mye fra karrieren. Men jeg tenker minst mulig på det. Det er alltid litt vondt og tungt å snakke om. Det er nok litt som å snakke med de eldre om krigen, sier han.

Men alle vennene han fikk har gjort størst inntrykk på han.

– Vi har blitt kjent og vært en del av en gjeng. Det har vært en del begravelser opp gjennom årene, og da er salen fylt med gamle kolleger fra øst og vest. Sånn tror jeg ikke det er på alle arbeidsplasser.

Wiik vil ikke rippe opp i det. Etter karrieren ble han bitter og forbannet, ifølge ham selv.

– Mot slutten var det så mye bråk, og problemer. Da jeg sluttet i 1992 dro jeg til Canada, og bodde ute i ødemarken i 20 år.

Hvis det var en ting han kunne sagt til sitt 30 år gamle jeg før han hoppet i sjøen, ville det vært:

– Finn deg en annen jobb.

Engebretsen mistet helsesertifikatet som krevdes for å dykke i 1992.

Men han la aldri fra seg kampen for nordsjødykkernes rettigheter.

– Det jeg har igjen etter dykkerkarrieren er gjeld og skader. Jeg tok et ansvar for å belyse omstendighetene dykkerne som skaffet landet en formue, jobbet under.

Regnet ser ikke ut til å gi seg med det første på Tananger. Sjøen er urolig. De tre kameratene går ikke hver sin vei, men inn i varmen.

Det virker som om historiene og opplevelsene sitter som blåmerker på kroppene deres. De er fortsatt ømme å ta på.

Eller kanskje et myggestikk det er vanskelig å slutte å klø på, når de først har begynt.