Leiligheten hans bærer ikke preg av et levd liv. Tingene har han pakket ned, gitt bort eller solgt.

På stuebordet ligger to fjernkontroller og et stort glass med saft. På glasset står det «Carl Otto».

På et glasskap ved spisebordet står et innrammet foto av de to, Kari Ingebretsen og Carl Otto Ingebretsen.

Hun fra Tromsø. Han fra Oslo. De møtte hverandre på en båttur til København.

Han jobbet med helse, miljø og sikkerhet på Ullevål sykehus. Hun var frisør, senere parykkmaker for kreftpasienter. De giftet seg i sjømannskirken i San Francisco.

Hun var omsorgsfull, rettferdig og glad i familien. Han dro en vond barndom med seg. Men livet sammen med Kari var fantastisk.

– Du må komme

Kari og Carl Otto tenkte det var en vanlig forkjølelse da hun begynte å hoste i november 2013. Men hosten ga seg ikke, og hun dro til fastlegen.

For sikkerhets skyld ble hun sendt for å ta røntgenbilder hos det private, kommersielle røntgeninstituttet Unilabs.

Undersøkelsen ble sendt til en radiolog, en lege som er ekspert på å avdekke sykdom ved å granske pasientens røntgenbilder.

Denne radiologen merket seg en flekk, eller en «svak fortetning», i Karis høyre lunge.

Da hun møtte til ny time hos fastlegen noen uker senere, følte hun seg bedre. Rutinemessig ble hun sendt til kontroll hos Unilabs.

Nye røntgenbilder, ny radiolog.

Radiologen ble av fastlegen bedt om å granske de nye undersøkelsene av Kari og sammenlikne dem med røntgenbildene hun tok åtte uker i forveien.

Hadde det skjedd noen forandringer i lungene?

Den nye radiologen hentet aldri opp det gamle bildet. I stedet skrev han «ingen tidligere bilder» i beskrivelsen.

Karis lunger er klare og hjertet er normalt, skrev radiologen.

Carl Otto og Kari, som nylig hadde fylt 61 år, pustet lettet ut.

Ekteparet hadde begynt å tenke på tiden etter arbeidslivet. De hadde ingen barn, men elsket å være sammen med nieser og nevøer. Som pensjonister ville de få tid til å reise og oppleve nye deler av verden.

Ni måneder etter det beroligende svaret fra Unilabs, fikk Kari hevelser i ansiktet og på halsen.

Hun tok nye undersøkelser, denne gangen CT-bilder, på Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Kari ringte til Carl Otto mens han var på jobb. Hun skalv i stemmen.

– Du må komme nå, sa Kari.

Hvordan kunne dette skje?

Den vanligvis så stødige stemmen stotrer når han tenker på hvor redd Kari var da han fant henne, gråtende på en benk på Lovisenberg.

Som frisør hadde hun lenge tilpasset parykker til kreftsyke pasienter som mistet håret. Nå hadde hun selv fått kreft.

Carl Otto og Kari ble flyttet fra benken til et rom hvor de kunne være alene sammen. De gråt, klemte hverandre i stillhet.

Hva skulle Carl Otto si? Han sa at de ikke skulle miste håpet.

Dersom Unilabs-radiologen hadde sammenliknet det nye røntgenbildet med det gamle, hadde han kunnet se en voksende svulst i Karis høyre lunge.

En sakkyndig kreftlege skulle senere uttale at Kari ville hatt en 60 prosents sjanse til å overleve, hadde svulsten blitt oppdaget umiddelbart.

Ni måneder senere var Karis sjanser redusert til 14 prosent.

Legene på sykehuset fortalte Carl Otto og Kari at Unilabs, ved å overse svulsten, hadde gjort en grov feil.

Hvorfor gjorde ikke Unilabs-radiologen som han skulle? Hvorfor ble den tydelige kreftsvulsten til Kari oversett?

Samme år døde Kari, 62 år gammel. Carl Otto var knust, men full av raseri. Snart skulle han oppdage en side av helsevesenet som handlet om tid og penger.

Flere grove feil dukker opp

Radiologer i det private helsevesenet gjør feil, slik de også kan gjøre på offentlig sykehus. Er historien til Kari og Carl Otto unik?

NRK har gjort en gjennomgang av alle tilsynssaker knyttet til private radiologiske institutter de siste fem årene.

Og noen historier skiller seg ut.

Samtidig som Carl Otto sørget over tapet av Kari, begynte en rekke nye, alvorlige feil å dukke opp hos Unilabs.

I Oslo bommet en Unilabs-radiolog totalt på en gynekologisk MR-undersøkelse, og feilgrepet fikk dramatiske følger for pasienten.

I Hamar overså Unilabs sykdom eller tegn til sykdom på en lang rekke undersøkelser. Totalt 23 pasienter fikk sine bilder feiltolket. Én person døde etter å ha fått forsinket diagnose.

Over 2500 undersøkelser måtte granskes på nytt.

Situasjonen gjorde at Helsetilsynet slo alarm, og bestemte seg for å sette de grove feilene i sammenheng.

Var det noe med måten legene jobbet på?

«Det er ikke noen holdepunkter for at det er tidspress eller andre ytre faktorer som har ført til klagesakene», fortalte Unilabs til Bergens Tidende i 2019.

Dokumenter som NRK har fått tilgang til, viser Unilabs-radiologenes egne beretninger om hva som har skjedd. De forteller en annen historie.

Bonussystemet: Trakk selv i nødbremsen

I et brev til Helsetilsynet skriver Unilabs-radiologen i Oslo at han opplever et «enormt press».

Legen hadde hatt norsk autorisasjon i ti år, og søkte seg til Unilabs og teleradiologisk enhet for å få tilgang til avanserte og interessante undersøkelser fra ulike sykehus.

Men han visste ikke at han ville få så dårlig tid til å granske MR-bildene.

Presset han kjente på, handlet om Unilabs’ produksjonskrav og bonussystem:

Radiologenes arbeid er uløselig knyttet til bonussystemet.

I Unilabs skal radiologene hver arbeidsdag opparbeide seg minst 112,5 røntgenpoeng. Dette minstekravet utgjør 75 prosent av kravet for å utløse bonus i løpet av en arbeidsdag.

For å få bonus, måtte Unilabs-legen i Oslo granske minst 60 MR-undersøkelser hver dag. Minstekravet var på 46 MR-undersøkelser.

«Vi har kun noen få minutter på å beskrive hver undersøkelse», skriver han til tilsynet.

Han gransket undersøkelser som var tunge og vanskelige, for eksempel av kreftpasienter og pasienter som nylig hadde gjennomgått operasjon.

Presset tæret på ham, og han begynte å gjøre enkle feil. Det kom flere klager, og så en bekymringsmelding.

Tidligere hadde han jobbet på offentlig sykehus, men i Unilabs var trøkket noe annet enn hva han hadde opplevd før.

I en periode gransket han mange undersøkelser daglig for å få bonus. På et tidspunkt måtte han si stopp. Han kuttet ned på mengden undersøkelser til et nivå han selv mente var forsvarlig.

Beslutningen ga et lite pusterom. Men så begynte kommentarene fra selskapets internkontroll, ifølge radiologen:

«Du produserer for lite.», «Hvorfor produserer du så lite?», «Dette koster oss mye.»

– Dette er også enormt stress i det daglige, skriver radiologen i brevet.

Til slutt skriver radiologen, som selv valgte å slutte i Unilabs og i det private helsevesenet, at det offentlige kunne skylde på seg selv for feil som ble begått på private røntgeninstitutt.

«De valgte Unilabs som eksternt firma fordi det var billigste alternativ. For at det skal være lønnsomt, må vi beskrive massevis av undersøkelser og vi vet hvilken risiko dette medfører».

Les tilsvar fra Unilabs senere i artikkelen.

– Produksjon blir alfa og omega

Konklusjonen til Helsetilsynet var at radiologen i Oslo brøt loven for helsepersonell. Han slapp fra tilsynssaken uten en formell advarsel. Verre gikk det med radiologene i Hamar.

Legene hadde flere års medisinsk jobberfaring bak seg fra utlandet, men Unilabs var deres første møte med helsevesenet i Norge. I Unilabs fikk de etter hvert godkjenning som spesialister i radiologi.

I en uttalelse til Helsetilsynet, legger én av radiologene seg flat for feilene han har gjort.

Samtidig oppgir han en «uholdbar arbeidsbelastning» og press fra Unilabs som medvirkende årsak til feilene:

Radiologen overser tegn på tykk- og endetarmskreft på flere røntgenbilder. Han mener så kompliserte undersøkelser aldri burde gjøres hos Unilabs, men på et offentlig sykehus.

Dette skal han ha gjort Unilabs oppmerksom på en rekke ganger, men følte seg likevel «tvunget» til å beskrive disse undersøkelsene.

Han gjentar flere ganger at han var stresset og trøtt som følge av arbeidsbelastningen.

Begge Hamar-radiologene fikk autorisasjonene sine begrenset av Helsetilsynet. En av dem mistet også spesialistgodkjenningen i radiologi.

Helsetilsynet skriver i et brev til Unilabs at «et stort fokus på produksjon kan ha vært medvirkende årsak til det høye antallet av feiltolkninger som har funnet sted».

Tilsynet skriver også at Unilabs' krav til produksjon blant radiologene kan gå utover pasientsikkerheten.

– Jeg vet ikke hva som har skjedd

Carl Otto visste ikke om selskapets bonusordning da han grublet i tiden etter Karis død. Hvorfor hentet ikke Unilabs-radiologen opp Karis første røntgenbilde, tatt bare noen uker i forveien?

Radiologens forklaring er at han ikke husker hvorfor, og at det kan ha vært noe feil med datasystemet den aktuelle dagen.

«Jeg vet ikke hva som har skjedd», skriver radiologen i en uttalelse.

Norsk pasientskadeerstatning konkluderte med at det var en sammenheng mellom Unilabs’ manglende rutiner og Karis forsinkede diagnose. Statsforvalteren mente at Unilabs brøt spesialisthelsetjenesteloven.

De færreste pasientskader når rettsvesenet. Det koster mye penger, tar mye tid, og det er en stor belastning å gå til sak.

Likevel tok Carl Otto sats. Han tok Unilabs, radiologen og radiologens forsikringsselskap til retten, og krevde oppreisning.

– Pengene var ikke så interessant for meg. Det er ikke snakk om store summer i slike erstatningssaker. Det var rettferdigheten, og at ikke andre skulle havne i en liknende situasjon. Jeg ville at Unilabs skulle innrømme at de hadde gjort feil, forteller Carl Otto.

Carl Otto og hans advokat Christian Lundin ble tidlig oppmerksomme på bonusordningen til Unilabs. For hvert poeng over terskelen på 150 røntgenpoeng, opparbeidet radiologene seg 50 kroner i bonus.

Da radiologen gransket røntgenbildet av lungene til Kari, tjente han 0,8 røntgenpoeng.

Ga Unilabs’ bonussystem radiologene et insentiv til å jobbe raskere, og ikke hente opp gamle bilder når disse ikke automatisk dukket opp i datasystemene?

Snakket usant om bonusutbetaling i millionklassen

Da Carl Otto møtte i Oslo tingrett en maidag i 2018, hadde han knapt sovet på flere døgn.

Han krympet seg da han så at Unilabs, radiologen, forsikringsselskapet og deres representanter møtte mannsterke opp.

– Det var forferdelig tøft. Jeg følte meg som den lille mannen mot systemet, forteller enkemannen.

Bonusutbetalingene ble et stridstema i retten. Likevel skulle ikke sannheten komme frem i første runde.

Radiologen som gransket bildene til Kari, gransket samme dag totalt 84 røntgenbilder – én CT-undersøkelse, 44 MR-undersøkelser og 39 røntgenundersøkelser.

Det var i underkant av mengden han pleide å granske, bemerket Unilabs.

I dommen skrev tingretten at bonusordningen i teorien klart kunne føre til uheldige resultater dersom de ansatte «av profitthensyn prioriterer effektivitet fremfor å yte forsvarlig helsehjelp».

Men retten la ikke vekt på Unilabs’ bonussystem.

Grunnen: Radiologen forklarte selv at han sjelden hadde fått utbetalt bonus.

Sannheten var en helt annen.

Carl Otto tapte i tingretten, og anket saken til lagmannsretten. Han ba Unilabs legge frem samtlige bonusutbetalinger som radiologen hadde mottatt gjennom de ti årene han hadde vært ansatt.

Unilabs ble tvunget til å overlevere bonusutbetalingene, og resultatet sjokkerte Carl Otto:

I 2014, da radiologen overså den synlige kreftsvulsten i Karis høyre lunge, fikk radiologen 477.000 kroner i bonus. Året etter, da Kari døde, fikk han over 560.000 kroner.

Mellom 2008 og 2018 mottok radiologen totalt to millioner kroner i bonusutbetalinger.

Den lille mannen

– Jeg satt der alene, og var så sliten. Du vet, det gikk både fysisk og psykisk løs på meg. Jeg satt alene med alt, og det var så tomt. Det var som å gå gjennom traumet på nytt i rettssaken. En ny runde hadde jeg ikke tålt, sier Carl Otto.

Saken nådde aldri lagmannsretten.

Etter at Carl Otto tvang Unilabs til å legge frem radiologens bonusutbetalinger, inngikk Unilabs, radiologen og forsikringsselskapet forlik.

Unilabs og forsikringsselskapet betalte 240.000 kroner til Carl Otto, som dekket noen av saksomkostningene hans.

– Det er et tap uansett, sier enkemannen i dag.

Hans advokat Lundin mener fokuset på å jobbe fort går utover kvaliteten i Unilabs, og at dette henger sammen med produksjonskrav og bonussystem.

– Det er klart at det er et insentiv til å drive høyest mulig produksjon, sier Lundin.

Unilabs svarer

I en e-post til NRK skriver Christian Völker, medisinsk sjef innen radiologi, at bonussystemet i Unilabs følger samme prinsipp som innsatsstyrt finansiering i helsevesenet generelt.

– For eksempel får fastlegene i Norge betalt per konsultasjon fra det offentlige, og tilsvarende modell brukes også i de offentlige avtalene med avtalespesialister som blant annet øyeleger, kardiologer og øre-nese-hals-leger, skriver Völker.

NRK har stilt Unilabs en rekke spørsmål om Carl Otto og Kari, Unilabs i Oslo og Hamar, samt om bonussystemet.

Unilabs har latt være å svare direkte på spørsmålene.

Völker skriver imidlertid at Unilabs har lært av og gjennomført forbedringer som følge av hendelsene.

Han peker på at Unilabs i Norge gjennomfører flere hundre tusen radiologiske undersøkelser årlig, og at det både i offentlige og private helsetjenester skjer feil.

NRK har kontaktet samtlige leger omtalt i artikkelen.

En erkjennelse

I bygårdsleiligheten reiser Carl Otto seg fra stolen. Både stolen og Carl Otto knirker litt.

Han har sittet mye hjemme, og da kommer tankene og minnene om Kari tilbake. Hun var egentlig midt i livet da hun døde. Reisene de planla sammen, ble aldri noe av.

Rettssaken kostet mye, også sosialt. Er det lov å si at han har truffet noen nye venner på puben borti gata? Ja, det må være lov. Det er fint å treffe andre mennesker igjen.

I forliket står det at Unilabs og radiologen erkjenner at de gjorde en feil, og at Kari fikk en forsinket diagnose på grunn av denne. Unilabs har endret sine skriftlige retningslinjer, og radiologen jobber fortsatt i selskapet.

Carl Otto mener Unilabs ikke har gjort nok. Han forventer mer av helsevesenet, som han kjempet for anstendige forhold i som HMS-ansatt på Ullevål sykehus. Han er fortsatt rystet over at Unilabs deler ut bonus til ansatte som jobber hurtig.

– Jo fortere de analyserer bildene, desto mer penger tjener de. Jeg mener at sånn skal det ikke være. Det skal ikke være samlebånd. Det har med mennesker å gjøre, sier Carl Otto.