29 år gamle Malin Pedersen er rusavhengig og har allerede erfaring som bostedsløs.

Jan Egil Vevang er 64 år gammel og føler at folk tar avstand fra ham. Han har bodd på gata og vet godt hvordan det er å ikke ha et eget hjem.

Bergen skiller seg ut. Han synes ikke det er rart – og viser oss byen – slik han kjenner den.

Hver åttende rusavhengige i Bergen som er i kontakt med behandlingsapparatet, er uten fast bolig.

I alt er det rundt 400 bostedsløse i Bergen. Over halvparten av dem er rusavhengige.

Jan Egil er oppgitt over systemet.

– De samler alle gærningene på ett sted. De klarer ikke å spre dem utover, sier han.

På den måten er det ikke lett å komme seg ut av den situasjonen man er i, mener han.

Det å være bostedsløs er ikke bare noe eldre og slitne mennesker opplever.

Malin sier hun har ventet på kommunal bolig lenge, og at hun den siste halvannen måneden før vi møter henne, har bodd på Bakkegaten bo- og omsorgssenter. Det drives av Frelsesarmeen på oppdrag fra Bergen kommune. Der er det plass til 21 bostedsløse rusavhengige – i tillegg til noen akuttplasser.

– Det er vanskelig å holde seg rusfri der, sier Malin.

Hennes største drøm er å få egen leilighet, slik andre har.

Jan Egil har liknende erfaring – og føler seg stigmatisert.

– Jeg føler meg infisert, sier Jan Egil.

Han merker at folk skygger unna og ikke vil ha noe med ham å gjøre. Nesten som om han var spedalsk.

– Mangler botilbud til dem som trenger det mest

Antall bostedsløse har blitt færre de siste årene. I 1996 var 6200 bostedsløse i Norge. Ved siste telling, i 2020, var tallet 3300. På landsbasis mener man nå at det er et lite problem.

De det gjelder, er ikke enig.

Rundt halvparten av de bostedsløse har rusproblemer, og den storbyen der det er verst, er altså Bergen.

– Kommunen mangler botilbud til dem som trenger det aller mest, sier Trond Stigen, seksjonssjef for bolig og områdesatsing i Bergen kommune.

I Bergen er det 1,42 bostedsløs per 1000 innbyggere, i Oslo 1,18 – og i Trondheim er det 0,55, ifølge By- og regionforskningsinstituttet NIBR.

I 2018 vedtok Bergen bystyre å bygge 250 flere utleieboliger til husløse. Disse er ikke ferdige.

I denne planen går kommunen inn for å bygge mindre enheter enn tidligere med fem, seks og åtte boenheter.

– Disse skal ligge i områder som ikke har mange boliger for vanskeligstilte fra før, sier Stigen.

Han er likevel frustrert.

– Det tar altfor lang tid å bygge boliger til denne gruppa, sier han.

En seng for en natt

Det er vår og tidlig morgen, midt i Bergen sentrum. Mens fuglene synger og byen er i ferd med å våkne, ser vi disse restene etter det som har vært en seng for noen.

Tannbørsten, tannkremen og de tomme sprøytene forteller oss hvordan det var her i natt.

Det var rundt null grader, rett over gaten for Indremisjonshjemmet som har plass til rundt 30 bostedsløse.

Ingen ting av dette var her i går ettermiddag, og om kort tid vil de som rydder gatene slette sporene – også etter denne sengen.

Hva er det med Bergen?

Ifølge kommunen er det rundt 1800 - 2000 personer med rus eller rus og psykiatriske lidelser som er i kontakt med ulike sosiale tjenester i Bergen. Totalt har kommunen rundt 3400 utleieboliger som leies ut til vanskeligstilte. Kommunen har også avtaler om rundt 40 helse- og omsorgsinstitusjonsplasser.

Hvilket tilbud finnes for rusavhengige og bostedsløse i byen med over 270.000 innbyggere?

64 år gamle Jan Egil Vevang tar oss med på sin faste runde til dem som hjelper folk på gata. Og ifølge ham, er det ikke politikerne.

Han beveger seg gjennom byen som en dansende katt, med lynraske bevegelser. Han hilser på alle og smiler bredt. Først til høyre – så til venstre.

Om en stund skal Jan Egil også vise oss leiligheten han akkurat har fått av kommunen. Han vet ikke for hvor lang tid, men det er høy standard, forteller han.

På veien til dem som hjelper, treffer vi et Bergen de færreste kjenner.

Bare et steinkast fra Bryggen – der turistene og allmennheten ferdes – ligger Korskirken. Gaten utenfor har blitt et samlingssted for rusmisbrukere. Der kjøpes og selges det narkotika åpenlyst.

Det tar bare tre sekunder – penger og piller skifter eier utenfor Korskirken.

Bare noen meter unna – inne i kirken – er det en nesten øredøvende ro. Kirkerommet er stille – og stemningen er mild og vennlig. Hver dag klokken tolv er det lystenning inne i kirken – og Kirkens bymisjon serverer kaffe til dem som kommer.

Jan Egil er ofte innom.

Særlig under pandemien har mange rusavhengige hatt det vanskelig og oppsøkt kirken, sier Tone Totland, diakon i Kirkens bymisjon.

Hun liker ikke at Bergen har flere bostedsløse per innbygger enn andre store byer.

– Vi ser jo det at mange av dem som kommer her, er veldig alene. De har mistet mange relasjoner og har lite trygghet. Da er jo det å ikke ha et hjem – det er jo det mest trygge vi har – så det synes jeg er kjempeugreit.

Det er mange tilbud for rusavhengige i Bergen som drives av religiøse organisasjoner. Jan Egil kjenner de fleste.

– De har et stort hjerte. De andre gjør ingen ting – de gjør alt, sier han.

Hos Krohnhagen kafé og veksthus som drives av Kirkens bymisjon, spiser mange rusavhengige middag. Der lager de mat av varer de får som går ut på dato.

Jan Egil kjenner de fleste og latteren og smilet sitter løst, som om han flørter med verden. Kanskje er det for å overleve?

MO-senteret

Folk kaller det Strax-huset, som det het tidligere. Nå heter det Mottaks- og omsorgssenteret, MO-senteret Gyldenpris. Det drives av Bergen kommune og er et av kommunens viktigste tilbud til rusmiddelavhengige.

Her får rusavhengige sette sprøyter eller røyke heroin. De får mat og kan snakke med helsepersonell.

– Jeg tenker at noe av det viktigste her hos oss er å møte brukerne med respekt, og klare å formidle håp, sier Henriette Blattmann. Hun er enhetsleder på MO-senteret Gyldenpris, etat for psykisk helse og rustjenester.

Utenfor MO-senteret har kommunen laget et sted hvor de rusavhengige kan henge, skjermet fra – eller skjult for – omgivelsene.

Planen er at rusmiljøet kan oppholde seg på denne plassen, i stedet for på andre områder.

Etter at Nygårdsparken ble stengt i 2014, har rusmiljøet i Bergen trukket til sentrum – eller hit til MO-senteret.

Finnes det noen svar?

– Hva er det med Bergen? Hvorfor er det så mange bostedsløse der?

By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet har kartlagt bostedsløse i Norge siden 1996.

Forsker Evelyn Dyb har ledet kartleggingen. Hun synes det er vanskelig å forstå hvorfor det er så mange bostedsløse i Bergen.

– Bergen er en storby og tiltrekker seg rusmiljøer helt fra Stavanger til Ålesund.

Gruppa bostedsløse er også eldre der enn andre steder, og det er mer rus der.

Hun mener en grunn kan være at Bergen har flere store boligkomplekser der mange med rusproblemer er samlet.

– Det er uheldig, det er stigmatiserende og det har lett for å bli sentrum for omsetning av rusmidler, sier Dyb.

På landsbasis er antall boligløse omtrent halvert fra registreringen startet i 1996 og fram til i dag. Nedgangen er klart mindre i Bergen enn i de andre store byene.

Kritisk til store boenheter for rusavhengige

Det er flest menn som er bostedsløse. Gjennomsnittsalderen deres er 38 år, utdanningsnivået er lavt.

Ronald Hansen er 49 år gammel, bostedsløs og rusavhengig. Han har bodd ute – og på ulike sofaer hos venner. I dag bor han på Indremisjonshjemmet i Bergen.

– Hva tror du er grunnen til at Bergen er den storbyen med høyest andel bostedsløse?

– Bergen kommune hiver alle inn på hospits og lar dem bli der.

Man snakker gjerne ikke om hospits lenger, om overnattingssteder for bostedsløse, men mange sier det fremdeles.

Ronald tenker seg om.

– Jeg føler meg institusjonalisert. Jeg i en vanlig leilighet? Jeg kan ikke se det for meg. En skremmende tanke.

Høy standard

Jan Egil begynte med hasj som elleveåring og har brukt det meste. Heroin begynte han med tidlig på 1990-tallet. I dag har han sluttet med det. Nå er det bare alkohol og piller. Som mange andre rusavhengige får han Subutex for å klare å holde seg unna narkotiske stoffer.

– Ingen vil høre på oss. Jeg er mindre verdt enn søppel, sier han.

For kort tid siden fikk Jan Egil Vevang kommunal leilighet. Han viser gjerne fram det som er hans slott, for en stund.

– Velkommen! My home is my castle.

Utenfor inngangsdøren er det en mørk flekk.

– Er det noen som har tisset på døra?

– Det er det sikkert. Her skjer alt og ingen ting.

Han ble overrasket og glad da han fikk vite at han fikk et sted å bo.

– Jeg er veldig, veldig, veldig heldig. Dette er veldig høy standard, sier han.

Leiligheten har hverken kjøleskap eller komfyr. Det er en sofa i leiligheten. Det er hans eneste møbel. Den fungerer også som seng.

– Jeg er takknemlig for å holde meg i live.

Han vet ikke hvor lenge han får bo her. Alt han vet, er at her kan han bo i to–tre måneder. Her er det en slags prøvetid, om han har forstått rett.

Om han består prøven, vet han ikke. Men han vet at nå har han i alle fall et sted å bo en liten stund.

Men det er med en undertone.

– Det er rus alle steder jeg har bodd, sier han.

Ordflommen stopper et øyeblikk.

– Du er fanget i rusnettet. Vi får aldri brutt sirkelen.

Bergen kommune har ikke villet svare på NRKs spørsmål om Jan Egils bosituasjon, selv om han løste dem fra taushetsplikten.

• Les også: Setter sprøyter utenfor soverommet: Setter sprøyter utenfor soverommet