Etter hvert tok hun både flekken og OL-gull. Det siste er hennes eget verk, det første kan hun takke andre for.
- LES OGSÅ:
– Føflekken var ondartet. Nå er jeg for lengst frisk, men det kunne gått verre. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde gått uten å gjøre noe hvis det ikke var for de to, innrømmer Tora.
Viste oss ryggen
I SITT ESS: Tora Berger slik vi har vært mest vant til å se henne – hedret etter triumf i skiskyttersporet. Privat har hun hatt en langt tøffere kamp.
Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpixHun har vist ryggen til konkurrentene mange ganger. Nå viser Tora ryggen sin igjen, men denne gang tegnes en annen historie. Hun bretter opp genseren og arret kommer til syne. Et stykke hud er skåret bort og snurpet sammen med sting formet som en z.
- LES OGSÅ:
Z for «sett». Det ligger noe symbolsk i det når Tora tenker på moren og landslagslegen. Sett i den forstand at de la den nødvendige tyngden bak ordet. De hadde ikke bare sett, men også forstått hva de så.
En føflekk som vokser. En føflekk som blir til noe den ikke har vært før.
– Kanskje reddet de livet ditt?
– Ja, kanskje, svarer Tora ettertenksomt.
Det var føflekkreft
Hun gikk først til en vanlig lege som ikke fant noe mistenkelig.
Tora slo seg til ro med det.
- LES OGSÅ:
Så en vinterkveld skulle hun sette inn hundene sine for natten. De holder til i et bur under trappa hennes. Da hun reiste seg, var hun uheldig og rev opp føflekken. Etter hvert så den ganske stygg ut.
Den hadde form som en hestesko. Det var nå landslagslegen grep inn. Han kontaktet en hudlege som fjernet flekken.
Tora slo seg til ro med det også.
Men det gjorde ikke hudlegen. Han ringte tilbake fordi flekken ikke så særlig bra ut. Han snakket om malignt melanom.
Om føflekkreft.
Da var ikke heller ikke Tora så rolig lenger.
- LES OGSÅ:
Hun er ikke alene om å få føflekkreft. I 2014 passerte vi for første gang 2000 tilfeller i året, viser tall fra Kreftregisteret. En dyster og bekymringsfull utvikling.
Kjente på redselen
– Hva tenkte du da du fikk vite at føflekken var ondartet?
– At jeg ikke hadde tid til dette. Det var faktisk den første tanken. Dette skjedde jo da jeg skulle forberede meg til OL i Vancouver. Men så fikk jeg streng beskjed om at de måtte fjerne deler av huden på ryggen min. At jeg måtte under kniven igjen. Da skjønte jeg alvoret, da angret jeg litt på måten jeg først hadde reagert på.
Og så kom redselen.
Hadde de funnet alt? Tenk om det er noe mer? Tankene hang i en stund. En periode var hun også redd for å være alene hjemme. Hun vet ikke helt hvorfor. Kanskje var det fordi hun var redd for å gå og tenke. Hun tror det. At det var derfor.
Sjekker seg hvert år
De første årene etter at kreften ble oppdaget, var Tora inne til kontroll tre ganger i året. Nå går hun til kontroll en gang hvert år.
– Jeg fjerner føflekker stadig vekk. I snitt en i året. De sjekker meg nok litt ekstra, jeg vil at de skal gjøre det.
Hun sitter i sandkassa sammen med sønnen Aleksander på ett år. Hun og han kaster steiner i bekken som renner forbi huset som ligger i en dal med utsikt. Det er hvitveis på marka og solstråler i lufta over Meråker i Trøndelag.
Men Aleksander et godt beskyttet av både klær og solkrem med høy faktor. Det samme er Tora.
Mannen hennes slipper heller ikke unna. Solkremen er blitt en del av påkledningen.
Bruker solfaktor 50
– Jeg er blitt veldig bevisst på å bruke solkrem. Solfaktor 50. Tror ikke jeg får tak i noe som er høyere. Og jeg tar heller på meg en tynn langermet genser i stedet for å gå med korter ermer. Jeg går også i langbukser. Det er flere grunner til det. Jeg orker ikke å smøre meg inn med solkrem hele tiden, men jeg er nok også litt redd. Derfor kler jeg heller på meg. Og folk flirer jo litt da ... Når jeg først kaster klærne, er jeg ganske bleik.
Tora ler. Og det kan de andre gjerne fortsette med å gjøre også.
– Det hadde selvfølgelig vært kjekt med litt farge på kroppen, men jeg har lys hud og blir fort solbrent. Jeg vil heller være hvit i et langt liv enn brun i et kort liv.
«Hudsjekkdagen»
Tora oppfordrer alle til å sjekke føflekkene sine med jevne mellomrom.
– Gå til lege hvis føflekker forandrer form og farge, eller klør og blør. Og ikke vær redd for å stå på overfor legen hvis du er engstelig. Fjern heller en føflekk for mye enn en for lite, sier Tora.
Hun får vondt langt inn i hjertet når hun ser folk som soler seg uten solkrem. Da blir hun livredd på deres vegne, det er nummeret før hun går og smører dem inn.
– Er du redd for å få føflekkreft igjen?
– Jeg tenker jo på det. En morgen fant jeg en føflekk på leggen som gjorde meg ekstra engstelig. Jeg ringte rundt til hudleger for å få den fjernet. Jeg maste meg til en rask time. De tok flekken, og de fant noen forandringer. Men den var heldigvis ikke farlig. Jeg er likevel glad jeg tok den runden der, sier Tora.
Gleden i skisporet
Hun hadde en lang og eventyrlig karriere som skiskytter – en karriere som ble kronet med to OL-gull.
I dag jobber hun med unge talenter for skiskytterforbundet.
– Jeg husker da jeg sto på startstreken i det første World Cup-rennet etter føflekkreften. Jeg tenkte på hvor heldig jeg var som fikk gå disse konkurransene. Det ga meg et annet perspektiv på både idretten og livet. Jeg tror også det lærte meg noe mer om skiskyting. Det var ikke lenger frykten for å feile som preget meg. I stedet klarte jeg å kjenne på gleden ved å stille til start.
