Hvor blir det av den helhetlige helsetjenesten?

«Kampen mot kreft» er et idiotisk uttrykk. Jeg gav beskjed om at det ikke skulle stå tapte kampen mot kreften i min dødsannonse. Det er ingen vinnere eller tapere i møtet med kreft, det er flaks eller uflaks.

Møtet med helsevesenet skal derimot ikke være basert på flaks eller uflaks.

Min aktive behandlingsrunde var 13 måneder med bivirkninger i pandemiens ensomhet. Kropp og sinn ble utslitt av et fastlåst liv på toalettet med spybøtte i fanget, sterke smerter, minimalt med søvn og depressive tanker.

Sistnevnte, som mange opplever når man står midt i en potensiell dødsdom, får du ikke hjelp til så lenge du ikke sier at du ønsker å ta ditt eget liv.

Det er synd at ressursene innen psykiatrien er så marginale at det nærmest kreves suicidalitet før du får innpass.

«Man vet ikke før man har prøvd». Dette stemmer.

Som lege visste jeg hva som kunne komme av senskader, men var ulykkelig uvitende om konsekvensene av senskadene som skulle dukke opp etter behandlingen, og at kropp og liv ikke skulle bli som før. Tiden etter aktiv behandling ble like tøff, men på en annen måte, og da står du helt alene.

Dette er vanskelig å takle, i takt med såkalte heiarop fra sidelinja om at du nå skal prise deg lykkelig fordi du er frisk. Det har jo ifølge alle de som ikke vet noe som helst, og de som kanskje burde visst, «gått så bra og du ser jo så frisk og fin ut nå».

Frisk, når du aldri har følt deg så syk?

Jeg har over flere år hatt en variert arbeidshverdag som kirurg, fødselshjelper og lege for kreftpasienter og vet at det er kirurgi, cellegift, antistoffer og strålebehandling som har reddet mitt liv.

De som hjalp meg tilbake til livet er teamet på kreftrehabiliteringen. Dyktige fagpersoner som jeg har vært heldig å få møte i til sammen åtte uker. Den tverrfaglige tilnærmingen hvor de ansatte har tid, viser respekt, og jobber sammen med deltageren for å bygge opp skadet kropp og sinn er uvurderlig.

Du blir sett, hørt og løftet fram sammen med andre som har hatt eller lever med kreft. Det knyttes bånd mellom deltagerne hvor det er mye lærdom i erfaringsutveksling.

En del blir aldri den samme som før sykdommen da cellegift og øvrig behandling kan sette varige spor. Listen over potensielle senskader er lang. Omtrent 1 av 3 kreftpasienter opplever senskader etter behandling,

En av fem får alvorlige senskader. Med samme type kreft kan den ene gå rett tilbake til sitt gamle liv etter behandlingen, mens den andre kan få store skader og dermed oppleve at ingenting blir som før. Da kan livet bli vanskelig å leve.

Mitt inntrykk er at overraskende få i helsevesenet har kunnskap om dette, så kanskje er det ikke rart at overlevernes omgangskrets, arbeidsgiver og kollegaer hverken vet eller forstår?

Under rehabilitering fyller man verktøykassa med mestringsstrategier slik at man står stødigere i den nye hverdagen. Mange tilbakeføres også inn i arbeidslivet etter rehabilitering.

Min aktive kreftbehandling har kostet opp mot 1 million kroner til medisiner. I tillegg kommer kostnader til operasjoner, strålebehandling, innleggelser på sykehus, polikliniske kontroller og fravær fra arbeidslivet. Mine, for meg helt livsviktige, uker på rehabilitering kostet samfunnet en brøkdel.

Uten disse tøffe og flotte ukene, og min egen vilje av stål, hadde jeg for eksempel ikke vært i noen grad av arbeid i dag. Jeg hadde heller ikke hatt mot til å prioritere annerledes i mitt privatliv nå som det er nødvendig for å overleve dagene.

Nei, jeg er ikke den samme som før sykdommen som jeg så gjerne skulle vært. Kroppen krangler døgnet rundt, det er vondt og slitsomt, men jeg takler det litt bedre fordi jeg har fått verktøyene til å gjøre det beste jeg kan ut av min situasjon. Det er jeg takknemlig for.

Jeg skulle ønske det ble prioritert for alle uheldige som opplever skader etter kreftbehandling. At rehabilitering var en del av behandlingsforløpet for de mange som trenger det, og ikke tilfeldig hvem som får tilbudet slik, det kan virke nå med få rehabiliteringsplasser, lange ventelister og ikke minst helsepersonell som kan for lite om både konsekvenser av behandling og tiden etter behandling.

Det skal ikke baseres på flaks eller uflaks. Vilje av stål er ikke alltid nok.

Kreftbehandling er i en rivende utvikling. 3 av 4 overlever og det er fantastisk. I denne sammenheng betyr overlever at man er kreftfrisk eller lever med kreftsykdom.

Disse overleverne må få hjelp slik at de kommer seg tilbake til livet etter at det er brukt store ressurser på å holde dem i live.

Det må bevilges ressurser til et helhetlig helsetilbud hvor rehabilitering og psykisk helsehjelp er like viktig som medisinsk behandling for å hjelpe så mange som mulig tilbake til verdige liv.

Å leve er tross alt mer enn bare å overleve.