Tidligere SV-leder: Senterpartiet må tåle dyrere bensin

– På kort sikt vil dette være vanskelig for Senterpartiet, men å kutte CO2-utslippene krever tiltak som kommer til å koste, sier Kristin Halvorsen.

Hun er direktør for CICERO senter for klimaforskning og var SV-leder da partiet gikk i regjering i 2005.

– Å få ned utslippene og samtidig subsidiere diesel og bensin i distriktene er en vanskelig kombinasjon. Kjernen i utslippskutt er jo å få ned bensin- og dieselbruket, sier Halvorsen.

Senterpartiet har i mange år kjempet mot avgiftene på bensin og diesel.

Partiet er enig i at CO2-utslippene må ned, men mener at det må gjøres uten å skape større geografiske og sosiale forskjeller.

Også nestleder i Arbeiderpartiet Bjørnar Skjæran har lovet at folk i distriktene skal skjermes mot prisøkning, noe professor Frode Steen ved Norges Handelshøyskole har kalt et «umulig politisk prosjekt»

I klimameldingen i januar foreslo Solberg-regjeringen å øke CO₂-avgiften gradvis til 2000 kroner per tonn innen 2030. Finansdepartementet har beregnet at det isolert sett øker bensinprisen med 4,14 kroner literen og dieselprisen med 4,76 kroner literen fra dagens nivå.

Et dårlig utbygd ladenettet i distriktene er ikke god nok grunn til å subsidiere drivstoff, mener Halvorsen.

– Mange har egen garasje og kan sette opp lading hjemme. Man kan også pålegge bilfirmaene å bygge ut infrastruktur og gi statlig støtte.

Det er mange muligheter for å få til en offentlig klimapolitikk, men det vanskelig å komme utenom at det må koste å forurense, mener hun.

«Dømt til å regjere»

Klima og miljø blir den vanskeligste saken for de tre partiene å enes om, tror Halvorsen. Hun mener likevel det er mer sannsynlig at de blir enige enn at de ikke blir det.

– Audun (Lysbakken), Jonas (Gahr Støre) og Trygve (Slagsvold Vedum) snakker godt sammen og liker hverandre som personer. Det er et veldig viktig utgangspunkt. Da kan de snakke rett ut av påsan om hva som er viktig i en regjeringserklæring.

Øystein Djupedal, som forhandlet sammen med henne i 2005, mener det vil være uforståelig for velgerne om de ikke blir enige.

– Da vi fikk flertall i 2005 var vi dømt til å måtte regjere. Det er samme situasjon nå. Velgerne har gitt et tydelig signal om at de ønsker en ny regjering. Når partene møtes til sondering ligger dette tungt over dem. De må forvalte det på klok måte, sier han.

Også Ap-nestor Martin Kolberg tror de blir enige.

– De tre lederne har tillit til hverandre, og det tror jeg vil munne ut i en flertallsregjering, sier Kolberg.

Stoltenberg II-regjeringen var den første der Arbeiderpartiet styrte sammen med andre. Det var også første gang SV satt i en regjering og Senterpartiet satt i en ikke-borgerlig regjering.

Kolberg mener at den rødgrønne regjeringen de forhandlet frem i 2005 har banet vei for et mulig samarbeid nå.

– Det som skjedde i 2005 trekker en historisk tråd frem til dagens situasjon. Man snakker automatisk nå om det rødgrønne samarbeidet, men i 2005 var det nytt. Det har vært en modningsprosess, sier Kolberg.

Kjøttvekta i forhandlingene

De tre partiene hadde allerede før valget i 2005 avklart at de skulle regjere.

– Vi kjente oss gjensidig forpliktet til å få ting til. Nå er tonen mer avmålt, sier Magnhild Meltveit Kleppa, som sammen med daværende partileder Åslaug Haga og Marit Arnstad forhandlet for Senterpartiet.

Arnstad er også med i sonderingene sammen med Trygve Slagsvold Vedum i dag.

– Hun har et særdeles ryddig hode. Det er en stor fordel at hun har vært med før, mener Kleppa.

Hun tror velgerne forventer at Senterpartiet søker makt. Hennes erfaring er at også SV har en rolle i en slik regjering.

– Vi så at det var nyttig å samarbeide med SV sist. De lærte distriktspolitikk av oss og vi utjevning av forskjeller av dem, sier Kleppa.

Når de to partiene starter sonderinger i dag har de byttet på å være minst.

– Forrige gang var Senterpartiet et veldig lite parti. Hvordan merket dere det under forhandlingene?

– Vi var inderlig klar over at vi var minst, og det var de andre også. Men vi oppførte oss som om vi var likeverdige. For vi visste at vi var nødvendige for å danne flertall, sier Kleppa.

Kolberg mener valgresulatet er viktig, men ikke betyr alt.

– Kjøttvekta spilte en rolle, men samtidig hadde man så respekt for hverandre at man aksepterte hvor grensene gikk for alle tre partier, sier han.

Blant annet fikk Senterpartiet gjennomslag for et milliardløft til kommunene og SV fikk med Arbeiderparti til motvillig å verne Vefsna-vassdraget i Nordland.

– Det var en stor sak for oss. Vi ville at den skulle bygges ut, sier Kolberg.

Kristin Halvorsen sier de først landet sakene der det var lett å bli enige slik at det bygde seg opp en lyst til å komme i mål.

Men den viktigste lærdommen var at regjeringserklæringen måtte bli så konkret og forpliktende som mulig.

Det gjorde at hun som finansminister kunne prioritere barnehageutbygging fra første stund, men en formulering om å avskaffe fattigdom skapte derimot mye hodebry og støy.

– Å avskaffe fattigdom gir uttrykk for en ambisjon som er riktig, men vanskelig å måle, sier Halvorsen.