Jens Stoltenbergs selvbiografi har fått mye oppmerksomhet. Men hans angrep på Thorbjørn Jagland svekker dem begge. Og ved å lekke opplysninger fra fortrolige møter kan Natos sjef oppleve utfordringer med å skape tillit til verdens toppledere. Stoltenberg burde brukt tiden sin på Natos store utfordringer og ikke på en bok om seg selv.
Stoltenberg har hatt stor innflytelse på det norske samfunn. At han gir ut en åpen og ærlig bok er i utgangspunktet positivt. Men tidspunktet er uheldig. Selv om Stoltenberg i Norge først og fremst er tidligere statsminister og tidligere Arbeiderparti-leder, er han for resten av verden den nåværende generalsekretæren i Nato. I det perspektivet blir flere ting i boken merkelig.
Felles interesser
Det merkeligste er at han velger å komme med ramsalt kritikk av en kollega i en annen viktig internasjonal organisasjon. Det er sjeldent at sittende toppledere kommer med harde personangrep på hverandre i internasjonal politikk. Norge har få internasjonale toppledere, og de viktigste er Jagland som leder av Europarådet og Stoltenberg som Nato-sjef. Europarådet og Nato er to organisasjoner som begge skal jobbe for Europas interesser og bidra til fred og stabilitet. De to organisasjonen forventes å ha et godt forhold og konstruktivt samarbeid for innbyggernes felles interesser.
Når Natos sjef beskriver lederen av Europarådet som en mann med nesten paranoide trekk som «så konspirasjoner som ikke var der» – er det et angrep både på Europarådets leder, og institusjonen Europarådet som har valgt en slik leder. Stoltenbergs kritikk svekker derfor Jagland. Men den svekker også Stoltenberg selv, fordi det er uforståelig at han trekker frem en situasjon som skjedde for 15 år siden i en tid da de begge har fullt opp med å håndtere internasjonale kriser.
Stoltenbergs kritikk av Jagland reiser også spørsmål om Norges vurderinger. Jagland er, på samme måte som Stoltenberg, en kandidat som nasjonen Norge har fremmet og arbeidet for. Mange vil nok spørre seg hvorfor Norge fremmet Jagland dersom kritikken fra Natos sjef er berettiget.
Skaper mistillit
Det andre som er merkelig med tidspunktet for boken er at lekkasjene fra interne møter kan svekke Stoltenbergs nåværende gjerning. I boken lekker Natos leder fra samtaler og møter som i sin tid var fortrolige. Slik bør det være i selvbiografier, hvis ikke blir det bare en opplisting av hva som allerede har stått i avisen. Men når Natos leder lekker synspunkter og vurderinger han har fått i fortrolighet, gis det inntrykk av en mann man kanskje ikke kan stole på.
I mange kulturer er diskresjon og fortrolighet avgjørende dyder. Spørsmålet blir om dagens internasjonale toppolitikere, som Stoltenberg er helt avhengig av å ha tillitsfulle relasjoner med, tør risikere at konfidensialiteten ryker. Dersom de frykter at de i neste biografi fra Stoltenberg kan bli sitert fra fortrolige møter, vil det kunne bidra til at holder igjen informasjon til som Natos sjef er avhengig av.
Sikkerhetspolitiske utfordringer
Det tredje spørsmålet som kan reises er om bokskriving er riktig tidsbruk for Natos sjef. Hovedutfordringen for alle toppledere er mangelen på tid. Det internasjonale samfunn forventer at Natos leder skal være i full vigør og bruke alle sine krefter på de utfordringer som står fremfor oss.
Syria-krisen har direkte innvirkning på europeisk sikkerhet. Forholdet mellom Nato og Russland er på sitt absolutt laveste siden den kalde krigen. Nord-Korea arbeider med å utvikle atomvåpen og raketteknologi som i nær fremtid kanskje når Europa. Disse, og andre utfordringer, forventer Natos medlemmer, det politiske lederskapet, og ikke minst befolkningen at Natos sjef bruker all sin energi på å løse.
At Nato-sjefen da velger å bruke tid på å skrive og lansere en bok om seg selv som både er tilbakeskuende og i all hovedsak handler om norske, interne politiske forhold, synes merkelig. Verden trenger at Stoltenberg sier mer om hvordan Nato kan bidra til å løse våre sikkerhetspolitiske utfordringer.
Følg debatten: og
Samleside: Stoltenbergs bokavsløringer
