Våre billige klær koster andre dyrt

Dhaka, Bangladesh: Da sprekker kom til syne i bygningen der klesfabrikken holdt til, stengte banken som holdt til i samme bygningen og sendte de ansatte hjem. Men i klesfabrikken fortsatte arbeidet til tross for at politiet ba om at de ble evakuert.

Fredag passerte tallet på døde dratt fram under den sammenraste bygningen 300.

• LES OGSÅ: 1000 framleis sakna i ruinane
• LES OGSÅ: Krever at fabrikkeiere blir straffet

Noen bryr seg

De fleste av oss ønsker ikke å gå med klær laget under forkastelige etiske forhold. Men vi gjør det daglig likevel – vi vet jo ikke sikkert om det er vårt tøy som er sydd på disse fabrikkene. Både den danske kleskjeden Wagner og spanske Mango – begge med butikker i Norge – fikk laget klær i fabrikken som raste sammen denne uka.

• LES OGSÅ: Merkevaregiganter linkes til fabrikkollapsen

Og alle de store kleskjedene får sydd en stor del av kolleksjonen sin i Bangladesh – hvilken fabrikk som underbetaler arbeiderne sine, tar fyr eller faller sammen neste måned, vet ingen.

Det vi vet, er at noen bryr seg. Og at vi som forbrukere faktisk kan gjøre noe. I Norge er to organisasjoner spesielt opptatt av arbeidsforholdene til dem som lager klærne våre.

Framtiden i våre hender koordinerer arbeidet som drives av CleanClothesCampaign, CCC, et nettverk for organisasjoner opptatt av globale arbeidsforhold. CCC og Framtiden i våre hender har blant annet aksjonert gjennom kampanjen «Vreng kleskjedene», der de presser norske kjedebutikker til å offentliggjøre listen over fabrikkene de bruker. Og de har lyktes.

Press på norske kjeder

Sist desember viste svensk TVs Kalla fakta at tekstilarbeidere i Kambodsja som produserte klær for H&M, lønnes så lite som tre kroner timen. I januar ble H&M, verdens nest største kleskjede, kåret til Årets etikkversting 2012. I forrige måned offentliggjorde de for første gang listen over hvem som produserer klærne de selger.

• LES OGSÅ: H&M kritisert for lave lønninger
• LES OGSÅ: Kåret til etikk-versting
• LES OGSÅ: Statsråden ber H&M skjerpe seg

Også Varner-gruppen har offentliggjort sine lister over fabrikkene som lager klær for BikBok, Dressmann, Cubus og Carlings. Moods of Norway gir deg listene hvis du spør etter dem. Stormberg og en rekke utenlandske merker som selger mye i Norge, har for lengst lagt ut sine lister.

Åpenhet rundt disse listene er avgjørende for dem som ønsker klær som er laget på en anstendig måte.

Framtiden i våre hender, som i mange år har vært opptatt av etisk handel, sier at det er umulig å finne ut om klærne vi kjøper er laget av barn, grovt underbetalte eller i et livsfarlig arbeidsmiljø hvis vi ikke vet hvor de er laget og hvem som har laget dem.

• LES OGSÅ: – Fagforeningsledere tas av dage

Og viktigst: Listene gir journalister og andre mulighet til å sjekke kleskjedenes etiske standarder.

Dialog i stedet for brudd

I Varner-gruppen følger en egen avdeling opp leverandører og fabrikker for alle kjedebutikkene de eier. De har som mål å skape et godt arbeidsmiljø og gode arbeidsvilkår for de ansatte, opplyser Annabelle Lefébure-Henriksen, som jobber på Varners India-kontor.

- Men hvis vi finner uakseptable forhold, avslutter vi ikke samarbeidet, understreker hun.

- Vi går i dialog og samarbeider for å se at nødvendige forbedringer gjennomføres innen en tidsfrist, forklarer Lefébure-Henriksen.

- Kan de som jobber i butikkene, svare kunder som lurer på hva slags forhold plaggene de kjøper, er laget under?

- Vi informerer om dette på våre hjemmesider. Dette er omfattende informasjon, og det hender at våre ansatte må henvise til hjemmesiden, eller til kjedebutikkenes kundemail, skriver Lefébure-Henriksen på e-post fra India.

Ta kundekontroll

Denne uka presenterte nærings- og handelsminister Trond Giske en veileder for hvordan norske bedrifter kan ta ansvar for at menneskerettighetene ikke blir brutt for at varene deres skal produseres billigst mulig.

Heftet «Due diligence», eller «Kundekontroll» er laget av den andre norske organisasjonen som spesialiserer seg på etisk handel, IEH – Initiativ for Etisk Handel.

Og det er det opplagt behov for. I en undersøkelse fra 2011 svarer sju av ti bedriftsledere i Norge at de mener deres firma har anstendige arbeidsforhold i hele leverandørkjeden.

Men samtidig oppgir to av tre at de mangler oversikt over hvor varene de kjøper, kommer fra. Få av dem kan dokumentere at de jobber med å fremme respekt for menneskerettigheter og miljø hos sine leverandører og produsenter.

IEH tolker dette som at norske bedrifter ikke har forstått risikoen for at varer de kjøper fra lavkostland kan være laget under ulovlige og uanstendige forhold – med lønninger og i et arbeidsmiljø vi aldri hadde godtatt her i landet.

Ut av fattigdommen

Som Varner antydet, er det neppe noen løsning å boikotte eller kjøpe hjemmeproduserte klær i stedet. Klesindustrien i fattige Bangladesh betyr mat på bordet for over 4 millioner ansatte og deres familier. Tallet på tekstilarbeidere er mer enn doblet siden 2005.

Fire femdeler av dem er kvinner – millioner av unge jenter har fått jobb og med den mulighet til å bryte ut av fattigdom og avhengighet.

Men de betaler en høy pris for at vi skal få billige klær. I den samme perioden har minst 1000 klesarbeidere i landet omkommet i fabrikkbranner og bygningskollapser. Vi som forbrukere må også dele ansvaret for det.

• LES OGSÅ: Over 100 mistet livet i fabrikkbrann i Bangladesh

– Så hvordan kler vi oss med god samvittighet? Er det mulig å kjøpe klær vi er sikre på er produsert etisk forsvarlig?

– Ingen garantier

– Dessverre, vi har ingen sikre garantier for at klærne er trygt produsert, svarer Per Bondevik, daglig leder i Initiativ for etisk handel (IEH).

– Jeg skulle gjerne ha svart at du kan velge klesmerker som garantert er produsert under etisk forsvarlige forhold. Men bortsett fra noen få, mindre nisjeprodukter, kan ikke noen sånn garanti gis, sier Bondevik.

Det betyr ikke at vi som forbrukere er uten muligheter til å gjøre noe.

• LES OGSÅ: - Legg press på sjokoladeselskapene
• LES OGSÅ: Nye rekorder for etisk handel

Bondevik mener det er en god idé å spørre i butikken om den har etiske retningslinjer, og kanskje også hvordan disse retningslinjene følges opp. Kundene kan også selv sjekke på nett om bedriften er tilknyttet et rapporteringsregime – om de er medlem av en organisasjon som jobber med etisk handel.

– Det er komplekst, dette arbeidet med å sikre arbeidsmiljøet – at det ikke er brukt barn i produksjonen, ikke for mye overtid, at lokalene er brannsikret og trygge. Selv de bedriftene som jobber godt med dette, og som føler de har ganske god kontroll, kan likevel ikke gi en hundre prosent garanti, sier han.

• LES OGSÅ: Kundene mer opptatt av bærekraft
• LES OGSÅ: Etisk helsehandel for milliarder

Medlemskap som forplikter

IEH krever av sine medlemmer at de går gjennom og har kontroll med sine egne leverandørkjeder, og rapporterer åpent om det arbeidet som gjøres. Medlemskapet forplikter butikker og andre som står på medlemslista, til å drive kontinuerlig forbedringsarbeid.

IEH-lederen har også en utfordring til forbrukere som vil gjøre verden litt bedre:

– Ta med deg det etiske aspektet til arbeidsplassen din. Hvordan står det til der? Stiller vi etiske krav til våre egne leverandører når vi kjøper profilprodukter eller handler inn andre ting?

– Før jobben din slår til på t-skjorte-tilbudet, bør spørsmålet om arbeidsforhold hos produsentene være stilt. Følges de etiske retningslinjene opp? Be dem snakke med leverandørene sine om brannsikkerhet og arbeidsforhold. Agentene som videreselger varene bør få de samme spørsmålene. Det kan være vanskelig, men det er viktig å få svar.

– Er klærne vi kjøper i Norge i dag, for billige?

– Det er det lett å svare ja på, slår Bondevik fast.

– Klærne våre er ikke blitt dyrere på de siste 20 årene. Kanskje vi skal betale litt mer og kjøpe litt mindre klær. Det sier seg selv at det ikke blir mange kroner å fordele når T-skjorta koster 50 kroner, sier Bondevik.

Han understreker at prisen betyr en god del i kampen for etisk handel.

Prispress mot etikk

– Det harde prispresset på produsentene virker undergravende på det som måtte finnes av etiske retningslinjer i en bedrift f.eks. i Bangladesh, sier han.

– Hvis klesforhandlerne krever å få betale 1,3 dollar i år for et produkt som kostet dem 1,5 dollar i fjor, hvis fabrikken skal få beholde kontrakten, blir det vanskelig å øke de ansattes lave lønninger samtidig.

Bangladesh hadde inntil 2010 den laveste minimumslønnen i noen industrisektor i verden. Etter store protester og demonstrasjoner, ble minimumslønnen økt 80 prosent og er i dag ca. 250 kroner måneden.

• LES OGSÅ: Tekstilarbeidere gjør opprør i Bangladesh

Målet til IEH er å få alle med på å forandre litt på bransjen, sånn at produksjonen blir etisk forsvarlig.

– Og deretter må vi kalkulere prisen på klærne etter hva den etiske produksjonen faktisk koster, sier han.

• LES YTRING: Kalde fakta, lunkne reaksjoner