Kvinner og klær

Symaskinen har både frigjort og fengslet kvinner gjennom historien. For meg er sømmen frigjørende, jeg har kunnet starte et selskap og investere i egen fremtid gjennom å lære folk å sy.

Men for millioner av kvinner verden over er sømmen det motsatte.

Klær og mote blir fort avfeid som en «kvinnegreie». Men sånn har det ikke alltid vært. Frem til 16–1700 tallet var moten en «mannegreie». Det var han som virkelig posisjonerte seg og pyntet seg for å imponere omverden.

En ekte mann skulle ha høye hæler, store krager, overdådige hatter, voluminøse skjørt og en overflod av broderier, kniplinger og blonder.

Etter den franske revolusjonen og fremveksten av borgerskapet på 1800-tallet, endret ting seg. Den mørke herredressen kom for å bli. Den utstrålte alvor og høytidelighet, og mannen gikk fra å jage mote til å jage karriere og penger.

For å flashe pengene de tjente, var det konene og døtrene som skulle pynte seg og jage moten.

I deler av verden har kvinner nå fått egen karriere, men fortsatt forventes det at de er mer engasjert i klær enn menn. En kvinnes garderobe vil alltid kunne overdøve budskapet hennes.

Tenk hvor mye mer tid Erna har måttet bruke på klær enn Jonas, og hvor mange flere terningkast og spalteplasser garderoben hennes har ledet til.

Det er kvinnen klesindustrien vil ha tak i. Vår oppmerksomhet, selvfølelse og våre penger. En ting er at kvinnen oftest har ansvaret for klesinnkjøpene i husstanden, men sterkest er kraften som manipulerer oss til å tro at vi alltid kan kjøpe oss til en bedre versjon av oss selv med å henge med på trendene.

Å henge med på trendene var noe mer overkommelig før fast fashion virkelig gjorde sitt inntog på slutten av 90-tallet. Fra 1990 til 2007 økte det norske klesforbruket med 87 prosent, og klesprisene ble mer enn halvert.

Siden har det bare gått oppover for forbruket og nedover for kloden. Nå er fast fashion-kleskjedene oppe i 52 kolleksjoner i året.

Men det skulle gå enda fortere, så vi trengte et nytt begrep på klesaktørene som pumper ut horrible mengder klær: ultra-fast fashion. En av de raskeste av de raske, Shein, kan friste med 6000 ulike design hver dag.

Verdensbanken anslår at klesindustrien står for rundt 10 prosent av verdens klimagassutslipp. Til sammenligning står flytrafikken for 3 prosent.

Men det er nærmest umulig å slippe unna. Influensere spyr skamløst ut rabattkoder og viser frem sine siste kjøp på alle mulige plattformer, og hjertefjesene renner inn i kommentarfeltene.

Det som ser så nydelig ut der det pakkes ut og prøves på, blir fort stygt når man tar en titt i kulissene.

Du kan kjøpe T-skjorter med teksten «The future is female» og «Girl Power» hos ultra-fast fashion-giganten Temu. Den sistnevnte T-skjorten koster 37 kroner. Det er selvfølgelig uforskammet billig. Men det er fordi man ikke ser hele prisen. Fordi vi ikke selv betaler den.

Resten av prisen består i stor grad av undertrykte kvinner og jenter som jobber på noen av verdens farligste fabrikker, jevnlig er ofre for verbal og fysisk mishandling, blir tvunget til å jobbe opp mot 18 timer i døgnet, 7 dager i uka.

For alt dette får de betalt halvparten av det de trenger for at ikke familien skal sulte. Girl Power.

Det er 75 millioner tekstilarbeidere i verden og de aller fleste av dem er jenter og kvinner. Dette er noen av verdens dårligst betalte arbeidere, med nær sagt ingen rettigheter eller beskyttelse.

Jeg tenker ofte på disse jentene og kvinnene når jeg sitter og syr, at vi sitter og fysisk gjør det samme, men med så ufattelig ulik grad av muligheter og selvbestemmelse.

Jeg har selv vært en storforbruker av fast fashion. Flere ganger i uka trålet jeg H&M og Zara på jakt etter den lille lykkefølelsen nok et nytt plagg skulle gi meg. Den lykkerusen som alltid var så kortvarig.

Jeg var blitt fartsblind. Jeg måtte på rehab.

Det ble ett år med shoppestopp. Da jeg hadde fått shoppingjaget på avstand, turte jeg å pirke litt i overflaten etter informasjon. Kunne det virkelig være så ille?

Men det skulle ikke mange minuttene med lesing til før jeg skjønte hva pølsa var laget av. Klesindustrien – en av verdens skitneste industrier. Jeg kunne ikke gå tilbake.

Kvinnen er altså både storforbrukeren og den underbetalte arbeideren i dette systemet, hvor mannen ender opp med å bli søkkrik. Fast fashion har skapt noen av de rikeste mennene på kloden. Både Japans, Danmarks og Sveriges rikeste menn har tjent penga sine på fast fashion.

Mannen bak Zara, spanske Amancio Ortega, er Europas tredje rikeste med 103 milliarder dollar i formue. I norske kroner blir det et så tullete tall som 1092 milliarder.

Dette blir jo nesten komisk å sette opp mot minstelønnen tekstilarbeiderne i Bangladesh prøver å få igjennom i disse dager: 2214 kroner i måneden.

Siden oktober har nemlig tekstilarbeidere i Bangladesh, som blant annet syr klær for Zara, streiket og demonstrert med et krav til myndighetene om å heve minstelønnen til et beløp som gjør at familiene deres ikke sulter.

Det er rapportert om politivold, arrestasjoner og oppsigelser. Flere demonstranter har blitt drept.

Vi har tatt et fantastisk steg i riktig retning med åpenhetsloven som trådte i kraft i 2022. Målet med loven er å fremme anstendige arbeidsforhold og menneskerettigheter.

Krav om åpenhet rundt hvordan varer er produsert er bra, men klesselskapene innehar makten til å kunne ta et aktivt ansvar og påvirke industrien i langt større grad. De kan sørge for tryggere arbeidsplasser med en levedyktig lønn.

Et nyttig verktøy du kan ta med deg på veien mot et mer etisk klesforbruk er appen «Good On You», hvor du kan søke opp alle merker og sjekke hvor gode de er på arbeidsforhold, bærekraft og mye mer.

Det ligger mye kvinnekamp i klesforbruket vårt, og med lommeboka vår kan vi vise at vi ønsker en mer rettferdig og grønnere industri.

Det er ekte girl power!