Vi bruker store summer på nye, bærekraftige ingredienser i laksefôr – men bruker svært lite av det

Maten til norsk oppdrettsfisk inneholder store mengder protein fra soya, som vi importerer fra utlandet. Mange er kritiske til hvor miljøvennlig dette er.

• Oppdrettslaksen må endre dietten for miljøet

Derfor jobber forskere med å utvikle nye, mer bærekraftige proteinkilder.

Larver av forskjellige slag og proteiner utvunnet ved hjelp av gran er bare noen av ingrediensene som testes ut.

Men klarer vi å utnytte disse nye ingrediensene? Nei, ifølge en fersk rapport fra Nofima.

Den viser at kun 0,4 prosent av fôret vi serverer oppdrettslaksen i Norge er slike nye ingredienser.

Samtidig inneholder fôret 40,5 prosent vegetabilske proteinkilder og 20,1 prosent vegetabilske oljer. Mesteparten av dette er soya fra utlandet.

Før musepekeren over feltene i grafen for å se hvilken ingrediens det er snakk om.

– Soya brukes fordi det er at den vegetabilske proteinkilden på land som gir mest protein ut fra arealet som brukes til produksjonen. I Norge har vi ikke klima til å dyrke proteinrike planter i den samme skala, sier seniorforsker Turid Synnøve Aas ved Nofima.

Hun forteller at foreløpig er det ikke realistisk at disse proteinkildene kan erstattes av proteiner vi produserer i Norge med det første.

Nye proteiner er krevende å produsere, mener Aas.

– Larver er naturlig å spise for laksen. Den har nok potensial til å bli brukt mer enn i dag. Men for å produsere nok protein fra larver, må vi ha like stort oppdrett av larver, som av laksen selv, sier Aas.

Hun har ikke tro på at protein utvunnet ved hjelp fra gran kan erstatte soya.

Men har mer tro på at denne typen protein kan produseres i store mengder på sikt.

Les også Mener import av potet ødelegger for norske bønder og andre land som trenger mat

– Dette proteinet utvinnes gjennom en ganske kompleks prosess. I teorien har vi såpass mye trevirke i Norge at vi kan produsere enorme mengder slik protein. Men vi har ennå ikke fått opp produksjonen til en sånn mengde eller til en sånn kostnad som behøves.

Margareth Øverland, professor i Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er derimot litt mer positiv.

Flere forskjellige kilder

Hun er en av dem som jobber med å utvinne proteiner ved hjelp av gran:

Metoden går ut på å kutte tømmerstokken til flis.

Den spaltes til cellulose og så blir cellulosen omdannet til sukker.

Dette sukkeret bruker de i fermentorer til å produsere gjær. Denne gjæren er proteinkilden i laksefôret.

Og Øverland tror de skal klare å øke produksjonen.

– Vi har jobbet lenge med å utvikle prosessen og har nå oppskalert den. Utfordringen er at det er så stor etterspørsel etter bioetanol i Norge og Europa. Det påvirker lønnsomheten, sier Øverland.

Sukkerprisene blir derfor drevet opp.

Bioetanol er drivstoff som utvinnes av biomasse som inneholder karbohydrater i form av sukker, stivelse eller cellulose. Samme type karbohydrater utvinnes av gran og kan brukes som råstoff til å produsere laksefôr.

Les også Norsk oppdrett øker importen av soya: – Bidrar til indirekte avskoging

– Så det er et politisk valg. Skal råstoffet gå til bioetanol eller skal det gå til fôr og mat? spør Øverland.

Hun er enig om at disse alternative ingrediensene ikke kan erstatte soya alene.

– Men en kombinasjon kan være løsningen, sier Øverland.

– Må være mer selvforsynte

I tillegg til proteiner utvunnet av insektlarver og ved hjelp av gran, trekker hun blant annet frem rester fra for eksempel kylling- og fiskeproduksjon som en del av løsningen.

Dagens laksefôr inneholder allerede 12,1 prosent fiskemel og 10,3 prosent fiskeolje.

– Marine produkter er kanskje det mest bærekraftige alternativet. Så lenge de hentes fra godt forvaltede fiskerier. Det er kortreist, bruker ikke fosfor til gjødsel, vann til vanning eller arealbruk, sier Turid Synnøve Aas ved Nofima.

– Utfordringen er at det er en ganske begrenset ressurs. Og her i Norge utnytter vi allerede mesteparten av bioproduktene fra fiskerinæringen til dette formålet.

Lakseprisen bikker 100 kroner, og oppdretterne håver inn: – Ikke bærekraftig

Ifølge Margareth Øverland ved NMBU har vi teknologien som kan produsere disse proteinkildene.

– Selv om utviklingen ikke går fort nok, er det viktig å jobbe med alternativer. Blant annet fordi vi må være mer selvforsynte når det gjelder mat.

– Men det vil ta tid. Vi må jobbe både med teknologien, og vi må bestemme oss for hvordan vi best skal utnytte naturressursene våre.

– Utfordringen er volum

I dag består altså 0,4 prosent av fôret av de nye ingrediensene.

– Dette er ikke godt nok. Men det er en logisk forklaring til dette.

Det sier Leif Kjetil Skjæveland. Han er samfunnskontakt og bærekraftsansvarlig i Skretting Norge, en av verdens største fôrprodusenter til sjømatnæringen. Globalt leverer Skretting fôr til mer enn 60 forskjellige arter.

Forklaringen han viser til er at det finnes ikke nok av råvarene i dag.

– Hvorfor ikke?

– Det er et spørsmål om pris og volum. Fram til nå har mye vært på eksperimentstadiet. Men skal dette lønne seg, må man gå fra eksperimenter til industrialisering. Vi har et håp om å få det til, men det tar tid.

For det koster å produsere nytt fôr i storskala. Og utfordringen er å få noen til å være de første til å investere i dette, uten at man er sikker på at man får noe igjen.

– Vi mener at myndighetene skulle hatt utviklingskonsesjoner for fôrråvarer, hvor det ble stilt krav om at man skulle benyttet seg av disse nye råvarene. Dette hadde ikke kostet staten noe, men gjort det interessant for investorer å investere i produksjon av nye råvarer.