Astrid representerer en økende trend: – På tide å ta tilbake det tapte

Det er like før jul 2020, og vi er midt i en pandemi. Distrikts-Norge sliter med fraflytting og forgubbing.

Men i Steigen skjer det noe.

For her får nordlandkommunen med sine 2.600 innbyggere nå muligheten til å kjøpe varer som kunne ligget i den fineste disk midt i Mathallen i Oslo.

Men dette er langt fra Mathallen.

Dette er bygda Bogen med 150 innbyggere. Her er et lakseslakteri og et viltmottak midt i et industriområde fullt av vogntog og blikk.

Astrid Regine Nässlander er kokk og fersk gründer. Nylig tok hun over viltmottaket. Nå står hun i det lille rommet som snart skal bli hennes første delikatessebutikk.

– Det vi ser her, er et prosjekt som ikke er helt i rute. Men det skal nok gå bra, smiler hun.

Da NRK var der halvannen uke før åpning, bestod rommet av et slitt, lite arbeidsbord, taklamper på snei og en tom kjøledisk.

– Her kommer lokalt elgkjøtt fra årets jaktsesong og litt gris fra Engeløya, sier hun og slår på kjøledisken.

Astrid er opprinnelig fra Storsteinnes i Troms, men har bodd store deler av livet i Danmark. Helt til hun flyttet til Steigen i Nordland og for å jobbe som kjøkkensjef på boutiquehotellet Manshausen til polfarer Børge Ousland.

Der fikk hun kokkeprisen. Og i 2019 ble hun nominert som én av 30 under 30 i DNs ledestjernekåring.

Prisene har hun fått for sitt arbeid for bærekraftig matproduksjon.

Og det er nettopp dét som står i fokus når HØST matverksted AS med tilhørende delikatessebutikk åpner i Steigen.

Astrid er også med i NRK-serien Kokkeliv:

Ingen pølser er helt norske

Astrid jobber for at maten vi spiser skal produseres og distribueres så lokalt som mulig. På en forsvarlig og bærekraftig måte med dyrevelferd i senter.

Hun vil at gamle mattradisjoner holdes ved like, at kunnskapen videreføres.

Hun vil ta tilbake relasjonene mellom mennesker og mat.

For det er mye hun ikke forstår seg på med norsk matproduksjon i dag.

Ta for eksempel julepølsa hun nettopp har laget.

Grisetarmene er importert fra Kina. Til tross at norske tarmer fra sau og gris visstnok er ettertraktet, må hun kjøpe importerte tarmer. De norske eksporteres.

Hun bare rister på hodet, sier hun har prøvd å finne ut av hvorfor det er slik, men har ikke kommet til bunns i saken.

Interessen for lokalmat fortsetter å øke

– Da jeg jobbet på Manshausen, savnet jeg et større utvalg av lokal mat. Vi fikk tak i noe, men det var ikke så lett. Bare i Steigen produseres det sinnssyke mengder, men det er forsvinnende lite som kommer tilbake til de som bor her, sier hun.

Astrid representerer en økende bevissthet blant mange som vil ta tilbake «bestemor-arva».

– Jeg tror mye matkunnskap har gått tapt i supermarkedkjedene, sier Nässlander.

• Befolkningen går ned – men disse satser i nord

• Folkehelserådgiver Birgitte (27) flyttet fra bygda fordi hun ble ensom

Vinden er allerede i ferd med å snu.

Frivillige REKO-ringer (av rettferdig konsum, opprinnelig finsk konsept) dukker opp over hele landet. Her kan kjøpe varer rett fra bonden, uten mellomledd.

I oktober i år er det omtrent 120 ringer i Norge, ifølge Småbrukarlaget.

Salget av lokalmat og drikke har hatt en betydelig vekst de siste årene, både i bygd og i by. Det gjelder så å si i alle kategorier av lokalmat.

I tillegg vokser lokalmatsalget mer enn salget av mat i dagligvare generelt.

Det viser tall fra Stiftelsen Matmerk. De jobber for økt mangfold, kvalitet og verdiskaping i norsk matproduksjon.

Tror pandemien vekket til live gammel kunnskap

Nässlanders matverksted i Bogen blir nok et bidrag til trenden om å gjøre det på «gamlemåten».

I tillegg har hun vært med på å utvikle verdens første fagskoleutdanning i bærekraftige matopplevelser.

Der er hun nå selv elev. Litt komisk, synes hun.

Kokk og faglærer Per Theodor Tørrissen ved Nordland fagskole mener pandemien skapte et nytt og enda større behov for å vekke liv i gammel kunnskap.

• Håper koronakrisen kan berge norsk matproduksjon

– Pandemien førte også til at selvbergingsgraden vår ble utfordret. Mel og gjær ble revet bort fra hyllene og kurs i surdeigsbaking poppet opp over hele landet, sier han.

Også Astrid har trua på at vårt «nye, gamle» forhold til mat er kommet for å bli.

– Mottakelsen har vært veldig bra til nå, sier hun.

– Vi har et etisk ansvar for å bruke hele dyret

Hvert år ender 1,6 milliarder tonn mat i søpla. En tredjedel av all verdens mat spises ikke.

Det viser tall fra Too Good To Go, som jobber for mindre matsvinn. Det anslås at hele 25 % av de globale utslippene kommer fra matproduksjon, skriver Cicero.

– Hver gang man kaster en kjøttbit eller skjærer bort fettet, kommer det fra dyr som har vært levende. Vi har et etisk ansvar å bruke hele dyret, sier Astrid.

Spiselig mat skal ikke kastes.

Og er det noe vi gjør i jula, er det å spise mat. Og kaste mat.

Nässlander tror distansen mellom jord og bord har blitt for lang.

– Vi trenger en oppfriskning av hvordan dette henger sammen. Og når folk får vite hvor mye jobb som ligger bak, tror jeg betalingsvilligheten for kvalitetsprodukter øker, sier hun.

Derfor planlegger hun å etterhvert drive kursing og formidling i sitt matverksted.

– Men skal jeg være ærlig; hadde jeg visst om pandemien, hadde jeg kanskje utsatt det litt. Det har også vært noen skjær i sjøen med tanke på barnehageplass. Men avtalen var inngått lenge før korona kom, forklarer hun.

– Pandemi eller ikke, jeg satsa likevel. Det går nok fint.