Øystein Wingaard Wolf
Zebra
Aschehoug 2001.
Øystein Wingaard Wolf er ikke en god norsk forfatter. Gode norske forfattere gir nemlig ikke ut bøkene sine med lav terskel og i høyt tempo.
Sparer ikke på noe
Nei, tvert imot: Gode norske forfattere sparer på ordene, skjærer ned, under streng selvsensur, kvitter seg med det overflødige.
Det gjør ikke Øystein Wingaard Wolf. Han sparer ikke, og har siden debuten i 1981 gitt ut i gjennomsnitt 1,3 bøker hvert år. De fleste bøkene hans har det til felles at stort sett alt skal med, med få begrensninger og lite lyrisk finmotorikk. Dette er styrken ved bøkene hans, men det er også svakheten.
Slapt, uferdig, pompøst
I så måte skiller ikke Wingaard Wolfs siste diktsamling, som har fått tittelen Zebra, seg nevneverdig fra hans tidligere produksjon. Diktene er heftige, tydelige, kraftfulle, men også slappe, uferdige og pompøse.
Samlingens åpnings- og titteldikt, for eksempel, forklarer oss hvordan vi skal lese tittelen Zebra (som Wingaard Wolf insisterer på å stave med Z): Sebraen er den stripede, den merkede, den som skiller seg fra de ensfargede.
Det som skiller seg ut
Slik er det poeten har lært å se seg selv, forteller diktet, og dette perspektivet, denne tonen, preger hele boken. Det handler nemlig stort sett om den som på en eller annen måte skiller seg fra de andre, og det handler om andre som på liknende måter skiller seg fra de andre.
Slik består denne diktsamlingen i relativt stor grad av dikt om dikteren og hans egne dikt, og av dikt om eller til folk (eller steder) dikteren har møtt eller møter. Diktene er stort sett formet som portretter eller henvendelser, og er slett ikke laget uten poetisk forståelse, men ofte helt uten skam: Ofte blir de så private at de er uinteressante for utenforstående.
Skamløse og humørløse
Verre enn at Wingaard Wolfs dikt er skamløse – det er i og for seg interessant nok – er det at de dessverre også er humør- eller humorløse. Det hele er nemlig gjort i stort og helt alvor, og det skal man selvsagt respektere, for stort og helt alvor er, som vi vet, mangelvare i dag.
Men det er likevel en grense for hvor mye man kan tåle av denne typen eksotistisk og innforstått utlevering, særlig når det fremføres uten den minste synlige flik av humor.
Riktignok skal det sies at Wingaard Wolfs helt ublyge omgang med hjerter, smerter, blod og elskov fra tid til annen fremkaller originale og tidvis gode bilder og passasjer. Men prisen han betaler for disse små glimtene av språklig kraftutfoldelse er alt for høy: Resten er nemlig uinteressant.
Eirik Vassenden
Kulturnytt, NRK P2, 31. januar 2001
Bearbeidet for nett av Tom Egil Hverven