Teatersjefen som ble drept av nazistene

Dagen startet med håp og forventning, men skulle bli bekmørk.

Tirsdag 6. oktober 1942, for 80 år siden, satt Henry Gleditsch ved frokostbordet sammen med sin kone Synnøve i deres leilighet i Trondheim.

De var spente før premieren på «Vildanden» ved Trøndelag Teater samme kveld. De var begge skuespillere, og hadde viktige roller i skuespillet av Henrik Ibsen.

Under frokosten hadde de antakelig fått med seg en dramatisk nyhet: Nazistene, som okkuperte Norge, hadde erklært unntakstilstand i store deler av Trøndelag. Vanlige lover eksisterte ikke lenger.

Det er ikke godt å si om Gleditsch ante at han var i dyp trøbbel denne morgenen. Men han spiste en ekstra stor frokost før han gikk til jobb.

For, som han sa til sin kone før han dro: «Ingen vet hva dagen kan bringe».

Den første teatersjefen

Henry Gleditsch står i dag som et symbol på en type motstandsarbeid som har fått mindre oppmerksomhet enn spektakulære sabotasjeaksjoner. En stillere strid, ført uten våpen, hvor deler av kulturlivet spilte en svært viktig rolle.

Hva var det med teaterdirektør Henry Gleditsch som var så truende at nazistene myrdet ham sammen med ni andre uskyldige menn – uten lov og dom?

Et og annet øyenbryn ble hevet da en 34 år gammel skuespiller uten noe særlig ledererfaring fikk jobben som Trøndelag Teaters første sjef i 1937.

Gleditsch vokste opp som lektorsønn i en velstelt familie med enebolig i Kristiania. Tross vanskelige økonomiske tider, med lite offentlig støtte til kulturlivet, klarte han å skaffe seg et levebrød som skuespiller. Han var å se i spillefilmer og på teaterscener – oftest i roller som den unge, pene sjarmøren.

Som en utadvendt og sosial mann hadde han en høy stjerne i mange av landets scenemiljøer. Særlig i Trondheim, hvor han hadde underholdt ved en lang rekke anledninger. Lokale krefter så ham som den perfekte mann for jobben.

Gleditsch og skuespillerkonen Synnøve flyttet nordover og gikk til oppgaven med friskt mot. En av hans første ansettelser var Henki Kolstad, senere en av landets mest kjente skuespillere, og kjent for mange fra «Jul i Skomakergata».

I denne perioden kom det en strøm av illevarslende nyheter fra omverdenen. Hitler og Mussolini forkynte fascismens mørke budskap fra sine maktposisjoner. Trusselen om krig ulmet.

I starten var ikke repertoaret til teateret spesielt preget av de politiske svingningene i Europa. Krystallnatten i 1938, hvor jøder over hele Tyskland ble systematisk angrepet, ble et vendepunkt.

Under en forestilling samme år kom et frampek på hva som var i vente: Et teaterstykke med et antifascistisk budskap ble sabotert med pipekonsert av representanter for nazipartiet Nasjonal Samling.

Krigen kom også til Norge. Kort tid etter Tysklands invasjon 9. april 1940, innkvarterte Gleditsch seg på en hytte sør for Trondheim sammen med Synnøve og skuespillerparet Kolstad. De gikk i gang med å skrive en revy som skulle settes opp så snart Trøndelag Teater fikk åpne igjen. Og de visste godt hvem som skulle være ofrene for vitsene deres.

Den avdøde teaterhistorikeren Thoralf Berg, som forfattet biografien om Gleditsch, beskrev det slik:

«For Gleditsch hersket ingen tvil: Så lenge det sto en fremmed makt i landet, ville han bruke tid og krefter på å posisjonere Trøndelag Teater som aktør i en holdningskamp mot okkupantene og deres medløpere».

De skjulte fornærmelsene

Teateret kastet ikke bort tida. Allerede sommeren 1940 ble det satt opp flere revyer med velrettede spark mot tyskerne og deres norske medhjelpere.

I visen «Tidens menn» ble det herjet med norske entreprenører som tjente seg rike på å samarbeide med okkupantene:

«Vi har plenty penger på boka, vi er tipp-topp klædt, som De ser.
Vi var norske helt ner i broka, men det husker vi ikke mer.»

At dette vågale nummeret ble framført, skyldtes at Gleditsch allerede nå demonstrerte det som skulle bli en av hans spesialiteter innen motstandsarbeid: Trenering. Han hadde nemlig «glemt» å sende teksten inn til sensur hos de nye makthaverne.

Dagen etter premieren ble Gleditsch innkalt av tyskerne. Beskjeden var at teateret måtte sørge for å sparke til begge sider i sine revyer. Nei, det var umulig, sa teatersjefen, det var jo tross alt tyskerne som hadde okkupert landet. Han gikk likevel med på å ta flere av stykkets numre ut av programmet.

Advarselen var mottatt, og han skjønte at alt de fremførte måtte godkjennes først av forhåndssensuren.

Samtidig visste teateret at en sceneframføring bød på nyanser og undertekst som man ikke kunne lese ut av en skrevet tekst. Kroppsspråk, mine og toneleie hos skuespillerne kunne ha en tvetydighet som publikum oppfattet som spark til nazistene, men som forhåndssensuren ikke hadde fanget opp.

For å tette dette hullet ble det pekt ut NS-vennlige kontaktpersoner som skulle følge forestillingene med argusøyne. Selv ikke subtile fornærmelser av det tyske måtte forekomme.

Det fantes likevel andre måter å vise fingeren til nazistene på.

Publikumsboikotten

Nazistisk propaganda dyrket teorien om nordmenn og tyskere som et arisk broderfolk. Kulturutveksling mellom de to landene var derfor viktig for å gi et inntrykk av normaltilstand og harmoni – tross okkupasjonen.

Trøndelag Teater fikk beskjed om å være vertskap for et tilreisende teaterensemble fra Hamburg. Ordren var at tyskerne skulle møtes med fullt hus og stormende jubel. Gleditsch gjorde sitt ytterste for at nettopp dette ikke skulle skje.

Da sceneteppet gikk opp for Hamburg-teateret, satt det bare 30–40 mennesker i salen. Tyske soldater ble beordret til å være publikum i andre akt for å gjøre det hele mindre pinlig.

Den tyske teatersjefen var sjokkert. Hva dette skulle bety? Var ikke alle billettene solgt? Jo visst, kunne Gleditsch bekrefte, det var de.

Det tyskerne ikke visste, var at Trondheims tannlegestand (!) hadde blitt overtalt til å kjøpe opp samtlige teaterbilletter – uten å bruke dem.

På toppen av det hele ble forestillingen sabotert av teaterarbeidere som sørget for teppefall på merkelige tidspunkt. Lyssettingen skal også ha vært av det bisarre slaget.

Også under ettårsdagen for invasjonen av Norge ble det gjennomført en vellykket publikumsboikott. Gleditsch planla å holde stengt denne dagen i protest, men tyskerne fikk nyss i planene. De varslet straff dersom Trøndelag Teater ikke var åpen på denne «festdagen».

I stedet ble det spredt en oppfordring til alle trondheimere om å ikke oppsøkte teatre, kinoer, kafeer eller restauranter på denne symbolske dagen. Trondheim skulle framstå som stein død hele kvelden for å markere avsky mot okkupantene. Og det gjorde den.

Gleditsch var nå for alvor i ferd med å terge på seg fienden.

Skuespillerstreiken

Det var ikke bare i Trondheim at kulturlivet motarbeidet nazistene. I 1941 nektet seks skuespillere ved Nationaltheatret å opptre i radioprogrammer som det da nazi-kontrollerte NRK skulle spille inn. Som straff ble de fratatt retten å utøve yrket sitt.

Skuespillerne svarte samlet: De ville gå til full streik dersom noen kolleger ble utestengt fra yrket. Stjerner som Leif Juster, Wenche Foss og Henki Kolstad var engasjert i saken. Okkupasjonsmakten gikk til arrestasjoner og truet med henrettelser.

Teaterstreiken, som til slutt ble avblåst, utgjorde starten på en rekke gå-sakte-, og streikeaksjoner blant ulike yrkesgrupper under krigen.

Jonas Bals, forfatter av boken «Streik», hevder at sivile motstandsformer i form av streiker, boikotter og fredelige sabotasjehandlinger trolig var langt viktigere enn den væpnede motstanden i kampen om norske sinn under krigsårene. Og at de forpurret mange av nazistenes planer.

De stadig vanskeligere arbeidsforholdene førte likevel til at flere norske teaterledere sluttet i jobbene, mens de ble erstattet av NS-sympatisører.

I Trondheim satt Gleditsch fortsatt ved roret. Til tross for at han var en mester i å trenere instrukser som kom fra øverste hold når det gjaldt valg av nazivennlig repertoar. Han gikk inn i diskusjoner om påleggene, og gjorde seg stadig mer upopulær.

Til det alvorlige nivået at NS-kulturminister Gulbrand Lunde omtalte dette som «sabotasje».

En annen symbolsk handling skulle bringe konfliktnivået mellom nazistene og Gleditsch helt til bristepunktet.

De nakne flaggstengene

I midten av november 1941 var det ventet «storfint» besøk til Trondheim: NS-leder Vidkun Quisling, som snart skulle bli en slags statsminister for okkupasjonsmakten.

Alle offentlige institusjoner ble pålagt å flagge med naziflagg for å ønske ham velkommen til byen. En viss teatersjef fikk personlig tilsendt en ekstra tydelig beskjed om dette.

Men ingen flagg var å se utenfor Trøndelag Teater da NS-stevnet startet. Gleditsch skyldte på at flaggstengene dessverre var blitt demontert på grunn av en høyst nødvendig reparasjon. Også en rekke andre offentlige flaggstenger sto nakne – eller flagget på halv stang etter sabotasjeaksjoner.

Trøndelag Teater fortsatte med å unnlate å flagge på datoer som var viktige for NS-myndighetene. Nye unnskyldninger dukket opp, som at Trøndelag Teater manglet flagg, eller at flaggstengene plutselig ikke var å finne noe sted. Under Gleditsch' regime ble nazistenes flagg aldri heist ved Trøndelag Teater.

Dette var ikke ene og alene hans fortjeneste. Han var en del av den såkalte Mandagsklubben – en uformell samling av byens ledere, som motarbeidet okkupantmakten.

Alvoret begynte å synke inn: Provokasjonene gjorde at han nå befant seg i en svært risikabel situasjon. En grenselos ble stilt til disposisjon for å evakuere ham og Synnøve til Sverige. Men selv om de visste at flere opposisjonelle hadde blitt arrestert og sendt i fangeleirer, rømte de ikke.

Teatersjefen stusset over at han ikke hadde blitt tatt til fange. I et møte med NS-fylkesfører i Sør-Trøndelag, Henrik Rogstad, sa Gleditsch:

– Det er rart dere ikke sender meg som gissel til Falstad (fangeleir ved Levanger).

– Nei, med Dem har vi andre planer, svarte Rogstad.

Listen

I 1942 ble det utført flere motstands- og sabotasjeaksjoner mot nazistene i Trøndelag og Nordland. Thamshavnbanen i Orkanger ble sprengt. Ved Majavatn ble tre tyske soldater drept i kamp med hjemmefronten. I Glomfjord saboterte engelskmennene kraftverket. I Malm ble det utført sabotasje mot en jernmalmgruve.

Josef Terboven, som var øverste tyske leder i Norge, hadde fått nok. Nå ville han sette et eksempel.

Skjebnedagen 6. oktober rullet et tog med Terboven og landets nazitopper inn i Trondheim. Om bord var også en eksekusjonspelotong. De brakte med seg brutale planer.

Agendaen var klar: Ti personer fra øvre sjikt av samfunnet skulle skytes. Dette skulle være noen som ble ansett som «åndelige opphavsmenn» for motstanden mot okkupantene.

Hvilke ti skulle de velge?

Den 26 år gamle fylkesføreren Rogstad fikk i oppdrag å sette opp en liste over lokale kandidater. Det er grunn til å tro at Gleditsch' navn var en av de første som havnet på blokka.

Samtidig hadde nazistenes politisjef i Trondheim motforestillinger. Gleditsch var tross alt veldig populær i byen, og det å drepe ham kunne skade forholdet mellom nordmennene og okkupantene.

Rogstad skulle likevel få viljen sin. Planene kunne fullbyrdes.

Det siste farvel

I stedet for å spille Dr. Relling i premieren på «Vildanden» denne kvelden, satt Gleditsch innelåst på et rom i Trondheim sentrum.

Noen timer tidligere hadde han blitt hentet på kontoret av tysk politi, og ført ned trappen hvor teaterpersonalet sto samlet. Gleditsch ba en ansatt hente en genser og to par strømper til ham. Det kunne jo bli kaldt under et fengselsopphold.

En av mennene fra Gestapo blandet seg inn. Han slo fast at det neppe var noen vits i å hente mer klær.

– Er det helt sikkert? undret Gleditsch.

– Jeg er helt sikker, svarte tyskeren, og førte teatersjefen med seg.

Nå satt Gleditsch bakbundet på Misjonshotellet. Han hørte lyden av høyttalere som kunngjorde for byens borgere at han allerede hadde blitt henrettet.

Senere på kvelden ble han kjørt videre til Falstad i Levanger sammen med de andre samfunnstoppene som sto på dødslisten til Rogstad. Ingen av de ti skulle få anledning til å forsvare seg overfor en dommer.

Utpå natta ble de kjørt inn i Falstadskogen. Da dagslyset kom, ble to og to hentet ut av fangebilen. De ble bakbundet og fikk bind for øynene, før dødsdommene ble lest opp for dem på tysk.

De ble ført fram til kanten av fellesgraven. Der ble de stilt opp med ansiktet mot geværene, som avga sine dødelige salver.

Samme morgen sto denne kunngjøringen på trykk i Adresseavisen:

Noen ansatte ved teateret som var tidlig oppe, skyndte seg bort til den nyslåtte enken Synnøve Gleditsch. De fikk fjernet avisen fra dørmatta hennes og prøvde å overbringe det brutale budskapet på en skånsom måte.

Noen dager senere bestemte teaterets styre at «Vildanden» måtte spilles for å hedre Gleditsch. Premieren to uker senere var utsolgt. Flere var kledd i smoking eller i kjoler med store, sorte kors. Begge deler høyst uvanlig for en teaterpremiere i Trondheim.

Ved teppefall kom det ikke én lyd fra den fullsatte salen. Alle reiste seg, og ble stående lenge. Dette var deres farvel.

I Gleditsch' ånd

Det finnes ingen gravstein etter Henry Gleditsch. Like før nazistene trakk seg ut av Norge, gravde de opp liket hans og dumpet det i Trondheimsfjorden.

I vestibylen på Trøndelag Teater står det en byste til hans minne. Gleditsch' skjebne preger fortsatt teateret i Prinsens gate, som hvert år markerer hans dødsdag. Verker av forfatter Knut Hamsun, som støttet okkupasjonen av Norge, har vært bannlyst ved teateret – fram til i år.

En illegal avis trykket en hyllest som oppsummerer hva teatersjefen blir husket for:

«Han var gladere i livet enn de fleste, nøt hvert øyeblikk han opplevde, både i arbeid og fest og hadde slett ikke lyst til å dø. Men han anså det som sin absolutte plikt å stå steil i alle spørsmål, selv de tilsynelatende bagatellmessige. Han hadde en klippefast tro på eksemplets makt».

---------

Statens Teaterdirektorat utnevnte en NS-vennlig teatersjef etter Gleditsch. Men i november 1944 måtte Trøndelag Teater stenge dørene.

Årsak: Publikum nektet å gå i teateret resten av krigen.

Hovedkilden for denne saken er Thoralf Bergs biografi «Henry Gleditsch» fra 2007: Andre kilder: «Under Krigen 2» av Ingar Sletten Kolloen, Adressa, VG og bilder fra Digitalt Museum.

Anbefalt videre lesning: