Han oversetter verdens vanskeligste bok

James Joyce (1882–1941) er en av historiens mest bejublede og kjente forfattere. Likevel er det svært få som har tatt sjansen på å lese den siste romanen han ga ut.

Årsaken er enkel: «Finnegans Wake» omtales som uleselig, ugjennomtrengelig, uforståelig. 625 sider med noe av det aller minst tilgjengelige innen vestlig litteraturhistorie.

83 år etter at den kom ut, er den ennå ikke oversatt til norsk. Men forfatter og oversetter Leif Høghaug jobber med saken.

Det kan likevel ta sin tid. I fjor ble Bertil Falk endelig ferdig med å oversette «Finnegans Wake» til svensk. Han brukte 66 år.

– Har du på noe tidspunkt tenkt «Hva er det egentlig jeg har påtatt meg»?

Leif Høghaug smiler.

– Det har jeg så absolutt.

Drømmen om 2030

Høyt oppe i lia, på en familiegård under oppussing, og med utsikt over hele Hadeland, jobber 48-åringen på sjuende året med å oversette det uoversettelige. Med moralsk støtte fra kone, sønn, tre katter og den oppmerksomhetssjuke blandingshunden Teddy, har han fordypet seg i «Finnegans Wake».

Hans første møte med boka var da han kjøpte den på et antikvariat i Oxford i England som 19-åring. Allerede som gymnasiast var han opptatt av James Joyce, og mange piler pekte i retning av at han skulle vie livet sitt til litteratur.

– Jeg husker godt da jeg begynte å lese «Finnegans Wake» for første gang. Jeg skjønte ingen verdens ting. Men jeg ble veldig fascinert. Her er det rytme, det er noe som ligner på engelsk, og han har blandet inn masse andre språk og vrir og vrenger. Det er en tekst som ... ja, det ligner på noe.

Allerede på side fire er helvete løs, for der møter vi på denne 139 ord lange setningen:

Og slik fortsetter det.

Høghaug har ballast som oversetter, forfatter, lyriker, forlagsmann og foreleser, og ønsket å gi et bidrag til norsk litteratur. Ideen om å få «Finnegans Wake» oversatt til norsk ble dermed født. Forlaget Samlaget tente på ideen, og i 2016 gikk de offentlig ut med planene. De antydet at utgivelsen skulle komme i 2020.

Fasit i dag er at Høghaug ikke er i nærheten av å være ferdig. Han har angret på at de ga seg selv en tidsfrist. Likevel drister han seg til å håpe på utgivelse innen 2030.

Arbeidet går veldig bra når han er i flytsonen, forteller han. Men samtidig må han gjøre andre oppdrag som det faktisk er inntekter i.

– Jeg skulle gjerne ønsket at ... det er de jævla pengene! Om jeg bare hadde hatt muligheten til å gjøre dette på heltid i to år! Men det går jo ikke. Jeg fikk et stipend fra Oppland fylkeskommune på 200.000 kroner til dette arbeidet, og det er kjempeflott, det. Men hvor langt kommer du med det? Er det en halv årslønn?

Et slikt prosjekt er ingen gullgruve for noen av de involverte. Samlaget har ikke akkurat regnet inn i budsjettene sine at den ferdige oversettelsen skal ta seg til toppen av bestselgerlistene.

Redaktør David Aasen sier at de kjenner de på et ansvar for å gi ut oversatt verdenslitteratur. Og språket i «Finnegans Wake» byr på uslåelige rammer for hvordan man kan leke seg med det norske språket og bruke det aktivt.

– Mange kjenner til boka, men leser den ikke. Vi ønsker å sette den inn i en norsk kontekst for å åpne den opp for publikum. Kanskje det er det som gir folk et spark i baken, sier han.

I tillegg er de motiverte av at «Finnegans Wake» byr på mange norske referanser. Joyce var veldig opptatt av Henrik Ibsen, og i boka namedropper han sin venn, poeten Olaf Bull, som går under navnet «Olaph the Oxman».

Aasen er ikke spesielt bekymret over at tidsfristen deres røk så det sang.

– Arbeidstittelen til Joyce var «work in progress», og det er en fin arbeidstittel for Leif også. Han har tenkt på dette i 20 år. Han har en personlig motivasjon, og han vet hva han har gått til.

Høghaug har god hjelp i at andre Wake-nerder har begått dypdykk i materien. Ikke minst at de har laget en nettside hvor uforståelige ord og doble og triple hentydninger forklares.

Men han innrømmer at det kan være tungt å legge puslespillet.

– Jeg oversetter gjerne for hånd først. Jeg har mange lapper som jeg har notert på, men noen av dem har forsvunnet. Og noen av kladdebøkene har også blitt brukt til andre ting.

– Så handlelistene dine kan inneholde melk, egg, brød og oversatte utdrag fra «Finnegans Wake»?

– Ja, ja, riktig.

Spøk eller mesterverk?

En svært lesesterk kollega i NRKs kulturredaksjon har i flere år fulgt en twitterkonto som legger ut små smakebiter fra «Finnegans Wake». Hun har til gode å skjønne en eneste setning.

For dette er ikke en bok man leser med en engelsk-norsk ordbok på fanget. Den byr nemlig på et helt eget språk. Basisen er engelsk, men teksten består av konstruerte ord, ordspill og doble betydninger, hvor over 60 andre språk, inkludert norsk, er involvert. Hver eneste setning du leser, kan ha flere tolkninger.

Til tross for at «Finnegans Wake» har en mytisk kjendisstatus i litteraturkretser, er det få som gir den en sjanse. Deichman, biblioteket som forsyner hele Oslo med bøker, har de siste fire årene leid den ut til 18 modige sjeler.

Kanskje blir mange skremt av at Joyce sa at leseren bør bruke 17 år på å lese boka, siden han selv brukte 17 år på å skrive den.

Kanskje skyldes det også at de som vil prøve seg på Joyce heller går for «Ulysses». Den modernistiske romanen, som fyller 100 år i år, er en kjempe i litteraturhistorien. Med sin bruk av flere litterære teknikker, deriblant stream of consciousness eller bevissthetsstrøm, stiller boka strenge krav til leseren.

I «Finnegans Wake» er utfordringene for leseren strammet til mange knepp. Det har blitt spekulert i at Joyce ikke var ved sine fulle fem da han skrev boka, som ble gitt ut to år før hans død. Andre har tolket den i retning av at han var deprimert fordi han var i ferd med å miste synet. Forvirret, og uten evne til å tenke klart, ble verden obskur, og han lagde et eget drømmespråk, spekuleres det.

Andre igjen peker på at Joyces datter var diagnostisert som schizofren. «Finnegans Wake» er produktet av en fars dårlige samvittighet, og her vil han gi det schizofrene språket rettferdighet. En annen teori er mer nedslående: Boka er en spøk.

Men hva har man egentlig igjen for å lese «Finnegans Wake»?

En humoristisk bok

Meningene om det er delte.

Den amerikanske poeten Ezra Pound avfeide boka som fullstendig meningsløs. Den russiske forfatteren Vladimir Nabokov synes den var så uinteressant at han fikk assosiasjoner til lyden av snorking fra naborommet. Hans britiske kollega Anthony Burgess mener på sin side at dette er den mest folkelige boka som noen gang er skrevet. At teksten framstår som lyden av surr på puben.

Det blir fristende å stille spørsmålet: Er dette bare en kultbok for de innerste sirkler? En litteraturvitenskapelig runkering?

Leif Høghaug har absolutt ingen ønsker om å holde dette stoffet lukket for en liten sfære. Åtte ganger i løpet av vår totimers prat sier han at det er viktig å få fram at dette er en humoristisk bok.

Han mener det er en myte at boka er uoversettelig eller uleselig.

– Dette er bare noe som har blitt gjentatt og gjentatt i forskjellige sammenhenger. Man må bare gå inn i den og være med på leken til Joyce med å vri og vrenge på ord. De ordspillene han setter opp ... Den leken der, sier han.

For skal man sette pris på «Finnegans Wake», bør man ikke stille krav til en tydelig handling. Her er det ingen morder som fakkes på siste side. Å lage et handlingsreferat anses som utfordrende. Men i korte trekk handler den om en familie som bor over en pub et sted i Irland, og når de sovner får karakterene nye navn i drømmeverdenen. Sentralt står også likvaken etter Finnegan, som døde etter et fall på arbeidsplassen.

En rådende holdning er at «Finnegans Wake» – på lik linje med absurdteater, frijazz eller en David Lynch-film – handler mer om en følelse enn noe man skjønner.

Men som leser av en tjukk bok vil man kanskje kjenne på et behov for å forstå det man leser for å motivere seg?

– At det anses som «uforståelig» er vel fordi vi blir frustrerte fordi vi ønsker å forstå. På samme måte som vi er vant til å forstå handlingen i en krimbok. Men hvis vi åpner oss for at språk er noe veldig rart ... Joyce leker seg, og da blir språket pussig, humoristisk og fordreid. Og da er det kanskje ikke er så farlig om man ikke forstår alt, sier Høghaug.

– Skal man stoppe opp ved hvert eneste ord og setning og tenke på den doble betydningen det eventuelt kan ha?

– Det er veldig forskjellig. De som har lest utdrag fra min oversettelse mener at det rare og merkelige er morsomt. Plutselig er det et glimt av forståelse, og så er det kaudervelsk igjen. Som leser får du muligheten til å falle og reise deg igjen hele tiden.

Lyden av tekst

Høghaug har også opplevd å både falle og reise seg. Han er et godt stykke unna å bli ferdig med sin oversettelse. Men likevel har han laget et oversatt utkast til cirka 250 av bokas 625 sider.

Og nå er han strålende fornøyd med at første kapittel, som utgjør 27 sider, utgis som en «boksingel». Anledningen er Bloomsday, som arrangeres den 16. juni verden over for å feire James Joyce.

Nøkkelen til tonen for oversettelsen fant han i hjembygda. Han har valgt å bruke lokale dialektuttrykk og stedsnavn fra Hadeland. Inspirasjon har kommet fra å sitte på kafé i Gran sentrum og høre på hadelandsk surr rundt seg.

Høghaug ser nå fram til å få lese utdrag fra oversettelsen sin. For det er kanskje der – i lyden av teksten – at den største attraksjonen ligger.

– Det som gjør boka vanskelig for mange, er at det stopper opp på papiret. Men hvis man får til den musikalske lyden av teksten, enten i sitt eget hode, eller ved at andre leser det, så får man også fram humoren.

Høghaug omtaler dette som «språklig slapstick», og at det er et klart slektskap til flere gullkorn innen norsk humorhistorie. Blant annet Harald Heide Steens uforståelige språk i sine radiosketsjer.

Eller hvordan NRKs humorprogram Åpen Post klarte å finne barnslige norske ord i møte med indisk musikk.

– Dette betyr vel at du også må gi oversettelsen ut som en lydbok?

– Det hadde vært fantastisk. Ettersom jeg bruker hadelandsdialekt så hadde det vært tøft om Eldar Vågan i Vazelina Bilopphøggers hadde lest inn dette, siden det er et sterkt slektskap til hans totendialekt, sier han og gliser.

– Men det er så klart et økonomisk spørsmål.

Anbefalt videre lesning: