Bedrageri i beste sendetid

Se for deg dette:

En ukjent person stopper deg på gata og ber deg passe på en koffert i noen minutter mens hun gjør et kjapt ærend. Du synes det er rart, men du er en hyggelig person som sier ja.

Plutselig omringes du av politibetjenter. De åpner kofferten, og inni finner de noe som ser ut som narkotika. Først er du lattermild og småstresset. Men når du ikke blir trodd av politiet, blir du sint, fortvilet og tryglende. Kanskje får du også et ørlite emosjonelt sammenbrudd.

Så blir det avslørt: Alt var bare tull. Du har blitt lurt med skjult kamera. Alt det dumme du akkurat har sagt og gjort i ren desperasjon, er grundig dokumentert.

Ville du blitt flau og forbanna? Eller ville du ledd og sagt ja til at dine høyst menneskelige reaksjoner kunne bli vist for hele Norge?

Skjult-kamera-sjangeren balanserer ofte mellom å være god underholdning og å skape traumer. Og den ender ikke alltid på riktig side.

Latteren som korreksjon

Snart er det premiere på to nye norske serier hvor skjult kamera tas i bruk. Calle Hellevang-Larsens «Calles gale verden» har premiere på TVNorge og Discovery i høst. Og etter det NRK kjenner til skal også Amazon Video snart sjøsette en slik serie.

Allerede har vi varianter som NRKs «Prænkesisten» og VGTVs «Spårtsklubben». I tillegg flommer YouTube, TikTok og Instagram over av mer eller mindre autentiske og amatørlagde pranks, hvor folk lures mens de smugfilmes.

Programmene og konseptene er selvsagt svært ulike. Men essensen er å vise folks naturlige reaksjon på å bli utsatt for en konstruert og uvant virkelighet. Og så er det opp til seeren å avgjøre om det er morsomt å se på. Eller om empatien er sterkere enn skadefryden, slik at det blir direkte ubehagelig.

Skjult kamera som underholdning begynte i det minste forsiktig her til lands.

I 1967 fikk NRK Fjernsynets seere sitt første møte med noe som hadde eksistert på amerikansk TV i et par tiår. I «Smil til det skjulte kamera» ble intetanende nordmenn lurt opp i stry i det offentlige rom.

Dette skjedde på et tidspunkt hvor fjernsynet var noe nytt og skummelt. Likevel hevdet programleder Harald Tusberg at så godt som alle ofrene deres takket ja til å bli vist på TV – og dermed bli nærmest rikskjendis over natta.

Samtidig er det i ettertid vanskelig å forstå hvorfor noen av ofrene gikk med på at deres lettlurthet skulle kringkastes. For eksempel postbudet, som besvarte en fasttelefon som ringte inni en bag. Kom igjen da, liksom.

Disse narrestrekene fra norsk TVs tidlige historie var likevel ingenting sammenlignet med det som var i vente.

Kjendisenes største skrekk

For norske kjendiser var programleder Leif Erik Forberg et av nittitallets mest fryktede ansikter. Å se ham komme inn i et rom med en blomsterkvast, betød som regel at man akkurat hadde blitt offer for skjult kamera i «Komplottet» på TV3.

Konseptet var at programskaperne allierte seg med venner eller familie av utvalgte kjendiser som skulle lures.

Men ikke alle likte like godt å bli lurt av «Komplottet». Avisene rapporterte flittig om misfornøyde kjendiser som hadde gått fem på.

• Tidligere Ap-politiker og kringkastingssjef Einar Førde reagerte sterkt på at en fortrolig samtale han hadde med en kollega i P4 ble tatt opp med skjult kamera.
• Skuespilleren Helge Reiss trodde at kollegaen hans ble drept da det så ut som at han falt ned fra et helikopter og gjennom et glasstak. «Jeg ble så sint! Jeg pleier å være en rolig mann, men da reagerte jeg med å ta to glasskrukker og knuse dem i gulvet», sa Reiss til VG.
• Sportskommentatorene Arne Scheie og Knut Th. Gleditsch ble begge lurt til å gjøre et intervju med en arabisk oljesjeik, som ønsket å kjøpe fotballaget Rosenborg (noe som kanskje ikke framstår som spesielt hårreisende i dag). Ingen av dem satte spesielt stor pris på lureriene.

Men aller mest reaksjoner ble det da skuespiller Petronella Barker ble lurt i et innslag som aldri ble vist på TV.

Barker fryktet at hun skulle bli voldtatt da hun i en skjult-kamera-sekvens ble lurt inn i en hytte med 20 halvnakne japanske forretningsfolk, som begynte å gjøre verbale tilnærmelser til henne.

Nesten 25 år senere ser Barker tilbake på opplevelsen med alt annet enn glede.

– Jeg opplevde det som veldig ubehagelig, invaderende og overskridende. Selvsagt høres det helt humørløst ut, men jeg stiller meg tvilende til sånn type underholdning, sier hun.

Da saken fikk etterspill, møtte hun antydninger om at hun måtte være spesielt følsom som ikke syntes dette var moro.

– Jeg opplevde det som et overgrep fordi jeg hadde ikke bedt om å være med på dette. Og så skal jeg i ettertid måtte forsvare personligheten min fordi jeg ikke syntes det var noe gøy og ikke «var med på moroa»? Jeg synes det er ganske drøyt, sier hun.

Hun kan til en viss grad være med på at selvironi er en fin egenskap å ha når man blir lurt på denne måten.

– Men samtidig tenker jeg at det er opp til hver enkelt. Og jeg synes ikke man har noen rett til å forvente det, sier Barker.

TV3 beklaget i ettertid at Barker følte seg trakassert.

Det var en venninne av henne som samarbeidet med «Komplottet» om å sette opp fella. Men heldigvis røk ikke vennskapet av den dårlige opplevelsen.

– Haha, vi er gode venninner den dag i dag. Hun var veldig lei seg etterpå.

En angrende nekter

En annen som har blitt lurt av skjult kamera – og også nektet at det skulle bli vist på TV – er blomsterhandler og rikskjendis Finn Schjøll. Forskjellen er at han i ettertid angrer dypt på at han sa nei.

Schjøll ble grundig lurt av programleder Jan Fredrik Karlsen, som køddet livskiten ut av kjendiser i TV-seriene «Lurt av Karlsen» og «Kompani Karlsen» for et drøyt tiår siden.

Schjøll hadde parkert bilen sin foran TV 2-inngangen i gågata Karl Johan for å levere varer, slik han alltid gjorde. Mens han var inne i lokalene, ble bilen forsøkt borttauet av uniformerte menn. Schjøll hastet ned på gata for å stoppe dette, og var etter eget sigende truende til hva som helst for å unngå at bilen ble konfiskert.

– Mannen spurte om jeg var handikappet siden jeg hadde parkert der, og jeg begynte plutselig å halte. Han ba meg betale svart, og jeg var villig til å betale hva som helst, sier Schjøll.

Etter hvert kom Jan Fredrik Karlsen hoppende fram med en blomsterbukett og avslørte spøken. Men Finn Schjøll sa «nei takk, dette skal vi ikke sende». Han var redd for å bli sett på som en forbryter som prøvde å lure seg unna en kinkig situasjon.

I dag oppsummerer han dette slik:

– Hvis du har lyst til å være dum, så skal du gjøre akkurat det samme som jeg gjorde. Jeg var ganske sær, rett og slett. Men der og da var jeg meg selv så utrolig nær at jeg ikke så skogen for bare trær. For dette var jo bare en dritmorsom spøk, sier han.

Å redde en scene

Jan Fredrik Karlsens programmer var inspirerte av programmet «Punk’d» på MTV. I en periode lurte han så mange kjendiser at de levde under en pågående forventning om at det kunne skje når som helst.

Tidligere skuespiller Stian Barsnes-Simonsen var overbevist om at han var offer for en skjult-kamera-situasjon da han var i et møte med Plan og Bygg i Oslo kommune. Han ble så frustrert at han midt under møtet ropte høyt på Jan Fredrik og ba ham komme fram. Uten å få svar. Det han trodde var lureri, var bare selve livet.

Alle som har sett Karlsens tanngard og kroppsspråk idet han avslørte en skjult-kamera-spøk, skjønner at han ikke akkurat har mistrivdes i jobben. Men det har ikke bare vært kos heller.

Noen ganger satt han med en klump i magen i kontrollrommet mens lureriene utspilte seg. Iblant måtte de endre på opplegget i sanntid fordi reaksjonene hos offeret var uventet.

For eksempel da artist Tone Damli ble lurt til å tro at et inkassobyrå hadde tatt pant i eiendelene hennes på grunn av ubetalte regninger. Artisten brøt sammen foran skjult kamera mens leiligheten hennes ble tømt for løsøre.

Produsent for programmet, Andreas Bakka Hjertø, forteller at de hadde alliert seg med Damlis nærmeste om spøken. De følte seg dermed trygge på forhånd.

– Men hun begynte å gråte veldig mye, og vi måtte moderere oss underveis for at det ikke skulle bli så hardt. I stedet for å sende inn en «streng» person, sendte vi inn en «snill» som trøstet henne. For vi kunne ikke ta pause underveis i opptaket, vi måtte bare fortsette, sier han.

Hjertø sier at det å lage slike programmer er en risikosport. Offeret må godkjenne at det skal vises på TV, ellers er det et bortkastet opptak.

I en familieorientert TV-produksjon som dette, er det også viktig at den pinlige situasjonen avløses med en latterreaksjon fra offeret når spøken blir avslørt.

– Det er essensielt. Om du ikke får den forløsningen blir det ikke noe gøy for seeren. Da blir det bare en vond opplevelse, sier Hjertø.

Jakten på det ubehagelige

Frykten for vonde opplevelser har ikke vært veldig påtakelig når Mads Hansen i «Spårtsklubben» lager skjult-kamera-sketsjer.

Etter eget anslag har han laget 100–150 slike innslag. I de fleste oppfører han seg på en ekstremt pinlig måte overfor andre mennesker – uten at vi seere får den forløsende opplevelsen av at dette blir oppklart overfor dem.

Medprogramleder Ida Fladen satte ord på det etter et innslag hvor Mads Hansen ble fjernstyrt til å oppføre seg som en komplett idiot på en kjendisfest.

– Beina mine rister, for jeg er så pinlig berørt. Du er så skada, dette er ikke normalt. Du mangler noe som gjør at du ikke føler på skam, sa hun.

Den faglige begrunnelsen til Hansen er at han liker den kleine, vonde pute-TV-skjult-kamera-greia. Han sier at de selvsagt kunne tatt med i sketsjene at ofrene får vite at det bare var kødd. Men han ønsker å bevare illusjonen som gjør at seerne tenker «fy fader så flaut dette var for Mads Hansen».

– Folk sier til meg: Du har ingen mentale sperrer. Men det er mye lettere å gå inn og gjøre et skjult-kamera-opptak når du kan si til deg sjøl «Hun synes jeg er rar nå, men om tre minutter får hun vite at det bare var skjult kamera».

Kontrasten fra Hansens pinligheter til klodens slemmeste varianter innen sjangeren er likevel monumental.

Traumatisert av skjult kamera

Eivind Landsverk, som i et par tiår var ansvarlig for en lang rekke slike underholdningsprogrammer hos TVNorge og Discovery, mener at hovedappellen til skjult kamera ligger i at det bys på slapstick og situasjonskomedie.

– Sjangeren utfordrer våre sosiale liv, som er fulle av skrevne og uskrevne regler. Humoren forutsetter at vi som mennesker har inngående kjennskap til kulturelle koder og konvensjoner. Fordi vi som seere kan disse kodene, korrigerer vi «feil» atferd gjennom latter, sier han.

Landsverk er ikke i tvil om at sjangeren har blitt tøffere og mer spektakulær fordi kampen om seernes oppmerksomhet har blitt sterkere. Programmene må derfor tillate seg selv å gå litt lengre enn det de kanskje bør.

YouTube er full av private kanaler som byr på hjemmelagde, hemningsløse jackass-pranks rettet mot tilfeldige, som i noen tilfeller har ført til voldelige reaksjoner fra ofrene.

Men i enkelte land vises faktisk de aller drøyeste spøkene på TV i beste sendetid

I Irak har TV-show overgått hverandre i å lage ekstremt vond underholdning ved hjelp av skjult kamera. I hvert fall inntil myndighetene nylig satte en stopper for de aller verste variantene.

I programmet «Tanb Raslan» (Raslans skyting) ble kjendiser kidnappet av skuespillere som utga seg for å være IS-terrorister.

En av dem var Alaa Mhawi, en av landets mest kjente fotballspillere. I spøken fikk han bind for øyene, og med et våpen rettet mot seg tryglet han «terroristene» om å få leve. «Jeg er din bror, jeg er iraker og jeg representerer hele nasjonen!», ropte han gråtkvalt.

I en annen episode lurte de en skuespiller, som trodde hun var på besøk hos en flyktningfamilie utenfor Bagdad. Plutselig hører man en eksplosjon og lyden av skyting, og vi får se biler fulle av skuespillere utkledd som væpnede jihadister med IS-flagg.

Offeret bindes fast av «terroristene» før hun besvimer av frykt.

Hun vekkes opp av programlederen. Men tro ikke at spøken avsløres her.

Hun får en bombevest trukket over hodet mens hun skriker og ber. Mens det skytes vilt rundt henne, avsløres spøken. Og hun besvimer igjen.

Hva var motivasjonen for dette? En av manusforfatterne hadde denne forklaringen:

– Scenene er tøffe, men hvis IS hadde vunnet, ville artister hatt et mye vanskeligere liv. Det samme gjelder alle irakere.

Den viktige godfølelsen uteble antakelig for TV-seerne.

Når hevnen er søt

Men hva befinner seg i den andre enden av spekteret? Hva er det aller mest tilfredsstillende innen skjult-kamera-humor? Jo, når lureren selv blir lurt.

– Da fortjener de det noe så sinnssykt. Da har man en slags avtale med seerne om at dette er greit, så sånne varianter blir ofte veldig morsomme, sier produsent Andreas Bakka Hjertø.

For eksempel da Frp-politiker Himanshu Gulati trodde at han skulle lure sin daværende partifelle Per Sandberg. Men stakkars Gulati fikk smake sin egen medisin.

TV-seerne har også kunnet kose seg med å se Jan Fredrik Karlsen miste kontrollen over narrativet.

Det oppsto krise på produksjonen til «Lurt av Karlsen» da de fant ut at bandet Karpe visste at de skulle bli lurt. Produsenten forsøkte å redde stumpene. Han oppsøkte duoen, og sammen la de en alternativ plan – uten å fortelle det til Karlsen.

Resultatet ble et innslag hvor programlederen nærmest gikk i oppløsning foran skjult kamera. For å lure Karlsen startet Karpe en fiktiv og blodig slåsskamp, noe som gjorde Karlsen ekstremt stresset i kontrollrommet.

– Jeg hadde med dattera mi som skulle se på at pappa var på jobb. Plutselig ser jeg at det er slåssing og blod overalt. Så er det meningen at jeg skal gå inn og redde situasjonen. Og er det noe jeg hater, så er det dette med slåssing. Jeg tenker i tillegg at dattera mi nå skal oppleve at pappa blir banka opp av Magdi, sier Karlsen og ler.

I innslaget er det tydelig å se at Karlsen blir forbanna idet spøken avsløres. Og det tar litt tid før smilet er tilbake.

Da er det lett å være enig i oppsummeringen hans:

– Karma is a bitch.

Anbefalt videre lesning: