Slik endra korona Kultur-Noreg
21 kulturfolk fortel om den nye kvardagen.
Medlemmene av Oslo Filharmoniske Kor må øve med 2 meters avstand, i eit lokale som er mange hakk for stort.
– Vi høyrer ikkje pianoet!, ropar nokon etter ei gjennomkøyring av dødsmessa som står på repertoaret.
Kulturlivet er hardt råka av koronakrisa. Rundt om i landet sit kulturarbeidarar med tomme lommebøker og kalendrar. Til saman er bransjen venta å tape 6 milliardar kroner i år, ifølgje ein rapport. Det utgjer nesten halvparten av inntektene.
Pandemien fører også til praktiske utfordringar i kultur-yrka og fritidsaktivitetane.
Over heile landet slit folk i kulturlivet med liknande problemstillingar som koret i Oslo. Vi spurte 21 av dei, frå Longyearbyen til Kristiansand:
Korleis har virket ditt endra seg med korona?
FORFATTEREN
Anne B. Ragde, Trondheim
Livet mitt ble ikke så veldig annerledes! Eller, det var jo faktisk deilig med lockdown, fredelig og lett å jobbe. Det store savnet var å være sammen med barnebarna. I vår var det en sorg. Nå ser jeg dem masse igjen.
Jeg gir ikke ut bok i år, så det skjer ingenting av promotering eller sånt i høst heller.
For min del har det vært lite krise i miljøet rundt meg.
Billedkunstnere, forfattere, komponister – vi jobber veldig isolert uansett, vi. Så ja, jeg må si jeg savner litt den tida fra vår. Jeg skrev om det i Adresseavisen faktisk; savner den folketomme byen og lange turer med hunden.
BALLETTDANSAREN
Heidi Cecilie Christensen, Oslo
Å plutseleg halde avstand var veldig rart. Vi har blitt meir forsiktige når vi dansar. I ei førestilling ville for eksempel koreografen at vi skulle ta oss i ansiktet, det måtte vi endre til å løfte handa over hovudet. I eit anna stykke skulle vi hoste som ein del av koreografien, no må vi hoste inn i olbogen.
Vi vel ikkje stykka med mest kroppskontakt.
Eg får berre øve med mi gruppe, og det kan gå mange veker før eg ser ein ny person.
Pandemien har ført til at planane endrar seg raskt, akkurat det er litt spanande. Nyleg dansa vi ute for publikum, for eksempel. Det var kjempegøy, men ein av dagane blei det full storm.
LYSDESIGNAREN
Magnus Boyd, Oslo (Red Alert-aksjonens initiativtakar)
Alt stoppa. Eg mista ein verdsturné som skulle gå over eitt år, og sikkert 150 arbeidsdagar, med bandet Opeth. Lokale konsertar forsvann, det blei mindre TV-arbeid, og eg og kona hadde eit heilt bryllaup å betale for. Situasjonen skapte frykt.
Eit lysglimt er at eg har fått sove ved sidan av kona fleire kveldar på rad enn nokon sinne.
Eg har bakt mykje surdeigsbrød, og for første gong er eg med på heile bukkejakta, men eg vil jo helst jobbe. Noreg er veldig stolt av musikkeksporten og det er mange av oss som lever av å få denne ut i verda. Når kompensasjonsordninga blir stoppa, står vi som jobbar med dette på bar bakke.
KORPSDIRIGENTEN
Kine Aasen, Kristiansand
Det har vore viktig å halde aktiviteten i gang og finne alternative løysingar. I starten øvde musikantane via Zoom etter min direksjon.
På grunn av delay måtte eg skru av lyden på alle, så det var jo interessant.
Men eg kjenner musikantane, slik at eg kunne «lese» kven som sleit med kva, og så høyre éin og éin.
For å kjenne på samhald og motivasjon laga vi ein kollasje av «Don’t stop believing», der kvar enkelt spelte inn stemmene sine på video.
Det er vanskeleg å planleggje konsertar, men no kan vi heldigvis øve saman fysisk innanfor smittevernreglane.
REKVISITØREN
Karl-Martin Hoddevik, Trondheim
Vi blei permittert når landet stengte. No er vi i gang igjen. Som rekvisitør på Trøndelag teater er eg ansvarleg for tinga skodespelarane brukar på scena.
Eg må sprite alt for kvar bruk, anten det er eit musikkinstrument eller ein stol.
Det er ekstra jobb, men vi er i den situasjonen vi er i, så eg går ikkje rundt og irriterer meg. Eg har antibac i eine lomma og fuktigheitskrem i den andre.
No er teateret delt i kohortar, så eg kan ikkje berre springe inn på avdelingar slik eg gjorde før. Ein er redd for å få viruset inn i huset, for vi har jo ikkje ein dag å miste, anten det gjeld førestillingar eller prøver.
ARTISTEN
Ane Brun, Oslo
Eg bur eigentleg i Stockholm, men dei siste månadane har eg opphalde meg i Oslo.
Plata som kjem ut i haust avslutta eg i klesskapet til kjærasten min. Turneen vart utsett til neste år.
Under pandemien fekk eg tid til å setje meg ned og tenkje gjennom ting. Mykje blir tydelegare i denne situasjonen. Urettferd, ubalansen i samfunnet, og kor viktig vi er for kvarandre. Når eg har trengt å føle meg trygg, har eg tidlegare søkt mot andre menneske. No skal vi halde avstand.
Det er fint å tenkje at vi artistar kan ha ein funksjon: å setje ord og musikk på det folk har vore gjennom.
KULTURSJEFEN
Are Nundal, Longyearbyen
Jeg var helt ny i jobben og i full gang med å sette meg inn i rutiner og tradisjoner da pandemien kom og gjorde at vi måtte tenke nytt rundt alt.
Vi bestemte oss for å satse på 17. mai, som er en viktig tradisjon i Longyearbyen. Vi samarbeidet med en fotograf om å lage videoer til en strømmet forestilling hvor korps, kor og dansegrupper medvirket, så hele byen kunne se på. Det ble fint.
Det har vært krevende å gjennomføre arrangementer med litt størrelse, men nå har vi nettopp gjennomført litteraturfestivalen vår innenfor smittevernreglene, med fem publikummere per bord. Det var en kollektiv «endelig»-følelse da vi igjen kunne nyte konserter og samtaler fra byens scener.
KUNSTNEREN
Fadlabi, Oslo
Da alt stengte i mars, hadde jeg heldigvis to store prosjekter bestilt. Fordelen med nedstengingen var at jeg fikk konsentrert meg i studioet mitt og skapt fine ting.
Inntekten min har vanligvis i stor grad kommet fra internasjonale oppdrag, men under pandemien har jeg vært fanget her. Jeg var for stolt til å søke NAV om støtte i vår, lånte heller penger av venner for å brødfø familien.
Da jeg kom hit som flyktning hadde jeg 50 dollar i lomma, så jeg er vant til å være fattig.
Nå er jeg i Skien og jobber på et prosjekt. Jeg har fått flere oppdrag i Norge i høst, det går bedre nå.
BANDET
The Northern Belle, Oslo/Førde/Gvarv/Tromsø
Det har vore vanskeleg å samlast. Slik vi er skrudd saman, så skriv éin låtane, men så jammar vi fram alt ilag. Vi har sakna denne delen som er heilt essensiell for eit band.
2020 skulle bli turnéåret. Vi hadde lina opp konsertar for å promotere vårt nye album, men fleire av kontraktene var enno ikkje signert i mars.
Det blei difor vanskeleg å få dekt inntektstapet. Låtskrivaren vår har kunstnarstipend, men resten måtte finne andre økonomiske løysingar – til dømes byrja ein å jobbe på gard. Elles har vi brukt koronatida til å lage musikkvideoar, ein julesingel og nytt materiale.
MUSEUMSDIREKTØREN
Petter Snare, Bergen
Den største utfordringen for oss i KODE er at veldig mange besøkende er borte. I tillegg har vi måttet legge om på nesten alle planlagte utstillinger fordi kunstnere og kuratorer ikke kunne reise hit.
Vi følte oss helt satt ut av spill.
I slutten av mars ble vi nødt til å permittere de ansatte.
Da vi åpnet igjen etter 17. mai, håpet vi at publikum kom tilbake, men det skjedde ikke. I fellesferien bedret det seg litt, men vi oppdaget fort at de fleste turistene ville oppholde seg utendørs. De museene som har klart seg best gjennom dette, er nok dem som har store uteområder eller opplegg for familieaktiviteter. Sånn er det ikke for oss.
FILMREGISSØREN
Silje Salomonsen, Stavanger
Vi som lager film i periferien, er vant til å jobbe med kjepper i hjulene. Mens andre filmselskaper måtte stenge, opprettet vi 2,5 nye stillinger og lanserte barnefilmen «Tottori». Den skulle hatt premiere senere i 2020, men kinoene ringte oss og bare ... please, har ikke dere en film til oss?
Vi er vant til at de heller vil ha de store tingene og at vi plasseres i små saler – så det har vært helt fantastisk.
Det hadde vært utrolig bra hvis det momentumet som mindre aktører har nå, fikk videre støtte. All kunst og kultur er emosjonell trening, og det trenger vi mer enn noen gang. Særlig for unger. De har omstilt seg som bare det.
TREKKSPILL-LÆREREN
Andreas Angell, Kolbotn
Hele korona-perioden har vært veldig annerledes. For meg handler musikk mye om samspill. Det er da musikk er på sitt beste, og samspill har jo vært vanskelig i det siste.
Når det er sagt, har denne tiden vært en god periode for «treningen», og som lærer har jeg opplevd kommunikasjonen på video som effektiv, selv om det har vært vanskelig med god lyd.
Men altså, jeg ble lærer for å være sammen med elevene, og det er forskjell på å øve eller trene og det å musisere.
Musikk handler også mye om det impulsive. Det er lettere i et klasserom enn i en videosamtale.
KOREOGRAFEN
Mia Haugland Habib, Oslo
Dagen før nedstenginga stod eg og kompaniet mitt klar i kostyme.
Vi skulle ha norgespremiere på ei førestilling vi har jobba med i mange år. Denne og fleire andre avlysingar har medført store økonomiske tap som vi ikkje får dekt, sidan vi fell utanfor kompensasjonsordningane. Eg har 80 prosent permisjon for å redde økonomien, og kjenner på ansvar for kompaniet. For eksempel har vi måtte byte ut to utanlandske dansarar med norske på grunn av risiko. Eg prøvar å finne ein måte å inkludere dei på likevel.
Det er tungt å motivere seg for trening og kunstnarisk arbeid når ein ikkje får stå på scena.
KOMIKEREN
Lars Berrum, Oslo
Jeg har reist lite på standup-jobber det siste halvåret, det er en stor forandring. Og ganske deilig, gitt flyskrekken min.
Den største forandringa for meg personlig var at jeg ble sykepleier igjen.
Så jeg er en slags koronaprofitør, jobber turnus og trives godt. Det er noen komikere som tenker at Norge ikke fungerer uten at de går på den scenen og leverer. Men under en pandemi … det er ikke det viktigste. Det er mye viktigere å jobbe på Kiwi. Egoene bør kanskje justeres deretter.
I scenehumor har de største navna oppsparte midler og klarer seg, og blir de første som får store jobber igjen. Men særere ting kan bli borte, vi mister nok noe av mangfoldet nå.
SANGEREN
England Brooks Ellingsen, Bodø
Dagen før alt stengte ned, pakket jeg for å dra til Hammerfest hvor jeg skulle ha konsert. Da jeg forsto at alt ble avlyst, fikk jeg panikk. Hvordan blir fremtiden? Ingen visste. Etter hvert bestemte jeg meg for å ta meg sammen, og tenke at dette må gå bra.
Det har vært mørkt å følge nyhetene fra mitt hjemland, USA, men jeg er heldig.
Jeg har hatt livekonserter på nett. Jeg har klart å holde meg unna NAV fordi jeg jobber litt i en musikkforretning. Der treffer jeg også andre musikere, og har forstått at dette er krise for oss alle. Det verste er at jeg ikke har fått en klem på veldig lenge.
KONSERTARRANGØREN
Ante Giskeødegård, Ålesund
Alt er snudd fullstendig på hovudet. Til no har vi måtte avlyst fem festivalar og nesten 40 konsertar, inkludert éin med 18.000 selde billettar. Det har i praksis vore forbod mot alt vi gjer fram til nyleg.
Med ein meter avstand har vi plass til 120 folk på vår faste konsertstad, Terminalen, som vanlegvis ville romma 640.
Det er krevjande å få økonomien til å gå rundt med små arrangement.
No bookar vi om konsertdatoar for tredje gong. Vi må guffe på som om det er festival neste år, men ikkje tape like mykje pengar som i år. Det som er bra, er at bransjen jobbar saman og viser forståing for kvarandre, frå artist til underleverandørar til arrangør.
SKUESPILLEREN
Ane Skumsvoll, Haugesund
Jeg tror jeg har vært heldig som har jobbet for et lite teater. Ingen ble permittert ved Haugesund teater.
I februar 2020 spilte vi stykket «En beretning om blindhet», som faktisk handler om en verdensomspennende pandemi.
Da alt stengte, ble vi enige om å prøve å spille forestillingen fra hjemmekontorene våre.
Det er sjelden man får disponere arbeidstiden selv i skuespiller-yrket. Perioden ga ro til å tenke nytt og var god for kreativiteten. I starten, vel og merke. Etter hvert ble savnet etter å være sammen fysisk veldig stort. Nå kan vi opptre for 30 publikummere, i en sal som vanligvis tar 120.
KINOSJEFEN
Silje Storrud, Bergen
Pandemien har medført nedgang i bemanning og gjestar, men eg merkar at folk tør meir no. Underhaldning er viktig i krisetider, sjølv når det er skummelt å gå ut.
Det er mykje positivt å dra ut av dette. Lagunen kino har store salar med få seter i, så det er ikkje vanskeleg å huse 50 personar med avstand.
For oss er den største endringa filmutvalet.
Det manglar ein del film frå utlandet, men det er spanande for norsk film at dei får lov til å briljere åleine.
Vi i administrasjonen har måtte hjelpe til med drifta. Det har vore kjempemorosamt å jobbe med dei unge, kule folka på golvet.
MASKØREN
Ann-Kristin Høvik, Trondheim
Når eg sminkar, kjem eg nærmare enn ein meter, så då må eg bruke munnbind og visir.
Men den største forskjellen er at eg har mista utruleg mange arbeidsoppgåver på Trøndelag teater.
På ei av førestillingane skal skodespelarane sminke seg sjølv. Då får dei ikkje noko som helst hjelp frå vår avdeling. No jobbar eg med ein parykk til eit anna stykke. Der skal produksjonen gå som planlagt med kostyme og maske, men ein er veldig redd for at smitten skal kome inn på teateret. Eg blir oppfordra til å ta ut så mykje avspasering som overhovud mogleg, og er veldig spent på kva framtida bringer.
KORDIRIGENTEN
Øystein Fevang, Oslo
Korene mine skulle ha flere konserter, men alt ble avlyst. Vi fikk jo ikke øvd heller, alt sa stopp.
Jeg strømmet noen øvelser hjemmefra på Zoom, med pianist.
Men uten å kunne synge sammen, er nytteverdien minimal. Frilansoppdragene mine, som kurs og andre konserter, forsvant over natten. Som musikklærer på videregående ble det digital undervisning fra mars til juni. Piano, sang og korundervisning funker dessverre dårlig over nett. Men jeg er heldig som har faste inntekter. Når jeg treffer kolleger som kun jobber frilans, synes jeg synd på dem.
Vi har begynt å ha korøvelser igjen nå. Men det er vanskelig på grunn av reglene om avstand. I lang tid måtte halve Oslo Filharmoniske Kor øve om gangen.
TEATERSJEFEN
Valborg Frøysnes, Kristiansand
Eg tok over jobben i Kilden Teater i januar, så eg veit eigentleg meir om å vere teatersjef med korona enn utan. Noko av premissen for institusjonsteatera er jo det sosiale rommet. Det handlar om å samle menneske som opplever noko saman. Det er jo ikkje like lett i en pandemi.
Vi gjennomførte ein skulesekk-turné der vi strøyma førestillinga for elevane.
Det var lærerikt og spennande. Vi brukte eit 360 graders kamera, der publikum måtte bruke fingeren på skjermen for å bevege seg rundt. No er vi tilbake med vanlege førestillingar, og kryssar fingrane for at alle skodespelarane held seg friske. Det er kjempesårbart for eit lite teater.