Klem, glem meg ei

Ja da, jeg vet det ikke gjaldt alle. Men det var en del av oss som holdt på, og som satte pris på det. Og alle kjente noen «superklemmere», ikke sant? De som klemte i tide og utide, og som gjerne holdt deg i armen under samtalen, som om du trengte berøring for å lage lyd.

De var klemmekulturens foregangsmenn og -kvinner. Hvordan skal det gå med dem nå? Det er ille nok for oss normalt klemmende.

Jeg lurer på hvordan det ble så mange av oss klemmere. Og hva slags rolle klemmen, og ikke minst klemmene som forsvant, spiller i Norge i dag.

Det som var normalt for et år siden, ser rart ut med korona-briller på:

Hva tenker psykolog Peder Kjøs om den siste tiden? Perioden etter 12. mars, da Erna Solberg og regjeringen innførte de strenge tiltakene. Er ting i forandring?

– Klarer vi oss?

– Altså, jeg er jo veldig opptatt av fysisk berøring, at det er bra for oss. Mennesker vil som oftest ha det. Men voksne folk kan klare seg lenge uten en klem, tror jeg.

– Ok. Bra.

– De klarte seg jo godt uten så mye klemming på 60- og 70-tallet. Dette er en relativt ny trend, tror jeg. At folk klemmer så mye. Er det ikke?

Peder Kjøs er 52 år og kan ikke huske å ha klemt så mye i ungdomsåra, det kom først i tidlig voksen-perioden. Jeg er 43 år og har i grunnen samme erfaring.

Nå bor jeg med barn og kone, i alt fire stykk innenfor lovlig klemmeradius. Jeg skjønner at det ikke er synd på meg, men jeg savner de klemmene som ble borte. Venner og kjente, foreldre i risikogruppa.

Kjøs kommer tilbake med noen gode råd helt i slutten av saken, men først: Når begynte vi å klemme så mye, egentlig?

Det er vanskelig å finne forskning på «den særnorske klemmekulturen». Jeg finner uttalelser om at dette er noe relativt nytt, og at det kommer fra sydlige strøk og fra popkultur og TV. Men bevisene er anekdotiske.

Petter Nome får sin del av skylda / æren i Skikk og bruk-boka fra 2005, skrevet av Erik Lundesgaard. Hele Norge så på TV-programmet «Rondo», og Nomes klemming av gjestene fikk oppmerksomhet. Positiv og negativ.

– Jeg har blitt mye mer tilbakeholden nå, lenge før korona, sier Petter Nome.

Den tidligere TV-programlederen synes det er kleint, nå i ettertid.

– Det var ment som en artig gimmick, men jeg gikk jo inn i folks intimsfære.

Det finnes altså ikke en tidslinje som sier at DER begynte de å klemme hverandre i Moss og DER ble den første klemmen mellom to godt voksne herrer registrert i Nordfjordeid.

Litt frustrerende.

Individuelle og geografiske forskjeller

Klara Sjo er universitetslektor ved Norges Handelshøyskole i Bergen og har kjent på samme frustrasjon.

– Ja, vi hadde samme erfaring da vi så på dette. Det fantes ikke mye.

Sjos område er språk og kommunikasjon. I 2008 så hun og en kollega nærmere på svarene i en spørreundersøkelse fra Norsk Etnologisk Granskning (NEG) om «hilsen og tiltale» blant nordmenn.

Det var ikke en vitenskapelig representativ undersøkelse, men det var to nokså tydelige trekk, da det kom til klemming:

1. De unge klemte mer enn de eldre – og mer over kjønnsgrensene.
2. Men også foreldregenerasjonen syntes å ha blitt mer intime.

– Dette er noen år tilbake, tror du det fortsatt gjelder?

– Ja. Men det er store individuelle og geografiske forskjeller. Nord og sør, øst og vest. Jeg sitter for eksempel her på Vestlandet og tenker at det er litt mye klemming på Østlandet, sier Sjo og ler.

Typisk iskald vestlending, tenker jeg (østlending).

– Det er også forskjeller på kjønn. Jenter klemmer mer enn gutter. Samtidig har jeg tenkt på at unge gutter klemmer hverandre mer enn for 20–30 år siden. Det er en helt annen nærhet nå enn det var før.

Hvor kom den nærheten fra?

Klara Sjo mener vi har endret hilsevaner fra mer formell til en mer intim måte, generelt. Hun mener TV og film har sin den av «skylda» for klemme-normaliseringa. Senkveld, Lindmo og Skavlan – alle klemmer.

Lektor Sjo er nysgjerrig på om denne perioden vil endre måten folk kommuniserer og er sammen på – om det blir et før og etter korona-perioden.

Det er det flere som lurer på.

Den store rapporten

Anders Barstad er forsker ved Statistisk sentralbyrå (SSB), og har interessante opplysninger:

Han forteller at det tidlig i mars (før den 12., da de strenge tiltakene trådte i kraft) ble satt i gang en stor undersøkelse om livskvalitet i Norge. Det er første gang noe slikt gjøres her i landet.

Det skulle bli den såkalte benchmark-undersøkelsen. Den som skulle danne referansegrunnlag for alle lignende undersøkelser i framtida.

Hvordan har vi det her, nå, i normaltilstand.

– Men den kommer jo ikke til å vise oss det. Ikke at det betyr at den ikke blir interessant, sier Barstad.

– Dette høres jo veldig spennende ut?

– Ja, det er jo det. Det har nettopp kommet et første drypp fra den. Den tydeligste endringen jeg så, da jeg kikket, var hos de eldre.

Her er et utdrag fra rapporten: «Økningen i andelen som opplever lite glede, er størst blant pensjonister og personer over 65 år, og minst for barnefamilier.»

Det er litt som jeg har tenkt og trodd, egentlig. Som småbarnsfar har jeg fått smake på hjemmekontor- og hjemmeundervisnings-sjongleringen, men jeg er ikke ensom.

Det er det andre som er.

Vennegrupper for de eldste

Thomas Hansen, velferdsforsker ved Oslo Met, gleder seg også til den store rapporten (som kommer i august/september).

– Den er på en måte dårlig og perfekt timet.

Men han trenger ikke en rapport for å bekymre seg for de eldste.

– De ser at 'dagene er talte', og mange er opptatt av å fylle tiden med noe meningsfullt så lenge de kan. Og så blir alt satt på vent, mens de knappe dagene renner av gårde, sa han til Oslo Mets hjemmesider i forrige uke.

– Jeg syntes det var litt tungt å lese. Hva mener du at vi, eller de eldre selv, kan gjøre med dette?

– Vennegrupper, kommer det fra forskeren.

– Jaha!?

For dem som ikke har eller har hatt skolebarn i det siste, og ikke vet hva det er: En vennegruppe er en arrangert vennegjeng, så barna blir kjent med hverandre. En vennegruppe sikrer også at ingen barn faller utenfor, sosialt. Dette er vanlig i de første skoleåra.

– Jeg forstår at det kanskje virker litt surrealistisk, og at helsevesenet har begrensede ressurser og mer enn nok å gjøre. Men jeg tror mange ensomme eldre trenger noe slikt. Små vennegrupper. Koronavenner, om du vil.

Etter hvert som tiden går vil savnet etter samtaler og nærhet, berøring og en klem bli betydelig for de eldste. NOVA-forskeren tror det vil være verdt det – å hjelpe grupper av de aller eldste sammen, selv om det kan føre til økt risiko for smitte.

– For smittefare er jo en tydelig innvending mot et slikt forslag?

– Joda, men jeg tror mange vil være villige til å ta den økte risikoen. Behovet for å se andre, snakke med andre og ta på andre blir jo prekært etter hvert. Det er jo noe vi faktisk trenger.

Noen dør nå, uten å ha fått en klem på nesten to måneder.

Trøst uten klem

I Kirka i Ål er det vanligvis plass til 400 mennesker. Nå må det være to meters mellomrom mellom hver besøkende, og kapasiteten er på 20 personer.

Det gjør noe med alt, også gravferden. Den alminnelige nærheten, trøsten og klemmen, må vike for smittevern. Sveinung Hansen er prost i Hallingdal.

– Mange som gjerne skulle vært til stede i en begravelse, får ikke vært der nå, sier Hansen.

Man kan ifølge norsk gravferdslov vente i seks måneder med urnenedsettelse, om man velger kremasjon. Og da kan man ha en normal begravelse med trøst og klem.

Om dette er over på seks måneder, riktignok. Det vet vi jo ikke.

Noen velger å utsette, men Sveinung Hansen tror ikke det er en god løsning.

– Det er ikke bra å utsette sorg, spesielt ikke på ubestemt tid. Mange rundt kan bevege seg videre, bortsett fra de aller nærmeste, som har tværet ut sorgen og ikke fått satt et punktum. Det er ikke bra for oss å sitte fast i den følelsen.

Enten det er gravferd, dåp eller bryllup mener prosten det er fint å gjennomføre, for deretter å ha en markering eller fest på et senere tidspunkt.

– Når det igjen kan klemmes og minnes, eller danses og feires. Normalen er noe vi alle gleder oss til. Inntil videre tenker jeg at blikket får vikariere for den gode klemmen.

Blikket, nikket, heiet, tipp med lua. Prost Hansen er spent på hva denne perioden kan lære oss.

– Annerledes er jo ikke nødvendigvis negativt. Jeg lurer på om vi har funnet flere ord vi kan bruke? Kanskje vi finner en ny type verdifullt nærvær.

To konkrete forslag til hva vi kan gjøre nå

Det finnes mye forskning på hva fysisk kontakt og klemmer gir oss. Trygghetsfølelse, lykke, mindre stress og bedre helse, generelt. Mennesker i isolasjon dør tidligere enn andre. Vi er flokkdyr, det er kanskje ikke så rart.

SSB-Barstad sendte meg en relativt ny undersøkelse der en testgruppe som klemte mer, ble mindre syke av forkjølelsesvirus. Forklaringen kunne ligge i mer klemmer = lavere stress. Stress påvirker kortisolnivået (stresshormon), som igjen kan svekke immunforsvaret = mer sårbar.

Ganske stilig. Ta det med ro, klem og hold deg frisk 😊.

Men ikke ennå! (Om vi skal følge rådene.)

Så, hva skal vi gjøre i ventetiden? Psykolog Peder Kjøs har to konkrete forslag:

1. Kos deg med planlegging

– Det ligger mye glede i å glede seg. Tenk på og planlegg alt det fine du skal gjøre med dem du savner, etter at dette er over. Gled deg til dere kan møtes og gi hverandre en klem.

2. Snakk sammen oftere enn vanlig

– Altså, vi kan utveksle mye nærhet via andre kanaler enn den fysiske. Ring, ha videosamtaler, send tekstmeldinger. Vis følelsene dine. Dette har folk på sjøen og i fengselet gjort lenge. Still opp litt ekstra for besteforeldre som kanskje er ensomme. Det meste av det som uttrykkes i en klem kan også uttrykkes i ord.

Her er to klemmer du trolig husker:

Anbefalt videre lesning: