– Ville jobbet med begravelser

Anne B. Ragde, en av Norges aller mest leste forfattere, gikk rett inn på toppen av bestselgerlisten med sin fjerde roman om familien på Neshov. Men egentlig hadde forfatteren bestemt seg for å stoppe etter den tredje boken da historien gikk sin seiersgang som TV-serien «Berlinerpoplene» noen år tilbake.

Det var en journalist som fikk henne på tanken om å fortsette historien. Spørsmålet var enkelt: Kommer det en fjerde bok, lurte han på. Og da forfatteren to dager senere fikk det samme spørsmålet fra en mann hun møtte på flyplassen på Værnes, gikk hun i tenkeboksen.

Ragde satte seg ned for å lese. Den første boken, den andre og den tredje. Men hun var fortsatt betenkt. Skulle hun skrive enda en?

Var redd karakterene var borte

I en måneds tid tenkte hun mye, spesielt på karakteren Margido. Han er singel og jobber i begravelsesbyrå. Hun vurderte å la det bli Margidos bok, siden han som står for den største utviklingen.

En dag smurte hun matpakke, gikk opp i skogen og satte seg – akkurat som Margido gjør i den nye romanen.

– Det er veldig uventet av ham å gjøre en impulshandling. Jeg satt der på en stubbe, og var Margido. Det er han jeg var mest bekymret for hvordan det skulle gå videre med. Han er helt alene i sin rutinehverdag og ingen ungdom lenger.

Det ble en bok nummer fire. Noe av det mest utfordrende med å skrive den var at hun var redd for å blande skuespillerne som har hatt film- og teaterrollene med karakterene hun hadde i hodet originalt.

– Hvis Margido kun hadde vært Bjørn Sundquist i mitt hode, hadde jeg mistet ham og ikke kunnet skrive.

Elsker å gjøre research

Er det én ting Ragde virkelig elsker ved å være forfatter, er det research-fasen. I arbeidet med karakteren Margido, som har en sentral rolle i historien videre, har nysgjerrigheten på ukjente verdener ført henne til begravelser for helt fremmede mennesker.

Hun måtte nemlig kunne beskrive hans verden mest mulig troverdig. Da trengte hun å vite hvordan blanding av tårer, vått Kleenex-papir og parfyme luktet.

– Du må ha kjent lukten, den kan ikke diktes opp, sier Ragde, som alltid sørget for å komme sist inn til begravelsene slik at hun kunne sitte bakerst og observere uten å gjøre så mye ut av seg.

– Flotte folk

Det har vært rart, innser hun, men som utenforstående har hun sett verdifulle detaljer.

– Et helt vanlig fotografi av en person oppå kisten blir enormt ladet. Jeg kan se noen som har litt dårlig råd og ikke har noe svart på seg, og føler seg ubekvem i lyse klær. Jeg ser det på hvordan de trekker i klærne.

Det er ikke mange som vet hva som skjer hos en begravelsesagent på jobb. Ragde var så heldig å få være konferansier på et årsmøte for landets begravelsesagenter på Hell utenfor Trondheim. Da stengte de hotellet, for det er ikke noe særlig med andre folk der sammen med glade begravelsesfolk. Det var kisteutstilling med siste skrik av dekor og utstilling av værbestandige bilder til gravstøtter.

– Det var en artig gjeng. Flotte folk. Jeg tror at når du jobber med døden, blir du glad i livet. Du blir glad for det du har og er flink til å kose deg, gjøre det trivelig og nyte dagen.

Researchen var så spennende at Ragde faktisk kunne se for seg å jobbe som begravelsesagent.

– Hadde jeg vært yngre og visst så mye om bransjen som jeg vet i dag, hadde jeg snust nærmere på den. Den innbefatter så mye, som å relatere seg til andres sorg og krise, være psykolog, være god på logistikk, og så skal det være visuelt pent i kirken. Jeg er sikker på at det er en jobb jeg kunne trivdes veldig bra i.

Vindus-kikker om kvelden

Men det var forfatter Ragde skulle bli, og hun har aldri angret på det. Populariteten har økt for hvert år, siden hun debuterte som romanforfatter i 1990. Nå er hun så kjent at research-arbeidet er blitt mer utfordrende. Hun kan nemlig ikke sette seg ned ved et kafébord for å lytte og observere. Det går ikke i Norge. Hun blir gjenkjent.

– Det er et ganske stort tap for meg. I Danmark sitter jeg heller ikke helt trygt. Jeg må til England, jeg har ingenting på det engelske markedet. Der kan jeg bare være en gammel dame – en ikke-person. Det savner jeg i Norge.

En liten strategi for spionasje har Ragde riktig nok funnet. Hun går kveldsturer i mørket. Da kikker hun inn vinduene hos folk for å se hvordan de har det.

– Jeg tar bussen opp til en ås med mange eneboliger, og går sikksakk nedover i mørket med hunden. Hvis noen tar meg på fersken der jeg står, så er jeg bare på tur med hunden. Det gir meg veldig mye inspirasjon. Det er levde hverdager bak hvert eneste vindusglass – både rutiner, historier drømmer og tap. Men det må være oppholdsvær, ikke regn på ruten.

Hverken Ragde eller hunden har på seg refleks, for å ikke bli oppdaget. Hun ler høyt av seg selv.

– Alle tror forfattere drikker

Når Ragde selv er borte, tror hun det er Neshov-trilogien som blir stående etter seg. Men hun synes det er synd at ikke enda flere av romanene og novellene når ut.

Det har kostet mye å være skrivende og skapende menneske og konstant søke inpirasjon. Mens hun jobbet med det hun trodde skulle bli siste bok om Neshov-slekten, havnet hun på sykehus med blødende magesår.

– Da jeg kom inn til legen, var boken akkurat antatt.

Mens Ragde var innlagt, tenkte hun over kostholdet sitt, for hun hadde bare spist dårlig mat for å kunne holde skrivingen i gang.

– Jeg spiste bare tull, for jeg måtte skrive. Det var lite alkohol. Alle tror forfattere drikker, men jeg skal huske alle detaljer, så det går ikke. Da må man i så fall ta en dags pause. Magesåret var bare tullespising. Jeg spiste det hånden min traff inne i skapet, bare dyttet i meg næring, noe «fuel» til å jobbe videre.

Handlingen i det som nå har blitt den fjerde boken, «Alltid tilgivelse», skjer tre og et halvt år senere. I tillegg til Margido, dreier det seg om karakterene Torunn, Tormod, Erlend og Krumme. Gamle Tormod trives godt på sykehjem og har sin lykkeligste tid etter fylte 80 år.

• Anmeldelse: – En helt unødvendig og ganske mislykket roman

– Jeg er ikke spekulativ

Selv om hun tjente godt på Neshov-trilogien, avviser hun at hun skriver videre for å tjene penger.

– Jeg er ikke noen spekulativ forfatter. Da hadde jeg skrevet nummer fire den gang da interessen var så enorm. I stedet skrev jeg en roman som het «Nattønsket», som nærmest var et litterært harakiri (red. anm: form for rituelt selvmord i japansk kultur).

– Jeg skriver ikke det folk forventer og forlanger, men det jeg vil selv, når tiden er riktig. Da hadde jeg så mange sinnsyke lesere, som var helt ville etter å lese videre. Herregud, jeg hadde tjent mye penger på å skrive fireren da. Nå får jeg bare håpe at folk vil ha boken, men om noen sier det, blåser jeg i det.

Ragde synes hun ikke tar mye hensyn til leserne. Det er karakterene som bestemmer selv, føler hun.

– Tidligere har jeg latt mennesker dø, som folk har vært glad i. Livet er tøft. Det er ikke for pyser. Det vet leserne også, til og med de som tilsynelatende har gullskje i munnen. De har også sine sorger. Jeg vil skrive så tett opp til livet som mulig.

I den nye romanen «Alltid tilgivelse» har det homofile paret Erlend og Krumme nettopp blitt foreldre til tre barn, men hun har ingen politisk agenda i bøkene sine.

– Jeg kunne laget en «big deal» ut av det og det kunne blitt sabla politisk korrekte bøker. Kanskje en muslim hadde spyttet på dem fordi de holder hender, men jeg gidder ikke det. Det er nytt for dem å bli foreldre, de må skape sine livserfaringer også.

Trives hjemme i ro

Ragde har enda en roman om Neshov-slekten i tankene. Men hun rekker også å nyte suksessen. Nå veksler livet mellom boklanseringer, signering, party på party og rett og slett være hjemme i stillhet. For å koble ut alt, bruker hun å gjøre håndarbeid. Og så sitter hun for seg selv og skriver.

Dette kan hun gjøre i en flunkende ny leilighet, med fargerikt interiør i friske, dristige farger som lilla, turkis og grå-rosa. Det er den homofile romankarakteren Erlend som har sittet på skulderen og vært Ragdes usynlige medhjelper mens hun hele sommeren innredet toppleiligheten i sentrum av Trondheim.

Det er den homofile romankarakteren Erlend som har sittet på skulderen og vært Ragdes usynlige medhjelper mens hun brukte sommeren på å innrede toppleiligheten i sentrum av Trondheim.

– Den hadde ikke blitt som den er, hadde det ikke vært for Erlend, som er så opptatt av interiør, sier Ragde og viser stolt fram den nye spisestuen.

Det skinner i krystall-lysekroner – hele tre stykker henger over bordet.

– Jeg ville flytte mens jeg er frisk og pigg, for å ikke belaste mine nærmeste. Nå har jeg alt på et plan og jeg har heis. Jeg kan ikke bruke opp folk. Nå skal familien kunne komme på middag, ikke for å gjøre praktiske ting for meg. Flytt i tide, ellers er det ungene som får belastningen, råder hun.

Vi går ut på balkongen, hvor hun pleier å ta seg en røyk og tenke. Her har hun utsikt over godsterminalen i byen. Hun har lurt på om det går an å dytte inn en godsterminal en bok.

– Det virker så fascinerende. Jeg kommer sikkert til å gå bort der en dag og spørre hvordan de jobber og hva som foregår. Det er nysgjerrigheten min som gjør at jeg elsker research. Jeg kunne sikkert jobbet som privatdetektiv også, sier Anne B. Ragde.

​Hør også Kulturhuset: Hjemme hos Anne B. Ragde: