Jeg likte Anne B. Ragdes «Berlinerpoplene» svært godt da den kom i 2004. Den første boken om de plagede livene som var levd på Neshov-gården gjorde inntrykk. Mine forbehold til oppfølgerne har vært større.
«Eremittkrepsene» (2005) og «Ligge i grønne enger» (2007) bar etter hvert preg av å være del av en føljetong, heller enn selvstendige verk i en trilogi. Ikke noe galt med føljetongen i seg selv. Populærlitteraturen er full av glimrende eksempler på det, men den krever utvikling i handling og plott.
Med den nye boken av året, «Alltid tilgivelse», er Anne B. Ragdes trilogi blitt kvartett og problemet er blitt påtrengende.
Neshov-suksessen
Trilogien om Neshov-familien har blitt kvartett. Bokens abrupte slutt tyder på at det ikke er slutt med dette, skriver NRKs anmelder.
Mine og andres innvendinger har hatt minimal innvirkning på graden av suksess. Ragde har solgt bøker i de berømmelige bøtter og spann, og det er henne vel unt. Mange lesere har et varmt forhold til familien fra Neshov og venter gladelig på mer.
La meg enda en gang presisere at uttrykkene «populærlitteratur» og «populærkultur» på ingen måte er nedsettende i min omgang med dem.
Jeg mener tvert imot at vi skal ha høye forventninger, også til det populære. Kritikken bør ikke tenke at med en populærroman tar vi det ikke så nøye – folk liker det jo så godt. Det er derfor jeg hevder at «Alltid tilgivelse», fra en litterær synsvinkel, er en helt unødvendig og ganske mislykket roman.
Mer av det samme
Lesingen startet ikke så verst. Også jeg har likt folkene fra Neshov og det er lenge siden 2007 («Ligge i grønne enger»). Jeg falt lett inn i tone og fortelling, gjenkjennelsen var god nok.
Det tok allikevel ikke lang tid før gjenkjennelse ble til gjentagelse og tålmodigheten svant hen. Mer av det samme er ikke nok til å rettferdiggjøre 300 nye sider.
Lykkelig, gammel mann
Det hele starter på gamlehjemmet, der gamle Tormod Neshov har fått fast langtidsplass, har kommet seg vekk fra den forhatte gården på Neshov og trives med livet for første gang – etter åttifem år.
Torunn, som fremdeles er odelsjente til gården, har blitt 40 og står foran enda et radikalt brudd i livet. Margido Neshov driver sitt begravelsesbyrå med samme melankolske verdighet som før, men kanskje kan melankolien byttes ut med noe lystigere?
Til slutt de to homsene i København, Erlend Neshov og hans kjære Krumme. De lever videre i sin utsøkte velstand og har fått sine tre barn med de to lesbiske venninnene.
Klisjé og kos
Problemene i denne romanteksten kommer tydeligst frem i de delene som foregår i København.
Det er riktignok ikke bare Erlend og Krumme som i økende grad fremstår som sine egne klisjéer, men fortellingen om de to er så sprengt av velvilje og toleranse at de etter hvert bader i en lett skrullete homseparodi.
Til og med et hjerteinfarkt blir til kos i denne fortellingen – rimeligvis etter litt oppskjørtet hysteri levert av Erlend.
Vask og buksepress
Bokens andre hovedproblem er struktur og redigering. Det relative fraværet av utvikling i fortellingen gjør teksten episodisk. Samtidig gir dette rom for svære mengder informasjon om hvordan huslige sysler best gjennomføres: Stryking av skjorter og innlegg av buksepress (Margido) og rundvask av møkkete bolig og vinduspuss (Torunn).
Sammensetningen av fortellingens bestanddeler virker lite gjennomtenkt: En stor porsjon Erlend og Krumme vies mye plass, før de forsvinner og blir borte.
Neppe slutt
Jeg ser ikke bort fra at lesere med et nært forhold til Anne B. Ragdes Neshov-univers vil ha glede av denne boken også.
Samtidig tror jeg den vil gi lite utbytte på egne ben – for en leser som ikke har de foregående bøkene eller tv-serien inne. Bokens abrupte slutt antyder at det ikke er slutt med dette.
