Forfatterens beste trøsteboktips

Permitteringer, konkurser, isolasjon, avlyste konserter og klemmeforbud: 2020 er et år som byr på mye motstand og frykt.

Så vi tok kontakt med noen av våre meste kjente forfattere med et enkelt, men presserende spørsmål:

«Kjære deg, har du en bok du finner trøst i når du er engstelig, som du vil dele med oss?»

Her er deres svar:

Marie Aubert velger svensk skjærgårdsidyll

• «Vi på Saltkråkan» av Astrid Lindgren

Når verden blir for hard og stormene for kraftige, finner jeg fram Astrid Lindgrens «Vi på Saltkråkan», selve inkarnasjonen av trygghet.

Et barndomsaktig, sommerlig skjærgårdslandskap med nyperoser, havtåke og hemmelige leker, et nydelig persongalleri beskrevet med kjærlighet og humor, og i sentrum en morskblid seksåring med en stor, snill St. Bernhardshund.

Astrid Lindgrens bøker er aldri bare barnebøker, det er universallitteratur om de store tingene – eller om de små, fine tingene som utgjør livet, som her.

– Marie Aubert

Gunnar Staalesen søker trøst hos Mummimamma

• Mummibøkene til Tove Jansson

Jeg vil anbefale en reise tilbake til Mummidalen. I Mummidalen vet man at det kan skje katastrofer – som en stor oversvømmelse eller en komet på vei.

Det kan også skje underlige ting rundt en gammel flosshatt, og hva om man våkner – helt alene – midt på vinteren, i en verden som plutselig er blitt helt annerledes? Da er det betryggende å ha en Mummimamma å trøste seg hos, eller vite at når våren kommer, da vender Snusmumrikken tilbake, og alt blir som før.

Bøkene har den fordelen at både barn og voksne kan ha glede av dem, enten man leser dem stille for seg selv eller høyt for andre, og har man tid – og det har man jo i disse tider – så hvorfor ikke lese gjennom hele serien kronologisk og ende opp med Sent i november.

For i november er det vel kanskje blitt sånn noenlunde normalt igjen i vår verden også?

– Gunnar Staalesen

Agnes Ravatn tar fram en skakk bok for skakke tider

• «Purkene snudde seg» av Kjersti Rorgemoen

Kva er vel meir trøystande i ei slik tid enn å lese noko som innheld det perfekte blandingsforholdet mellom finstemt humor, eksistensiell melankoli og telemarksk tungsinn?

«Purkene snudde seg» er den nokon og førtiårige hovudpersonen Magna Bekk sine private nedteikningar, og liknar ikkje på så veldig mykje anna du har lese.

Varmt tilrådd, intelligent og skakk bok for ei skakkjørt verd!

– Agnes Ravatn

Tharaniga Raja vender seg til verdens mest kjente trollmann

• «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling

Når eg treng trøyst les eg fantasy. Det handlar jo om å distrahera seg i ei anna verd, og dei beste er jo dei ordentleg tjukke ein svinn heilt inn i.

Nett no gjeng eg gjennom ein ganske tøff covid-19 infeksjon der eg slit ein del med å pusta og har vore på legevakta og fått oksygen, så då har eg funne fram «Daudmannaland «av Terje Sander, som eg har tenkt på å lesa ein stund.

Men, skal eg vera ærleg så har eg ei skikkeleg trøyste-serie, og det er jo Harry Potter. Rowling er god på kjensler, og eg tek meg sjølv i å grina fra ende til annan gjennom dei åtte bøkene, som eg les cirka ein gong i året.

Det er skikkeleg digg, reinskar tårekanalane.

– Tharaniga Raja

Jens M. Johansson reiser til Kreta

• «Fortell, Zorbas, fortell» av Nikos Kazantzakis

Det er min trøstebok. Litt fordi det var den første boka jeg fikk av kona mi etter at vi ble sammen, og at hun hadde funnet den på et antikvariat.

Litt fordi den minner meg om å være på reise, om sol og strender og varmt gress.

Mest fordi den får meg til å huske at man ikke behøver å ha kontroll på alt, men heller forsøke å forsyne seg av livet.

– Jens M. Johansson

Janne Stigen Drangsholt ser lyset i fyrlykta

• «Til fyret» av Virginia Woolf

Min trøstebok leste jeg faktisk rett etter nedstengningen, fordi jeg ikke orket mer og bare måtte.

Den er både trøstende fordi jeg blir så glad av Mrs Ramsay (selv om hun representerer et foreldet kvinneideal og jeg vet at Woolf først og fremst var ute etter å drepe henne) og av Lily Briscoe (som står på og ikke gir seg og maler det fordømte bildet, selv om det tar ti år).

Det er dessuten noe fortrøstningsfullt ved at alt går så langsomt i den boken. De vandrer rundt og kikket på hverandre og på havet og på fyret og reflekterer over alt og ingenting.

Og når Lily Briscoe spør seg selv «what does it mean then, what can it all mean?» så vet hun at det ikke finnes noe svar på det spørsmålet. Og når man leser Woolf så føles det helt greit.

For havet finnes og fyret finnes og innimellom titter solen ned på dem mellom skyene.

– Janne Stigen Drangsholt

Nina Lykke finner lykken i selvhjelp for single

• «Bo alene og trives – en håndbok for solokvinnen», av Marjorie Hillis, illustrert av Cipé Pineles. Utgitt på norsk av P. F. Steensballes boghandel eftg. i 1937.

Denne lille perlen av en selvhjelpsbok fant jeg på et antikvariat for mange år siden, og den har overlevd flere store bokhylle-utrenskninger.

Mye på grunn av illustrasjonene, men først og fremst takket være avsnitt som dette:

«Dessuten må du ha morgenkjoler – minst to, en varm og en lett, og så mange andre som du har råd til. Sørg for at de passer til din type og at de klær dig. Og tro ikke at fire sengejakker er for meget, hvis du hører til dem som spiser frokost på sengen.»

«En varm, hyggelig en til hverdags, og en varm, elegant en for spesielle anledninger».

– Nina Lykke

Levi Henriksen får tilbake humøret av kjærlighetsnovelle fra Midtvesten

• «Truckstop» av Garrison Keillor

Det er én forfatter jeg alltid vender tilbake til når oppoverbakkene virker uoverkommelige: Garrison Keillor.

Han har lært meg svært mye om det å bruke humor og religion sammen.

Keillor hadde i årevis sitt eget radioshow kalt «A Prairie Home Companion». Da jeg hadde pappaperm med mitt første barn var et av dagens høydepunkt når jeg og den lille midt på dagen ved sovetid hørte en av hans monologer på cd.

Det endte for øvrig like ofte med at pappa sovnet, som den søte lille.

Keillor har en meget behagelig fortellerstemme. Jeg vil spesielt anbefale alle å lese novellen «Truckstop» (jeg har selv stjålet, ja, jeg vil nesten si ranet fra den i min egen «Maria Engel» – uten å bli fersket).

Dette er kanskje den vakreste kjærlighetsnovellen jeg noen gang har lest. I mine øyne er Garrison Keillor sørgelig underkjent som forfatter.

Blir du ikke på godt humør av å lese denne, ja, da er det noe alvorlig galt med deg.

– Levi Henriksen

Heidi Furre isolerer seg i verdens koseligste grend

• «Alle vi barna i Bakkebygrenda» av Astrid Lindgren

Den første eg tenker på er Astrid Lindgrens bøker om Alle vi barna i Bakkebygrenda. Både bøkene og Lasse Hallströms romantiske filmatisering.

For livet i Bakkebygrenda er ikkje så ulikt koronatilværelsen. Dei er relativt isolerte, dei er mykje utendørs. Dei lagar mat og plukkar blomar. Og dei har det fantastisk!

I Bakkebygrenda spelar det ingen rolle om det går til helvete med verdensøkonomien eller om Antibac er utsolgt på apoteket. Dei har sin vesle flekk på jorda og det er nok.

På ein dårlig koronadag (altså ein dag der eg ikkje orkar 1 sekund til av korona), hjelp det faktisk å lese om eit liv som kun handlar om at årstidene går sin gang.

– Heidi Furre

Nils-Øivind Haagensen finner selskap i et amerikansk søskenpar

• «Franny and Zooey» av J.D. Salinger

J.D. Salinger er trøst. «The Catcher in the Rye», så klart, men kanskje mest «Franny and Zooey» hvor en ung jentes (Franny) sammenbrudd og angst, blir løst opp og helbredet av broren hennes (Zooey). Særs velegnet tida vi lever i nå, da romanen aldri forlater leiligheten de unge søsknene oppholder seg i.

Og så klart: Diktet «Do not go gentle into that good night» av Dylan Thomas. Høyt ved frokostbordet på mårran. Hviskende på sengekanten før natta.

«Rage, rage, against the dying of the light.»

– Nils-Øivind Haagensen