INTERNASJONAL OG NORSK TOPPJAZZ
Uka fikk en pangstart med vokalisten Bobby McFerrin i Oslo Konserthus, hvor publikum raskt ble omformet til et 1400 stemmers sangkor.
Andre stjernenavn man kunne glede seg over var New Orleans-trompeterne Nicholas Payton og Leroy Jones som med hver sin kvintett hyllet 100 års-jubilanten Louis Armstrong. Det samme gjorde også vår egen trompeter Kåre Nymark jr i bestillingsverket "Contemporary Tradition" – et ambisiøst prosjekt som ikke helt maktet å fylle verken formatet eller Den Gamle Logen, men som allikevel var viktig fordi det ga utfordringer til unge norske musikere.
LEVENDE JAZZHISTORIE
Generelt har årets festival vært en gigantisk dokumentasjon av hva som rører seg på alle plan og i alle stilarter av dagens norske jazz. Faktisk fins hele jazzhistorien levende representert i dagens norske jazzgrupper på høyeste kunstneriske nivå– fra ragtime og alle avskygninger av New Orleans-jazz via swing, bebop, cool og hardbop til moderne eksperimentell musikk i kjølvannet av Coltrane-tradisjonen. Til og med noe så sjeldent som et autentisk 1920/30-talls tidlig-storband kan man oppleve - i form av gruppa "Christiania 12".
SAMSPILLET
Nettopp i samspill med utvalgte internasjonale artister blir norsk jazz imponerende og interessant. Utrolig stimulerende var tenorist-treffet mellom Totti Bergh og den underkjente, nå aldrende amerikaner Scott Robinson. Den belgiske gitarist Philip Catherine ble kraftig utfordret i duo-format av bassist Arild Andersen, som nå har plassert seg i det udiskutable toppsjikt av verdens bassvirtuoser.
Phil Woods-eleven Jon Gordon hadde som jamvert sin fulle hyre med å organisere køen av spillesugne unge norske musikanter og verdensstjerner fra bl.a. Woody Hermans orkester. I gruppa "Atomic" har svenske toppmusikere funnet sitt drømmekomp i Norge, og ellers er musikere fra New Zealand, Australia, Finland og England med på å utfylle det kosmopolitiske jazzbildet som Oslo Jazzfestival trekker opp for oss.
Det er stadig nye, smågeniale sammensetninger som de utenlandske solistene dyttes inn i gjennom uka – her er det ikke snakk om å "gjøre greia si" på en enkelt konsert og dra rett videre til neste festival. Festivalledelsen med Aage Teigen i spissen har til fulle forstått at en festival må være krevende, kreativ og by på unike musikertreff som utfordrer både kunstnere og publikum.
SPILLESTEDENE
Ellers er det utrolig |hvordan Oslo Jazzfestival makter å ta hovedstaden i besittelse gjennom uka – like effektivt som det gjøres i småbyen Molde. Med daglig gateparade opp Karl Johan og gratiskonserter på diverse utescener kan ingen som ferdes i byen unngå å få festival-stemning. Egnede jazzkonsert-lokaler er det så visst heller ikke mangel på: Oslo Konserthus, Gamle Logen, Scene West Victoria, Håndverkeren, Smuget, Stortorvets Gjæstgiveri, Blå, Jazid, Cosmopolite, Trefoldighetskirken og Jacobs Kirke. Og publikum står i kø for å komme inn, trass i stive billettpriser.
LØSNING PÅ OSLOS JAZZPROBLEM?
Hva i all verden er det så i veien med Oslo som resten av året ikke klarer å by sitt publikum et løpende jazztilbud med anstendige spillesteder - og ditto musikerhonorarer? Forslag: Utrop Aage Teigen til Oslos jazz-sjef, gi ham midler og fullmakter til å få fart på Oslos jazzliv – året rundt!