Var dette Oslos «Brokeback Island»?

Historien om Harald Tidemand og Ivar Nederberg er historien om to herrer som fra 1938 til 1959 sammen disponerte sin helt private øy i en sjø i Nordmarka i Oslo.

Øya heter «Tidemands Ø», og er egentlig mer en ørliten holme som ligger diskret plassert i Bjørnsjøen, en av Nordmarkas største innsjøer. Den ligger kloss inntil land, like før sjøen snevrer inn til å bli en lang og smal fjordarm inn mot Bjørnholt (se kart nederst i saken).

I dag er det kun ruinene som står igjen. Men en gang var denne øya en oase med planter, hageanlegg og små oppmurte bygninger.

Hver eneste sommer bodde de to herrene Ivar Nederberg (1898 – 1989) og Harald Tidemand (1890 – 1972) alene sammen i dette private sommerparadiset.

De to brukte utallige arbeidstimer på å bygge opp den lille holmen fra å være et blankskurt svaberg til å bli et Nordmarkas svar på Babylons hengende hager i miniatyrutgave. I denne utilgjengelige delen av Nordmarka fikk de to være i fred med sitt livsverk.

«Lykksalighetens ø»

Det hele startet i 1936, da den da 46 år gamle Harald Tidemand ved en tilfeldighet kom over øya da han rodde over Bjørnsjøen. Han fikk med seg sin åtte år yngre venn Ivar Nederberg ut dit, og gjorde ham til «medeier og arvtaker». Bare to år senere ble «HT 1938 IN» risset inn i en trestamme på øya. Nederbergs og Tidemands initialer.

– En dag vi lå og solte oss og badet fra øen, brast det ut av meg: «Jeg blir så rastløs, jeg, hvis jeg ikke har noe å drive på med». Jeg hørte han brummet litt. Og da jeg kom igjen til øen utpå høsten, hadde han satt opp en furulegg der ute. På den hadde han malt 1938 og våre forbokstaver i hver ende, fortalte Nederberg til A-magasinet i 1982.

Seks år tidligere, i 1976, lagde Aftenposten også en reportasje om Nederberg og øya, og journalisten beskriver den i poetiske vendinger:

«Der har han plantet en have – gressplener, busker, hekker og blomster, han har bygget en liten steinbu, med gress på taket, et lite krypinn når det regner, redskapsbu samtidig, og han har lagt heller og ført opp små murer. Tidemands ø er et velordnet samfund, sirlig og velstelt. Her vitner alt om kjærlighet og naturglede, om lykken ved å stulle og stelle med jord, planter og blomster. Her har en mann funnet lykksalighetens ø».

Den da 78 år gamle Nederberg forteller i intervjuet om sin hekk med berlinerpopler, rynkroser, buskmure, og klipping av plen med håndsaks. Og ikke minst om sin kjærlighet til øya:

– På øen har jeg den frihet som bylivet ikke kan gi meg. Jeg tenker utpå kvelden at jeg får se å komme meg i hus, men det er så vanskelig å rive seg løs. Jeg overnatter aldri på øen, men det hender det er temmelig sent når jeg ror nordover til Kikutstua. Der forstyrrer jeg ingen. Jeg har fått egen nøkkel og eget rom, forteller han i intervjuet.

Fikk lov å bo der

Den profilerte statsviteren Carl Erik Grimstad vokste selv opp i nærheten av Kikutstua i Nordmarka, og han sier at han kjente godt til Ivar Nederberg. Han forteller at Nederberg og Tidemand pleide å overnatte ute på øya.

– Nederberg og Tidemand hadde et fast rom på Kikutstua, hvor de bodde sammen hver helg hele sommeren. Men resten av uka bodde de sammen ute på Tidemandsøya, sier han til NRK.no.

Grimstad forteller at de leide robåter på Kikut og fraktet bøtter med jord ut til øya, hvor de satte i gang med å plante og gjøre det koselig der. De fikk også murt opp et lite krypinn som de kunne oppholde seg i når det var dårlig vær.

Det å bo på denne øya var strengt tatt ikke tillatt, og de hadde ikke spurt Nordmarka-grunneieren Harald Løvenskiold om lov til å få annektere denne holmen. Men under feiringen av Kikutstuas 25-årsjubileum, tok de sjansen på å fortelle Løvenskiold om dette.

Han besøkte dem senere, og skal ha blitt så imponert over arbeidet at han ikke bare lot dem fortsette å bo der – men også bevilget at de skulle få nytt tak. I tillegg fikk de båtrett (men ikke fiskerett) til Bjørnsjøen.

Vasket vekk

Grimstad sier at de to årlig måtte bygge opp igjen leiren sin på øya, i og med at den ble vasket vekk.

– Under tømmerfløtingen, når tømmeret skulle sendes med elva fra Bjørnholt, ble vannstanden fylt opp. Dette førte til at øya deres sto under vann, og all jorda de hadde fraktet ut dit, ble vasket vekk. Det var et realt sysifos-arbeid, sier Grimstad.

Nederberg beskrev i Aftenposten at Tidemands ø ble til en «flytende torvø» når flommen tok med seg plantejorda som hadde blitt rodd ut til øya fra land. Da var det på‘n igjen med å bygge opp det som var vasket vekk. Og blomster og planter ble handlet i byen og fraktet til øya i sekk og spann.

– Hadde et kjærlighetsforhold

Den lille holmen ligger på et punkt i Bjørnsjøen hvor bredden er vill og utilgjengelig, og Tidemand og Nederberg kunne dermed leve et svært skjermet privatliv. Grimstad forteller at de to var naturister og lå nakne på svaberget hele sommeren igjennom.

De to herrene hadde respektable stillinger; Tidemand var kontorsjef i en møbelfabrikk. Han skal ifølge Aftenposten ha vært gift, men han etterlot seg ingen barn. Nederberg var bankfullmektig, enslig og barnløs.

Historien har likhetstrekk med filmen og boka «Brokeback Mountain» – en historie om to menn som innleder et kjærlighetsforhold i ødemarka, men aldri får anledning til å leve sammen.

På spørsmål om de to var kjærester, sier Carl-Erik Grimstad at homofili på den tiden var et helt uaktuelt tema.

– Det er først og fremst en veldig søt historie, og de voksne trakk bare på smilebåndet av de to. Det ble nok aldri nevnt noe i den retning, men det er mulig at folk tenkte tanken innerst inne, sier Grimstad.

Nordmarkahistoriker Sverre Grimstad, som også har beskrevet historien om de to mennene og deres øy i Skiforeningens medlemsblad Snø og Ski, sier til NRK.no at han har fått bekreftet at de to hadde et kjærlighetsforhold.

NRK har vært i kontakt med Iver Nederberg, som er grandnevø av Ivar. Han forteller at han var godt kjent med denne øya, og familien fikk regelmessig tilsendt bilder derfra.

Nederberg sier at det var aldri noe tema hjemme om hvorvidt grandonkelen hadde en mannlig kjæreste eller ikke.

– Jeg tror ikke man hadde lov til å tenke tanken en gang, sier han til NRK.no.

Han er åpen for at grandonkelen kan ha vært homofil, men at det ville ha sittet veldig langt inne å snakke åpent om dette på den tida.

– Jeg har aldri hørt snakk om noen damehistorier rundt ham. Ikke én setning, sier han.

Lite åpenhet

Fram til 1972 var mannlig homofili forbudt i Norge, selv om det i praksis ikke ble straffet fra begynnelsen av 1900-tallet. Men Kim Friele, som har vært en foregangskvinne i å fremme homofiles rettigheter i Norge, minner om at det ikke er veldig lenge siden homofile – og andre som da ble definert som seksuelle avvikere – ble lobotomert på Gaustad i Oslo.

– I et sånt klima var rykter den eneste åpenheten man hadde rundt homofili, sier Friele.

Hun sier at mange av de hun kjente som var homofile levde i sølibat i Norge, men dro hver sommer på ferie til Hellas i fire-fem uker, hvor de kunne leve ut sin legning.

Anonymiteten var viktig, og Friele forteller at det selv på 1970-tallet ikke ble tatt bilder inne på homseklubber i hovedstaden for å unngå at slike billedbevis kunne havne i feil hender.

– Dersom omgivelsene dine fant ut at du var homofil, kunne du risikere jobben og å miste kontakt med venner og familie – særlig om du hadde en høyt betrodd stilling, sier hun.

– Hva ville man ha risikert om man ble oppdaget?

– Ikke direkte straff, men stor sosial skam og utstøting. Mange fant på de utroligste jugehistorier, og selv om omgivelsene kunne ha mistanke, var det umulig å få bekreftet om noen virkelig var homofile, sier hun.

Kom tilbake

I 1959 var den da 69 år gamle Tidemand så dårlig til beins at han ikke lengre kunne tilbringe somrene på øya. Men Nederberg fortsatte å komme dit hver sommer, til tross for sin høye alder.

Han valgte imidlertid å ro tilbake til Kikutstua hver kveld i stedet for å sove der alene. Flere kanopadlere hadde dessuten besøkt øya og bedrevet vandalisme, noe som hadde gjort ham engstelig.

Øya har i dag forfalt, men det er fortsatt lett å ane hvordan den en gang var. Så sent som på 1980-tallet beskrives det i denne markabloggen hvordan det var å komme innom øya mens den fortsatt var velholdt.

«Det elegante anlegget var da sirlig vedlikeholdt, og ga meg inntrengerens beklemte følelse. Men forbløffelsen over å finne en hage her ute i den fineste villmark, gjorde meg langneset til det uimotståelige. Det var ingen til stede, men hageredskapene sto fremme.»

I 2013 er det oppmurte redskapsskjulet fortsatt intakt med torvtak og vorteplast, og stedet brukes av kanopadlere som slår leir. Men flere av murene har rast ned, og øya bærer preg av at det er lenge siden den har fått stell.

Likevel er det lett å forstå at Tidemand og Nederberg ble forelsket i denne fredelige og skjermede lille pletten midt i marka.

Tidemands ø kan lett nås fra Bjørnholt, hvor de har kanoutleie.