Utenlandske kulturledere sliter i Norge

I forrige uke gikk skotske Paul Curran av som operasjef, to år før åremålets utløp.

Han er en av flere utlendinger som siden årtusenskiftet har sluttet som toppsjef ved norske kulturinstitusjoner.

Donatella de Paoli forsker på kulturledelse ved Handelshøyskolen BI. Hun er ikke overrasket over at utlendinger sliter med å få det til i toppstillinger i norsk kulturliv.

– I Norge har vi direktører «med liten d». Det er vanskelig for utenlandske ledere å forstå den norske likhetskulturen, sier de Paoli.

– Møter mye motstand

Avtroppende operasjef Paul Curran uttalte til VGs papirutgave 7. juni at det hadde vært «svært frustrerende å jobbe innenfor den norske arbeidsmiljøloven», og at den ikke ga «rom for fleksibilitet».

Donatella de Paoli trekker frem at de fleste utenlandske lederne blir veldig frustrerte over å møte så mye motstand fra dem de skal lede.

– I Norge har vi en sterk arbeidsmiljølov. I ingen andre land, heller ikke i de andre skandinaviske, har arbeidstakerne så liten respekt for autoriteter og ledelse, sier ledelseseksperten.

– Krevende jobber

Curran er ikke den eneste utenlandske kulturlederen som har trukket seg fra høyt profilerte lederstillinger i Norge siden år 2000.

I 2004 sa den islandske festspilldirektøren Bergljot Jónsdóttir opp sin stilling i Bergen.

Bakgrunnen var en langvarig konflikt med egne medarbeidere.

– Det er snakk om krevende jobber, og man har som oftest ikke tid til å sette seg inn i kulturforskjeller og samfunnsforhold, sier Jónsdóttir i dag til NRK.

Islendingen var inntil nylig direktør for det nordiske kultursamarbeidsorganet Kulturkontakt.

Flere kontroverser

Direktør Sune Nordgren sa opp jobben som direktør for Nasjonalmuseet i protest i august 2007, etter tre turbulente år i sjefsstolen.

Han ommøblerte Nasjonalgalleriet, og det ble ramaskrik.

– Munchrommet er smadret! Gipssamlingen ekskludert! Nasjonalgalleriet er henrettet, ja avskaffet, av en svensk kurator.

Slik beskrev NRK-kommentator Ingvald Garbo konflikten i Kulturnytt, og takket Nordgren for all debatten han skapte.

Danske Allis Helleland overtok etter Sune Nordgren.

Hun trakk seg i 2008 etter ett år, på grunn av en konflikt med de ansatte og egne fagfolk.

– Det har vært et utfordrende år her i Oslo, men slik som forholdene er, finner jeg det vanskelig å komme videre med utviklingen av Nasjonalmuseet, sa Helleland etter kritikk i en rapport om arbeidsmiljøet.

Maestro for Oslofilharmonien, Mariss Jansons, forlot orkesteret i 2002, etter å ha slåss i årevis for bedre akustikk i Oslo Konserthus.

– Hvor var var kultureliten og maktpersonene i de 20 årene Jansons kjempet mot den håpløse akustikken i Oslo konserthus? spurte kulturkommentator Bård Skar.

Mary Miller, som var sjef for kulturbyen Stavanger 2008, sluttet ikke i jobben, men innrømmet at det var interne konflikter og samarbeidsproblemer underveis.

Hun ga i ettertid ut en bok der hun kritiserte styret, lokalt kulturliv og media.

– Kommer fra topptunge kulturer

Åse Kleveland er direktør i Rikskonsertene, og har i mange år vært toppleder både i norsk og svensk kulturliv.

Hun er langt på vei enig i ledelsesforsker de Paolis syn.

– Mange av disse lederne kommer fra topptunge kulturer, hvor det ikke er så farlig hvordan du kommer fram til resultater så lenge du leverer det forventede kunsteriske resultatet. Til sammenlikning kan beslutningsprosessene i vårt superdemokrati virke vel omstendelige, sier Kleveland.