Pål Gerhard Olsen
"Tusenårsriket"
Gyldendal 2002
Nesten hver gang det kommer en ny Aron Ask-bok fra Pål Gerhard Olsen, blir jeg en stund gående å lure på hva årsakene kan være til at Olsen og hans ord- og språkbildegytende privatetterforsker ikke ser ut til å oppnå
den type oppmerksomhet som blir en del andre norske krimforfattere til del. Jeg mener, vi har jo krimdronninger nok til rikelig å utstyre et helt Balkan med styringskraft.
Skjebnen
I «Oslo-piken», forrige Ask-bok fra 1998, møtte Aron Ask selve Skjebnen. I Turids skikkelse, politikvinnen som ble hans hustru og bokstavelig uttrykt; nye liv.
Ask før Turid var en annen, om enn seg lik: Mer utflytende, en mellommenneskelig desperado desillusjonert inntill det avstumpede. Som samtalepartner; et mareritt, som talefør forteller; et sinnssvakt oppkomme av ordkombinasjoner og -bilder ikke en kjeft utover denne opprinnelig bergenske figuren ville kommet på sånn i farten.
Fortidens mørke
Årets bok, "Tusenårsriket", lar ham finne sin Turid død i Akerselva. Århundret er fremdeles det tjuende - de fikk i høyden et par år.
Politikollegene hennes vil kalle ham morder og bure ham inn. De må nøye seg med meldeplikt. Det er da Ask begynner å få tegn og hint. Fra Turids fortid, ungdom, et bilde fra en russetid med feil lue, skogene på Hadeland. Ut av
hintene stiger et mørke frem av Turids liv som Ask må inn i, skal han finne sin morder. Han møter mennesker og hendelser som like gjerne var umøtt.
Genuint ståsted
Imponerende prosjekt Rent bortsett fra at han igjen har skrevet en interessant og, for den saks skyld, spennende roman om et vaklende menneskes stedige jakt på en slags sannhet, er det først og fremst Pål Gerhard Olsens litterære og språklige
prosjekt som tiltrekker og imponerer meg. Han gjennomfører arbeidet med en kompromissfattig stedighet som krever respekt.
Fortellerstemmen i disse bøkene har ikke sin make noe sted, og uhyre få overhodet har på denne måten lykkes i å nærme seg Raymond Chandlers univers fra et genuint eget og nytt ståsted. Det er rett og slett fin lesning som venter mellom disse permene.
Av Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, fredag 22. mars 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg