Toots holder posisjonen
Seksti år etter sin iskalde norgesdebut (på Bislet stadion som medlem av Benny Goodmans septett 1950) viser Toots Thielemans at han stadig er jazzmunnspillets uovertrufne mester. Riktig nok støttes han inn på opera-scenen av sine lojale medspillere, men fra øyeblikket han er stablet opp på krakken tar Toots full regi av band så vel som publikum – vi endte som bakgrunnskor i flere vers av Vem kan segla förutan vind.
Humor og groove
Hans uforlignelige, lavmælte humor omfatter ellers innføring i stockholmsk kontra skånsk uttale av Thielemans-navnet, hilsener til Louis Armstrong (What A Wonderful World) og til kona der hjemme som stadig er den samme (For My Lady). I et Gershwin-medley vrir han Summertime fra vals til groovy sving, Mancinis Days of Wine And Roses løftes i Toots’ smågeniale pendling mellom F-dur og Ass-dur, og en Ivan Lins-samba av det mer intrikate slaget hører med (Comecar de Novo).
Som en ungdom
Hele tiden overrasker den gamle mester med å finne nye, uventede linjer gjennom akkordene og peke nese av våre forventninger. Den varme munnspilltonen bendes og vris til de forskjelligste uttrykk, pusteteknikken er stadig som hos en ungdom, og hele veien gir den nederlandsk/belgiske trioen motstand og respons som kjennetegner et virkelig samspill. Storartet.
- Toots Thielemans, munnspill
- Karel Boehlee, piano
- Bart De Nolf, bass
- Hans Van Oosterhout, trommer
Gåten Ornette
Et halvt århundre etter at han ga verden bakoversveis med sin Shape Of Jazz To Come er Ornette Coleman stadig en uløst gåte. Ydmyk og stillferdig entrer han scenen og ønsker oss god konsert - håper dere ikke blir skuffet.
Fullt kjør og himmelsk skjønnhet
Så braker det løs. I vanvittig kjør blir rytmer pulverisert, melodier filleristet, intonasjonsidealer smadret, harmonier oppløst. Synkronisert bråstopp, så fullt kjør igjen – forbausende presist uten synlig opptelling. Og innimellom: øyeblikk av himmelsk skjønnhet hvor Ornette Coleman en gang for alle beviser at de gamle anklagene om bløffmakeri og manglende instrumentbeherskelse er grunnløse. Fele- og trompetspillet hans er riktig nok mer tvilsomt, men får også en svært beskjeden plass som små intermessoer mellom all gjennomkontrollert altsax-ekvilibrisme.
Spørsmålene
Hva vil Ornette Coleman egentlig? Som i 1959 med Tomorrow Is The Question! stiller han stadig de store spørsmålstegn. Hva er skjønnhet? Hva er reint og falsk? Hva er det å svinge? Hva er en komposisjon? Hva er jazz? Det siste eksemplifiseres sterkt når kontrabassisten med briljant stryketeknikk gyver løs på Bachs cellosuite nr. 1, som så teppebombes av de andre.
Som lytter sitter også jeg igjen med et spørsmål: Hvorfor i all verden opprettholder Ornette Coleman den gamle konsertformen med enkeltlåter i stedet for bare å la musikken henge sammen og bygge seg opp i ekstatiske og kontemplative tilstander? Er det fordi han tross alt er så glad i å høre applausen mellom hvert nummer? Kvartettens koordinert dype bukk for sluttapplausen var uansett respektfulle nok, de kvitterte da også med Ornette Colemans evig vakre Lonely Woman.
-
Ornette Coleman, altsax, trompet, fiolin
Foto: Christian Melstrøm / Oslo Jazzfestival - Tony Falanga , kontrabass
- Albert MacDowell, elbass
- Denardo Coleman, trommer
