Selskapshygge
Beate hadde tatt avgjørelsen for Karin om hvorvidt hun skulle fortsette kvelden eller bare kaste inn håndkleet. Hun hadde vel ment det godt. Beate hadde brutt opp det fastfrossede introduksjons-scenariet, og trukket Eva og Karin inn i stuen til forretten og et glass vin. Nils hadde blitt stående igjen på gangen med et glass og en flaske.
Med Nils og Karin satt ut av spill, hadde Tomas og Beate overtatt vertskapsrollen. Tomas, som overraskende nok hadde funnet situasjonen svært ubehagelig, hadde påkalt Nils i en påtatt munter tone, og Beate hadde skjenket i vinen. Høflig henvendte Beate seg til Eva og magen hennes. Eva som var den eneste tilnærmet uberørte i forsamlingen la villig ut om sin nært forestående fødsel, og bekymringen rundt denne siden det var hennes første. Karin greide ikke å fordøye hva hun sa.
- Noe i veien kjære? Hadde noen innbilt deg at de hadde flere. Nils hadde omsider inntatt spisestuen. Han skjenket seg den siste skvetten fra flasken han hadde i hånden, og satte øynene i Karin. Karin hadde problemer med å følge med i situasjonen. Hun så forskrekket opp på Nils, og Eva, og Gjert. Nils vek ikke blikket.
- Hvor mange skulle det vært Karin, eller skal jeg kanskje spørre noen andre?
Nils snudde seg demonstrativt mot Gjert. Gjert reiste seg og tok sin kone under armen.
- Kom kjære, her er vi ikke ønsket.
Beate og Tomas reiste seg også. Med et lite press på skuldrene deres, forsøkte Nils å plassere dem i stolene igjen.
- Nei, dere må da gjerne bli. Vi har da ingen hemmeligheter.
Beate trakk Tomas med seg.
- Jeg tror det er best at dere tar dette alene.
Nils fulgte etter dem inn i gangen.
- Hvorfor det? Dere kunne jo bare late som jeg ikke er her. Det er visst ingen som har problemer med å prate da?
- Vi snakkes en annen dag.
Tomas og Beate hadde allerede forsvunnet ut døra. Nils sto igjen i døråpningen.
- Dere har hjernevasket min kone med terapeutisk utroskap, og så stikker dere av fra regninga?
Den gode samtalen?
Karin hadde med mye møye greid å reise seg fra stolen. Kanskje hun skulle forsvinne en stund. Ta med barna til sin mor på landet. Til ting hadde roet seg litt ned. Hun listet seg ut i gangen, og tok fatt på trappa opp til annen etasje. Hun skvatt til av ytterdøra som smalt igjen.
- Hvor har du tenkt deg hen, har ikke vi noe vi i det minste burde snakke litt om?
Nils var behersket.
- Vi er vel litt oppskjørtet begge to, kanskje morgendagen passer bedre.
- Det kan jo bli noe vanskelig med morgendagen, siden vi kanskje ikke vil være her begge to!
Nils trampet inn i stuen. Hun kunne høre ham skjenke et nytt glass.
Hun sto en stund i trappen, før hun med bøyd hode snek seg etter Nils. Han satt i skinnlappestolen og stirret på henne idet hun kom inn.
- Når, hvor ofte og hvorfor?
Karin satte seg og trakk på skuldrene. Nils smalt glasset i bordet.
- Det er ikke bare ditt eget liv du har satt på spill med det fjollete horeriet, når jeg da aller nådigst ber om en forklaring så får du gjøre bedre enn å heve på skuldrene!
Så falt han sammen i krampegråt.
- Jeg trodde vi hadde alt.
Karin så opp på ham for første gang den kvelden. Han satt ynkelig sammensunket og hulket. At hun hadde kunnet.
- Nettopp, vi hadde alt. Men, hvem ønsker seg egentlig det?
Nils tørket snørr og tårer med håndbaken. Det gjorde Nils aldri. Han hadde alltid et lommetørkle parat.
- Ikke gi meg det vrøvlet om forutsigbarhet!
Karin hadde ikke tenkt å gjøre det. Hun hadde aldri funnet noe ufordelaktig med det forutsigbare. Tvert imot. Hun hadde trengt tryggheten. Gjert hadde på sett og vis tatt henne uforberedt. Hun hadde alt, og trodde seg slett ikke sårbar. Hun hadde ikke sanset seg før det var gjort. Og da var det for sent. Og det gjorde det om mulig enda verre. Det å se Gjert i kveld hadde vært en åpenbaring. Hun var ikke det minste sjalu på hans kone, hun var bare skremt over sin egen evne til å manipulere seg selv inn i en idiotisk forelskelse. Tanken på at Gjert overhodet hadde rørt ved henne hadde i kveld vært helt motbydelig. Det var som hun våknet opp fra en fuktig kveld på byen, med feil mann ved sin side, men denne gangen hadde litt mer enn hennes egen ære stått på spill. Hun ville fortelle det til Nils, men det fantes ingen unnskyldning for det hun hadde gjort. Hun sa isteden:
- Jeg hadde alt og kunne ikke motstå litt til.
Nils satte glasset fra seg og reiste seg.
- Og nå har du ingenting.
Karin kjente kvalmen skylle opp i seg. Hun måtte kaste opp, men orket ikke røre seg.
- Ja, det er kanskje best jeg flytter ut.
Nils rettet seg i ryggen, slapp ut et stort sukk og snudde seg mot Karin.
- Nei, du blir.
Karin ble fylt av en voldsom lettelse. Alt skulle bli bra igjen. Han var villig til å tilgi. Han ville ta henne tilbake. Hun skulle få en ny sjanse.Fra nå skulle hun gjøre ham lykkelig, hun skulle bli det han alltid hadde ønsket. Hun kastet seg om ham og boret hodet mot halsen hans. Nils ristet henne brutalt av seg.
- På gjesterommet. Barna trenger to foreldre i noen år til, men vi er ferdige.
Skrevet av
Tonje Bjander