– Alt vi opplever blir lagret, selv om vi tror vi glemmer det. Det er noen hendelser som er knyttet til selvbiografien vår og det livet vi har levd som blir lagret hos oss. Det som er knyttet til musikk kan utløse alle minnene fra den tiden man hørte musikken, sier Even Ruud, som er ekspert på musikkterapi og musikkpsykologi.
Han mener musikk har en evne til å bevare og vekke gamle minner som vi trodde vi hadde glemt.
– Når folk lager en spilleliste med musikk de har lyttet på i spesielle situasjoner, det kan være fra tiden på ungdomskolen, russetiden eller fra en sommer på Ibiza, hjelper musikken dem til å huske den tiden eller spesielle opplevelsen.
Eksperten mener at musikken fungerer som et slags lim. Vi hører på musikk og sanser verden. Det vi sanser limes fastere til minneboka vår ved hjelp av musikken
Minner om bestemor
Tangentspilleren i Highasakite, Marte Eberson fikk den svenske visa «Så skimrande var aldrig havet» i sanglekse da hun gikk på videregående skole. Siden ble visen en stor del av livet hennes. Spesielt minner den henne om bestemoren.
– Jeg husker første gangen jeg sang den og Bestemor sa «Nei, Marte! Synger du på den sangen, den er jo min favoritt.».
– Det var akkurat som om jeg så minnene i hodet hennes da jeg nynnet på den sangen, og hun lå der og så drømmende ut.
I tillegg til å synge visen for bestemoren, har Marte sunget den i sitt eget bryllup. Og da bestemoren døde, framførte hun den i begravelsen.
– Jeg begynner bare å gråte med en gang jeg hører den sangen. Jeg tror det er fordi det var en slags melankoli og vakkerhet ved bestemor når hun hørte den.
I dag husker Marte hvordan bestemor luktet, hvordan hun så ut den dagen hun sang for henne, og sangen minner henne om alle de opplevelsene hun har knyttet til den.
Minner om flukten
– Sangen tar meg tilbake til alle de tøffe opplevelsene jeg har hatt, og hjelper meg å huske ting som om jeg ser en film inne i hodet mitt.
Musikeren Elvic Kongolo flyktet til Norge for syv år siden. I dag bor han i en ettroms leilighet med hems på Rodeløkka i Oslo, og sangen «A change is gonna come» minner ham fremdeles om hendelser fra tiden før han måtte flykte.
For over ti år siden satt han på en internettkafe i Kongo. Her hørte han for første gang sangen av artisten Sam Cooke. Lite visste han hvordan denne sangen senere kom til å påvirke hukommelsen og selvbiografien hans.
Ett av minnene som har brent seg fast hos Elvic, er da han tilfeldigvis ble dratt inn i en demonstrasjon i Kinshasa. Han har glemt årstallet, men det som skjedde husker han i detalj.
Han var på vei til skolen da en flokk med studenter gikk i demonstrasjonstog.
– De brente ting på gata og knuste butikkvinduene. Jeg kunne hverken dra hjem eller til skolen. Flasker og stein fløy over hodet på meg. Jeg ble fylt av angst og tenkte «Er jeg på film, eller?».
Demonstrasjonen kom helt ut av kontroll, og Elvic måtte flykte.
–Jeg er veldig heldig som kom meg unna den dagen. Jeg dro til min onkel, og der bodde jeg et par uker før jeg turte å dra hjem igjen.
Det er slike hendelser som får Elvic til å tenke «A change is gonna come». En sang han hørte mye på i en vanskelig tid i livet sitt. Når han synger eller hører sangen i dag, tenker han på alt han har opplevd, og han kan huske lukter, lyder og menneskene han så.
Å finne tilbake
Personer med demens mister gjerne etter hvert mye av grepet om sin identitet. Både språk og hukommelse forsvinner mer og mer, men ved hjelp av musikk kan man kalle noen av disse minnene tilbake.
Musikkterapeut Tone S. Kvamme bruker musikk til å minne personer med demens på deres livshistorie. Først kartlegger hun hva personen har likt og kjenner igjen av musikk.
– Jeg spurte «Er det noen som kommer på en sang?» Anna sa «Ja! Den fine..» så tok det litt tid. Faktisk gikk det så lang tid at jeg vurderte å foreslå en sang selv, men så sa hun: «Mikkel rev satt og skrev..» Vi begynte å synge den, og jeg kunne se at Anna formet ordenene med leppene og det kom litt melodi. Samtidig la jeg merke til at kroppen ble helt rolig. «Nå sitter hun på mammas fang», tenkte jeg. «Nå er hun trygg».
Anna var deltaker i en liten gruppe som besto av personer med langt framskreden demens. Hun satt i rullestol og var ofte urolig på avdelingen.
– Erfaringen er at personer med demens ofte våkner til live av musikk og at de kan være tilstede i øyeblikket. Når man lytter aktivt til musikk, brukes store deler av hjernen. Dermed kan musikken nå fram og på en måte omgå skadene som sykdommen gir. Ved at flere deler av hjernen blir aktivert, er det også sannsynlig at hjerneceller samarbeider. Melodi og rytme kan for eksempel stimulere talespråk.
– Vi prøver å finne musikk som har vært betydningsfull fra ulike deler av personens liv; både fra barndom, ungdomstid og voksentid. Hvis man treffer med musikken, er det tydelig å se at det blir liv i personens øyne, forteller Kvamme.
