Er det ikke rart? Ni flunkende nye låter, som vi har hørt før. Hvordan kan det ha seg?
Det er ikke snakk om plagiater, men om musikk som er så stilsikkert stilisert at du nikker gjenkjennende til den ved første gangs lytting. Blues og funk, samba og bossa nova, en ballade og mer blues - alt er på plass etter velkjent Real Thing-oppskrift.
Rytmene groover, foten går, temaene er trivelige og du plystrer med, men du overraskes ikke. The Real Thing oppfyller alle forventninger.
Ingen egen stil
Det er bare helproffer som er i stand til å gjøre den slags. Staffan William-Olsson kan sitere en hvilken som helst jazzgitarist - og han gjør det.
De er aktuelle med plata "New Wrapping", men er de egentlig "The Real Thing?" Foto: Promo.
Men hvor er Staffans egen stil? Saksofonist Sigurd Køhn kan sin Art Pepper og sin David Sanborn. Og Palle Wagnberg tråkker sin Hammond B3 nesten nøyaktig slik Jimmy Smith gjorde det for førti år siden, den gang orgel-jazz-funken var ny.
Forblir uberørt
Hvorfor tenner jeg da ikke like mye som jeg gjorde den gang? Fordi TRT-versjonen ikke er lyttende og avventende nok. Når utgangspunktet er for høyt kan veien til ekstasen bli for kort.
Når det blir for tett mellom imponerende licks, kan den mest briljante solo la deg forbli uberørt. Og selv verdens raskeste samba blir parodisk når den indre roen mangler. Musikk og sprint er forskjellig der.
The Real Things store og trofaste publikum over hele Norden er da heller ikke jazzfolket, det vet gruppa utmerket godt. Kanskje er det også derfor de har valgt sitt forfriskende ironiske navn. For det er vel ingen av dem som for alvor mener at Cola - eller denne jazzvarianten - er The Real Thing?