NRK Meny
Normal

Tarjeis blogg

Tarjei Klinge Husøy (18) fra Åndalsnes er en av to elever som blogger for Newton fra sin fantastiske uke i polarisen som var i slutten av juni. Prosjektet heter Klasserom i isen, og har som mål å gjøre mulig forskning fra drivisen i Polarhavet som Nansen, men med dagens teknologi.

Tarjej Klinge Husøy skriver blogg
Foto: Ingrid Anna Teigen

DAG 1: Reise

Hei folkens, og velkommen til det første blogginnlegget mitt på denne turen. Denne dagen er nok en av de kjedeligste, ettersom det for min del bare har vært reising. Men istedenfor å legge ut om togturer hit og dit og om billettkonduktører med morsomme barter, kan jeg heller fortelle litt om prosjektet vårt for dere som ikke kjenner til det fra før.

Formålet vårt med prosjektet er å kartlegge havbunnen nord for Svalbard, et område kalt for Yermak-platået. Jeg skal reise sammen med Ingrid Anna Teigen fra Trondheim, og våre to veiledere: Yngve Kristoffersen og Vibeke Bruvoll. Prosjektet går over litt mer enn en uke, i en luftputebåt .

Svever elegant over råkene

Denne er morsom! Båten er nesten ikke i kontakt med bakken når den kjører, den svever over bakken på pute av luft, derav navnet luftputebåt. Båten vår heter Sabvabaa, som er et inuittord som betyr ’flyter hurtig over.’ Ordet betyr også ’lykke’ eller ’noe godt’ på arabisk.

Tarjei Klinge Husøy på luftputebåten Sabvabaa

Mitt første møte med luftputebåten Sabvabaa

Foto: Ingrid Anna Teigen

Denne typen båter passer perfekt til den typen oppdrag vi skal på, ettersom råker i isen og slikt ikke er noe problem, ettersom vi svever elegant over dem. Når jeg kommer hjem skal dere så se videoklipp av båten i aksjon, og mye annet morsomt jeg finner på å filme mens vi er her oppe.

Lang reise

For å fortelle litt om hvordan vi ligger an i prosjektet, så er mitt første mål å komme meg til Svalbard, ettersom det er der Sabvabaa ligger. Når jeg kommer dit skal jeg møte Ingrid, Yngve og Vibeke igjen, før vi skal ta sikkerhetskurs og pakke båten før avreise. Jeg bor på Åndalsnes i Møre og Romsdal, og skal ta fly fra Trondheim, så i dag har jeg tatt toget fra Åndalsnes til Trondheim, og overnattet på hotell Hell ved flyplassen. I morgen skal jeg etter planen ha kommet meg til Svalbard, følg med for nytt blogginnlegg!

DAG 2: Sabvabaa

For et syn!

Jeg stod opp tidlig i dag for å rekke flyet nordover. På flyplassen fikk jeg et kjærkomment gjensyn med Vibeke og Ingrid, og etter utveksling av klemmer og henting av bagasje kjørte vi ut til luftputebåten. For et syn den er! Med sine 12 meter er den ikke så veldig anonym, og den knallrøde fargen hjelper heller ikke til med å skjule den. En gigantisk propell bakpå skal sørge for fremdriften, mens skjørtet rundt båten skal fylles med luft og holde oss over bakken.

Luftputebåten Sabvabaa og Ingrid Anna Teigen

Ingrid og Sabvabaa, som skal være hjemmet vårt i omtrent en uke ute på isen.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Svart i fjeset – hvite fjell

Svalbard er ganske forskjellig fra fastlandet på flere måter. Først og fremst så ligger boplassen vår rett ved siden av ett av de gamle gruveanleggene, så alt blir etter hvert dekt av et lag med kullstøv. Oppholder vi oss ute blir vi helt svarte, alle porer på kroppen blir dekt med støvet. Temperaturen ligger i dag på rundt 2 grader, det ligger ikke snø på bakken i og rundt byen, men fjellene er hvite. Vi ser veldig mye til dyrelivet, overalt rundt Longyearbyen kryr det av reinsdyr som er så tamme at du kan gå og klappe dem hvis du vil.

Svalbardrein

Svalbardrein i midten av Longyearbyen. Her trenger man ikke reise langt for å se det lokale dyrelivet!

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Sjeldne fugler og dyr

Det er også mye fugler her som vi ikke ser så mye til hjemme, spesielt den arktiske ternen ser vi mye til. Det spesielle med den arktiske ternen er at den står stille i luften, mens den kikker etter mat i vannet under seg, for så og plutselig stupe ned for å snappe seg en middag. Ganske morsomt å se på, siden de gjør dette fem meter fra der vi ligger med båten. Vibeke og Ingrid har også sett polarrev, noe som plager meg siden jeg enda ikke har sett snurten av noen.

Morsom farkost

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å reise nordover! I dag tok vi en liten prøverunde med båten, for å teste at utstyret fungerer, og gudhjelpes for en morsom farkost å kjøre! Den har jo nesten ikke noe motstand i underlaget, og siden den er styrt av en luftstrøm fra propellen oppfører den seg helt annerledes enn hvordan f. eks en bil gjør. En bil svinger jo med en gang du dreier på rattet, mens en luftputebåt vil begynne å svinge, men fortsatt drive i den retningen du opprinnelig kjørte i et stykke videre, slik at du vil kjøre sidelengs i bratte svinger. Vanskelig å forklare, men vent til du ser videoene jeg skal legge ut, da skjønner du hva jeg mener.

Kakao og dialekter

Resten av dagen i dag har gått ganske rolig for seg. Det har vært en del tusling rundt om i Longyearbyen, kikking i butikker og slikt, ta en kopp kakao mens man hører på alle de morsomme dialektene rundt omkring og slikt. Kjente når jeg gikk til sengs i dag at jeg gledet meg til sikkerhetskurset i morgen, hvor vi skal lære hvordan vi skal oppføre oss ovenfor eventuelle isbjørner. Treffer vi på isbjørn? Følg med utover å se!

DAG 3: Sikkerhet

Skytetrening

I dag er det ikke så mye som står på timeplanen. Det viktigste er sikkerhetskurs og pakking. Så halv ni møtte vi opp på UNIS for å ta sikkerhetskurset, som er obligatorisk for alle studenter ved UNIS.

Kurset er en innføring i isbjørnfaren, og innføring i hvordan man skal opptre ovenfor isbjørn hvis man møter på en, samt våpenopplæring og innføring i pyrotekniske hjelpemidler mot isbjørn. Jeg er lettere fascinert over ting som eksploderer og lager lyd, så denne dagen så jeg frem til. Kurset startet oppe på skytebanen, i teorirommet hvor vi skulle lære hvordan en isbjørn vil opptre hvis den møter mennesker.

Det viktigste vi lærte var at man ikke kan vite hvordan isbjørnen vil opptre, siden alle bjørnene er like forskjellige som vi mennesker er forskjellige! Etter en kort innføring i rifla og hvordan den fungerer beveget vi oss ut på skytebanen, og fikk trent på å skyte både liggende, sittende og stående.

Jeg har gått på skyting før, så dette var en velkjent arena jeg følte jeg fikk til ganske bra. Med unntak av ett skudd som var litt på villspor var alle skuddene i det som regnes som ”det dødelige området” på bjørnen, så må si meg fornøyd.

Ikke drepe, bare skremme

Etter rifla fulgte innføring i de forskjellige pyrotekniske hjelpemidlene de bruker på UNIS for å holde isbjørnen på avstand. Målet vårt når vi møter på isbjørn er jo ikke å skyte den, det er absolutt siste utvei, før vi når det punktet prøver vi å skremme den bort. Funker ikke det skal vi flykte, det vil for vår del si gå inn i luftputebåten, så langt det er mulig. Er det ingen utvei, må vi ta avgjørelsen om vi skal skyte bjørnen. Men først skal vi prøve å skremme den vekk, vårt første hjelpemiddel er signalpistolen.

Signalpistol, signalpenner og snublebluss

Signalpistolen skyter knallskudd som i seg selv ikke kan skade bjørnen, men de smeller ganske høyt og vil forhåpentligvis skremme den vekk fra oss. Andre forsvarslinje er signalpenner, som kort fortalt er en miniatyrutgave av signalpistolen. Der signalpistolen har en rekkevidde på 100 m rekker ikke pennene lenger enn 30 m.Vi fikk også opplæring i å sette opp snublebluss, som er en tråd man strekker rundt leiren, og når isbjørnen kommer nattestid vil den snuble i tråden og dermed avfyre et bluss, som vil eksplodere over leiren og forhåpentligvis skremme vekk bjørnen.

Svømme i isvann

Med piping i ørene etter alle smellene på skytebanen vendte vi tilbake til UNIS for å trene på å bruke overlevelsesdrakt, som er det viktigste vi har hvis vi skulle måtte forlate båten over åpent vann. Drakten holder deg helt tørr, og forhåpentligvis varm frem til noen kan redde deg opp av vannet. Det var ganske morsomt å kunne være ute å svømme og bakse i vann som holder rundt én grad uten å bli våt eller kald! Men det er jo luft i draktene, noe som gjorde det ganske vanskelig å navigere i dem, siden føttene alltid flyter opp. Det var hvertfall en veldig kjekk erfaring og lærdom å ha med seg, nå håper vi bare vi ikke får bruk for den!

Luftputebåten Sabvabaa og dens mannskap

Hele gjengen klar til avreise. Fra venstre: Yngve Kristoffersen, Vibeke Bruvoll, Ingrid Anna Teigen og meg.

Foto: Klasserom på isen

De siste forberedelser før reisen

Resten av dagen har vi brukt til å forberede båten, og til å pakke alt vi har med oss i plastbokser for at det skal bli litt ryddigere. Vi gikk til sengs i dag vitende om at alt er klart til å reise ut på isen, og med sommerfugler i magen sovnet jeg inn til min siste natt i nærheten av sivilisasjon på lenge.

DAG 4: Isen

Første i historien

I dag startet vi tidlig. Vi ville komme til Ny-Ålesund så fort som mulig for å tanke diesel, derfor startet vi fra kaia vår 04.20. Det var ikke enkelt å stå opp så tidlig, det har ikke vært akkurat mye søvn de forrige kveldene heller, men vi kom da oss opp. I Ny-Ålesund var vi de første i historien som kjøpte kaffe og vafler fra Kings Bay Veteranklubb, som forresten var meget velsmakende. Det var spennende å kjøre lengre turer i båten, og i dag fikk vi som antageligvis de første i historien (igjen) erfare hvordan en luftputebåt oppfører seg på is. Mer om det senere.

Ingrid Anna Teigen bak spakene på luftputebåten

Ingrid bak spakene på Sabvabaa på vei til Ny-Ålesund.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Isfjell og hvalross

Vi kjørte inn Bjørnhavna, en gammel fangsstasjon hvor det lå lagret ekstra drivstoff. Vi skulle ikke ha noe, det var mest for å sjekke at vi hadde en backup. Men der inne møtte vi tre menn som hadde blitt flydd inn to dager siden, og skulle bo i den lille fangstbua i tre uker for å pusse den opp. Vi er glade for at det ikke er oss som skal bo i der, for å si det sånn. Etter at vi kjørte fra Bjørnhavna fikk vi virkelig pol-stemningen i kroppen. Nå begynte vi å se isfjell i vannet, og her og der kunne vi skimte hvalross på isflakene.

Dyreliv på Svalbard
Foto: Tarjei Klinge Husøy

Med fugler på reisen

På veien nord ble vi eskortert av en halv million fugler av forskjellig slag, vi la spesielt merke til lundefuglene takket være deres spesielle utseende. Vi så også en meget morsom manøver fra en av vaktfuglene våre. De fleste fuglene fløy ved siden av båten vår, og når de kom for nærme, la de seg kraftig over og svingte ut foran oss og vekk. Men den vesle krabaten var litt overivrig, så når han hadde passert båten vår tok vingetippen hans nedi vannet, med det resultat at stakkaren gikk kast i kast bortover vannet. Et syn vi sikkert aldri får se igjen, synd vi ikke fikk filmet det.

Passe tjukt isflak

Men vi nærmet oss som sagt polen, og vi beveget oss tilslutt ut på isen og kjørte slalåm mellom skrugard og åpne råk-systemer. Vi så hele tre forskjellige ferske isbjørnspor, men bamsefar selv uteble i dag. Vi holdt øynene nøye på GPS-en underveis, og så snart vi passerte den 80-ende lengdegrad fant vi oss et isflak med diameter på et par hundre meter som vi slo oss ned på. Vi satte ut vakt til å speide etter firbente pelsdotter, og boret hull i isen for å sjekke dybden. Her var det dessverre litt for tykk is, nesten to meter, og siden vi skal grave et stort hull å slippe seismisk utstyr nedi ville vi finne oss en plass hvor isen var litt tynnere. Så det var inn i båten igjen, og vi fant oss snart et lignende isflak med akseptabel tykkelse (Mellom én og halvannen meter).

Ingrid Anna Teigen på polarisen

Ingrid vel fremme oppe på polisen i fantastisk vær, ikke ett vindpust eller en sky på himmelen.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Resten av dagen har vi brukt til å grave hullet, som vi slapp noe av utstyret nedi. Arbeidet ble fulgt nøye av en nysgjerrig sel, som stadig dukket opp på nytt og på nytt. Vi må alt i alt si vi har sett mye av polområdets dyreliv i dag, selv om kronjuvelen selv uteble. Men det er en ny dag i morgen, følg med!

GPS / Skipscomputer

Vi driver avgårde med hele 0,5 knops hastighet. Det vil si at på ett døgn vil vi drive nesten 27 km!

Foto: Tarjei Klinge Husøy

DAG 5: Seismikk

Eyeshades viktig

Vi våknet i dag etter vår første natt på isen, det gikk veldig fint. Det er jo midnattssol, så det er litt uvant å legge seg til å sove i fullt lys, men det gikk med litt ”hjelp”, fra såkalte eyeshades, som skygger for øynene dine slik at du kan sove selv om det er lyst ute. Ikke er det spesielt kaldt her heller, i natt har vi latt en ovn i båten stå på, så når vi våknet var det 29 grader her. Utenfor er det 10 plussgrader, så det er ikke så ugjestmildt som man kanskje skulle tro på disse lengdegrader. Været er ikke like bra i dag som i går, vi har litt mer tendenser til whiteout i dag, så det er ekstra vanskelig å se eventuelle isbjørner.

Hele isflaket rister

Luftkanon

Luftkanon

Foto: Tarjei Klinge Husøy

En liten overraskelse som møtte oss når vi våknet i dag: Planen i dag er at vi skal skyte seismikk, det vil si at vi skal bruke en luftkanon, en innretning som ”skyter” ut en kraftig trykkbølge, til å måle dybden i havet og se hvordan lagdelingen i havbunnen er. Etter litt rigging fikk vi kanonen opp, og jeg er veldig glad for at vi ikke skulle kjøre denne kontinuerlig under oppholdet, for hvert femte minutt når den fyrer av, smeller det kraftig og det rister i hele isflaket vårt. Veldig kjedelig hvis man skal sove! Men vi er heldigvis ikke her for å skaffe resultater og viktig data, kun for å teste at alt utstyret fungerer og være litt prøvekaniner, så vi trenger ikke kjøre kanonen døgnet rundt.

Bra middagsmeny

Forresten, middag her oppe er ikke så ille. Vi spiser middagsporsjonspakninger fra Toro, innhandlet i store mengder, så alle kan velge selv hva de vil ha til middag. Jeg spiste kyllinggryte i dag, ikke like god som mamma sin, men fullt ut spiselig!

Ellers i dag har det ikke vært så mye mer, vi har brukt litt tid på å få pc-programmene til å fungere sammen med luftkanonen, og når det først fungerte var det bare å la automatikken gå av seg selv og slappe av å se på resultatene. I morgen skal vi hente oss litt havbunn, følg med!

DAG 6: Sedimenter

Telt mot nedbøren

Etter å ha stått opp i dag å fått i meg litt frokost var det bare å sette i gang med å rigge et telt. Hvorfor telt? Vi har jo saget oss et hull i isen som vi firte luftkanonen ned i, men været har blitt dårligere etter at vi kom, så det har regnet og sluddet litt i det siste. Derfor skal vi nå først sette opp et telt over hullet i isen, slik at vi kan jobbe upåvirket av været. Teltet har Yngve fått bygd spesielt til denne bruken, og det var et kaos av teltstenger og duk når vi pakket det opp! Men vi har det jo ikke travelt, vi er våre egne herrer og bruker tiden til det vi føler vi har behov for, så å bruke lang tid på å sette opp telt er ingen hindring.

Rigge vinsj og stativ

Det var mye skruing for å få satt opp stativet og vinsjen, men vi demonterte dem ikke helt så det blir mindre for de andre gruppene.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Reddet teltstangen

Lyset her oppe er så skarpt at man må ha solbriller, ellers risikerer man å bli snøblind. Vi var ikke så veldig taktiske når vi valgte stedet for å montere teltet, siden vi stilte oss rundt hullet hvor teltet skulle stå. Som dere kan tenkte dere, dette kunne fort endt med teltstenger på havets bunn! Og det gjorde det nesten, under monteringen datt ene teltstangen ned og traff, så klart, akkurat oppi hullet, men takket være Vibeke sine lynraske reflekser klarte hun å få tak i den i alle siste øyeblikk! Uten videre dramatikk fikk vi opp teltet, og begynte å montere neste prosjekt: En vinsj og stativ som kunne ta prøver av havbunnen!

Ingrid Anna Teigen i teltet

Ingrid inne i teltet vi satte opp. Lyset her oppe er sp skarpt at man må ha solbriller, ellers risikerer man å bli snøblind.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Havbunnen i rør...

Vi har nemlig ett stort, langt, gult rør, som vi slipper ned i hullet helt ned til havbunnen, og med hjelp fra vinsjen trekker vi det opp igjen. Inni røret vil vi da kunne finne havbunnen! Dette kan vi bruke til å fastslå hvilke bergarter havbunnen består av, som kan være nyttig å vite i flere sammenhenger, bl.a. til å sjekke at resultatene vi fikk fra luftkanonen stemmer.Prøvetakeren vår (det lange, gule røret) er over to meter lang, så det krever også at stativet vårt er ganske høyt, derfor bruke vi ganske mye tid på å skru sammen dette.

... og i plastpose

Nå er vi klare til vårt første møte med havbunnen! Vi sendte prøvetakeren ned, og på rundt fem hundre meter traff vi havbunnen. Vi lot vinsjen gjøre arbeidet med å ta den opp igjen, og gledet oss til å sjekke resultatene når den kom opp. Dessverre var det for hard havbunn for den lette prøvetakeren vår, så vi fikk ikke med oss mer enn sju-åtte centimeter havbunn opp igjen. Men det er ingen fiasko av den grunn, vi lærte hvordan havbunnen er og hvilket utstyr vi trenger neste gang, så forsøket er på ingen måte bortkastet. Jeg og Ingrid fikk til og med med oss noe av havbunnen med hjem i plastposer! Det var morsomt!

Godt å ta kvelden

Det var blitt sent på dag mens vi har drevet og skrudd og tatt prøver, men dette merker man jo ikke når man er ute å jobber, siden det er like lyst hele døgnet. Vi merket det derimot på kroppen at vi har vært ute å jobbet hele dagen, så det var deilig å komme inn og slappe av. Jeg spiste forresten kylling tandoori til middag i dag, det var virkelig fantastisk! Beklager mamma, så god kylling tandoori har jeg aldri sett deg lage! Folk var slitne i dag, så vi tok en relativt tidlig kveld, og jeg gikk til sengs uvitende om hva jeg skulle gjøre i morgen. Kanskje ventet isbjørnen på meg?

DAG 7: Og mer sedimenter!

Isflaket vårt drev fritt

Været har ikke bedret seg så mye siden i går, det har sluttet å regne/sludde, men som kompensasjon har det begynt å blåse mer. Men det som var overraskende i dag var synet som møtte oss når vi steppet ut av båten. Vi kjente oss rett og slett ikke igjen! Hele landskapet rundt oss var totalt forandret fra da vi ankret opp her. Der det var en stor fjord da vi la oss, var det nå tre-fire meter over til den andre siden. Der vi lå på en gigantisk isslette var det nå smeltet opp på alle kanter rundt oss, og vi lå på ett flak og drev fritt. Det var spennende og litt skummelt og se hvor fort landskapet kan endre seg på disse trakter, det minner oss på at det eneste som skiller oss fra ishavet under oss er ett par meter is.

Kongelige i sikte

Etter frokost i dag tenkte vi at vi skulle teste radaren, bare for å se

Ingrid Anna Teigen

Ikke alltid lett å sove når det er midnattsol. Ett stk trøtt Ingrid med ett stk enda trøttere Vibeke i bakgrunnen.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

om vi så noe fornuftig, og jaggu så vi ikke en båt i det fjerne. Vi kikket ut vinduene, og vi så den faktisk med det blotte øyet i horisonten. Vi kalte dem opp på VHF, og dette var Oden, den svenske isbryteren som er ute å kjører med kongefamilien. Når vi fant ut dette ble det fart i leiren vår. Kom de på besøk til oss? Kjørte de bare innom for en snarvisitt? En liten kopp kaffe og noen kaker kanskje? Eller kanskje ikke? Da det en stund så ut som at de kjørte mot oss, var vi veldig spente på om de kom til å komme bortom, men det viste seg at de bare kjørte sikksakk i råkene oppover i isen, ettersom det er der en isbryter kan gå fortest. Vi var litt skuffet, og kanskje også litt lettet, for at de ikke kom innom likevel. Båten vår er ikke så veldig ryddig av seg, og vi føler oss ikke akkurat presentable for kongefamilien etter en uke uten dusjing, så det var kanskje like greit. For alle sin del.

Trommel, kontrollpanel og vinsj

Trommel, kontrollpanel og vinsjen, samt deler av stativet som holder alt oppe. Utstyret vi brukte til å ta sedimentprøver.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Seismikk og risengrynsgrøt

Yngve ville gi sedimenttakeren en sjanse til, så vi rigget oss klare til å ta en ny prøve. Vi kom litt dypere enn i går, i dag nådde vi omtrent 15 cm ned kontra 7 cm i går. En vanlig sedimentprøve fra isbryter går gjerne mellom 15 og 40 m, men det krever utstyr som er altfor tungt til at vi kunne ta det med på Sabvabaa.

Seismikkens mysterier

Seismikkens mysterier

Foto: Ingrid Anna Teigen

Etter sedimenttakingen skulle vi ha en skoletime i seismikk, geofysikk og marin geologi. Dette var veldig spennende, og vi fikk lære teorien bak og hvordan alle instrumentene vi bruker fungerer. Det som gjorde dette veldig spennende i forhold til vanlige skoletimer var jo at vi samme undervisningen i både praktisk og teoretisk form, som gjorde at vi fikk et mye bedre forhold til stoffet. Det ble enklere å forstå, morsommere og vi kommer nok ikke til å glemme det så lett. Etter å ha sugd til oss så mye kunnskap var vi sultne etter noe mer energirikt – middag. I dag valgte jeg risengrynsgrøt, som alltid tilberedt i mikrobølgeovn, som langt i fra var det verste jeg har smakt.

Utenomjordisk mann med blomster?

Etter middag skulle teltet og stativet til sedimenttakeren rigges ned. Siden jeg jobbet med å sette opp dette i går, tok jeg rollen som isbjørnvakt i dag. Det å være isbjørnvakt er rett og slett at du må holde et øye rundt de som jobber, slik at det ikke kommer noen lodne, firbeinte venner på besøk uten at noen merker det. Posisjonen er veldig stillestående, så man blir fort litt kaldere enn hva man blir hvis man jobber, så det blir gjerne noen joggerunder rundt båten for å holde varmen mens man speider. For det blir jo mye speiding med et slikt ansvarsområde. Under disse speidetoktene mine kikket jeg mye rundt med kikkert, og da la jeg merke til noe rart jeg ikke hadde sett før. Selv syns jeg den så ut som den var utenomjordisk, Vibeke sier det ser ut som en mann med blomsterbuketter, men hva det egentlig var er det nok ingen av oss som kan si. Men den var der hvertfall, og jeg fikk bilde av den. Hvis det er noen av dere som har noen gode forslag er det bare å komme med dem, jeg vet ikke hva det er.

Flaskeposter fra 80 grader nord

Nedriggingen tok resten av dagen, og etter en dag med fysisk arbeid fra morgen til kveld kjente vi på kroppen at vi var slitne. Vi gikk inn for å ta kveld, men skrev noen flaskeposter som vi kastet i vannet før vi la oss. Vi skrev hvem vi var og hvor vi var, og oppfordret de som fant flaskeposten til å sende et svar, men hvem de var og hvor de var, slik at vi kan finne ut hvor havstrømmene kan føre ting.

Fantastisk opplevelse

Først når jeg la meg i dag gikk det opp for meg at dette var min siste dag på isen – i morgen var det sørover igjen til Longyearbyen. Oppdagelsen gjorde meg litt trist, oppdagelsen om at eventyret på isen går mot slutten. Men det har så langt vært en fantastisk opplevelse, og jeg er uendelig glad for at jeg bestemte meg for å søke om å få bli med på dette prosjektet. Trøtt og sliten etter flere dager med lite søvn og mye arbeid, ble øyelokkene for tunge til at jeg klarte å holde dem oppe lenger, og jeg falt i søvn, for siste gang på veldig lenge nord for den 80. breddegrad.