Steinar Opstad
Synsverk
Kolon 2002
Dikt kan ha mye med pust å gjøre, rytmen i åndedrettet, eller selve ånden, som man sa før i tida. Med samlingen "Synsverk" blir Opstads monumentale diktverk tydeligere. Han smadrer all tenkelig forbindelse mellom dikt og ånd, for så å gjenskape den, for eksempel idet han går tett inn mot bibelspråk, uten å bli besvergende troende.
Underfullt
Steinar Opstad besfester sin stilling som en av våre beste unge lyrikere
Åndedrett i betydningen rim og rytme spiller en nærmest skjult rolle hos Opstad. Han skriver setninger som på overflaten kan likne prosa. Men likevel skaper ordene rytmiske bevegelser og helt andre, underfulle meninger enn de som har mulighet til å komme fram i normalprosa.
"Synsverk" starter med et dikt som viser dette. Det heter "Avlåst område" og er stilt utenfor samlingens fire hoveddeler.
"Parken er låst om kvelden
og Gud er der inne.
Profeten sover utenfor i mørke
i ei skjorte som engang var hvit
som en gjerningsmanns hender
eller en morder
som aldri blir avslørt.
Jeg stryker profetens rygg
for jeg handler når jeg skriver:
Jeg er en som dikter, men er ikke en dikter
Øyet mitt er borte fra Gud.
Jesus og et gjerde skiller oss
og noen spør
om ikke engang Gud kan redde meg
'Nei, ikke en gang Gud',
skriver jeg og smiler
for jeg kjenner de troskyldige
uten å omgås dem.
De jeg omgås er forbrytere
Som skriver ord over ord
og maler bilder over bilder.
Filososfisk kontekst
Å skrive ord over ord har vel Steinar Opstad allerede gjort i dette diktet, og dermed har han begått en liten forbrytelse. "Ikke en gang Gud kan redde oss" lyder som et kjent sitat fra filosofen Heidegger, snudd på hodet: "Bare en Gud kan redde oss" sa Heidegger til bladet Der Spiegel ti år før han døde i 1976.
I mellomtiden hadde han truffet selve mesteren i den tradisjonen Opstad står i, den jødiske lyrikeren Paul Celan, flere ganger. Heidegger hadde en plan om å ta med Celan og gå opp de gamle stiene til den dikteren de begge satte aller høyest: Friedrich Hölderlin. Men Celan tok livet sitt i 1970, før de kom så langt. Forbindelsen mellom de tyske dikterne Hölderlin - Rilke - Trakl og Celan er viktig for å forstå Steinar Opstads diktverk.
"Avlåst område" går rett inn i filosofiske problemstillinger som har vokst i betydning etter Heideggers død. Han tilhørte en generasjon som ønsket å gjøre ende på - eller i alle fall radikalt omtolke - religionen. Sitatet fra Der Spiegel uttrykker det motsetningsfulle resultatet av dette prosjektet. Heidegger støttet nazismen, og intervjuet i Der Speigel var et slags oppgjør med fortida. Sitatet "Bare en Gud kan redde oss" uttrykker nettopp Heideggers fatale mistro til demokratiet.
Men det er skjedd noe i filosofien siden Heidegger. Mange har snakket om en vending mot religionen. Jeg mener det er sterke forbindelser mellom denne vendingen og det som skjer i diktene til Steinar Opstad.
Vakker og viktig
"Vendingen mot religion består i at man forsøker å gjøre to ting på en gang", sier den nederlandske filosofen Hent de Vries. "Man plasserer seg både så nær en religiøs tradisjon som mulig, å så langt borte som det er mulig å tenke seg." Men i motsetning til Heidegger bruker de Vries religionen som en fruktbar inngang til nytenking omkring demokrati og vold.
"Man plasserer seg både så nær en religiøs tradisjon som mulig, å så langt borte som det er mulig å tenke seg." Dette virker for meg som en nøyaktig beskrivelse av det som foregår i Steinar Opstads diktning. Derfor er den både vakker og viktig.
"Det fins ikke ateister eller troende" heter det i Opstads forrige samling "Analfabetisk". "Ordene opphver skillet mellom ateister og troende", skriver han. Diktene i "Synsverk" fortsetter å skrive i stykker dette skillet så det verker i øynene.
Tom Egil Hverven
Kulturnytt / Boktilsynet 2002