Vi har: Én roman i tre distinkt adskilte deler – de er ulike i form, innfallsvinkel og ikke minst språk.
Dystert innskudd
For det første: Den 60 år gamle forfatteren Funder forteller – sett fra sin nåtid – om sommeren 1969, månelandingssommeren, i sommerhuset på Nesodden. Unggutten Funder kan ikke kodene for samvær med andre. Han vil skrive dikt, er en mester med besynderlige utsagn og setninger. I likhet med Daniel i Olav Duuns «På tvert» har han en fot som stikker ut til siden og i blant skaffer ham kallenavnet «Chaplin». Det kan synes som om vi har lest dette før; men bare en stund.
Andre del fremstår som en innskutt roman i romanen: En dyster fortelling fra en amerikansk småby som har stoppet opp, bortsett fra toget som ikke stopper der lenger. Atypisk Saabye Christensen.
Til slutt, en epilog der vi møter Funder igjen, i nåtid, som 60-åring, utskrevet fra et opphold på en institusjon – i USA. Gjenkjennelig Saabye Christensen, men sårt, tungt reflekterende over det som gikk galt og i stå. Her finnes flere referanser til Saabye Christensens tidligere forfatterskap som bidrar til å understreke bokens sterkt personlige preg.
Bærende tredeling
Tredelingen av romanen er et av dens mest interessante trekk. Samtidig ligger det viktigste kriteriet for om forfatteren lykkes nettopp her: Det overordnede spenningsfeltet er fortøyd i denne inndelingen og leseren må henge på til sammenkoblingen skjer.
Det ikke-glemte
At feriehus på Nesodden åpnes, ferieres i og lukkes for vinteren er ikke nytt i Saabye Christensens romaner.
Det er heller ikke skakke, unge menn med hang til språklige merkverdigheter. Men; uansett hvor gjenkjennelig overflaten er i denne første delen, er «Sluk» noe annet, noe følelsestungt og mørkt, men fremfor alt en sterk bevegelse inn mot alt mennesker kan dra med seg gjennom livet – fra ungdom eller barndom: Hendelser, handlinger som får proporsjoner det i en fornuftens verden ikke var grunnlag for.
Funder kan ikke kodene for samvær med andre. Han vil skrive dikt, er en mester med besynderlige utsagn og setninger. I likhet med Daniel i Olav Duuns «På tvert» har han en fot som stikker ut til siden og i blant skaffer ham kallenavnet «Chaplin». Slik må Funder å skrive av seg sommeren 1969, det han gjorde og ikke gjorde. Den sommeren må legges vekk for kunne komme videre. Som fritt menneske.
Det amerikanske
Hva så med den amerikanske fortellingen? Om Frank Farelli, en mann med ballast, og den døende småbyen Karmack der ulykkesraten vokser dramatisk og byrådet ansetter en «mellommann» som kan til pårørende med tunge budskap: en jobb Farelli får.
- Bokprogrammet: Møte med Lars Saabye Christensen
Høyt spill
Denne fortellingen stikker som nevnt av fra det øvrige. Den har et språk vi ikke uten videre forbinder med Saabye Christensen og fortelles i en tydelig amerikansk realistisk stil, som imidlertid ikke skjuler det absurd truende i byens svarte stemning og håpløshet.
Lars Saabye Christensen spiller høyt med dette grepet, og lykkes. De fine språklige nyansene de tre delene i mellom er en viktig årsak til at «Sluk» i løpet av lesingen står opp som en sentral bok i Lars Saabye Christensens forfatterskap: De besynderlige overtonene varer ved, helt ut.
Det gjør også tapet og sorgen. Men; her finnes også en frigjøring eller kanskje en renselse som gjør sterkt inntrykk. I det delenes sammenfall føyer inn i hverandre, mens det halvt surrealistiske og sorgen blir med Funder helt ut, er ringen akkurat så hel som den bør være.
- Les også:
