Les også: Schtimm turnédagbok, dag 1!
Les også: Schtimm turnédagbok, dag 2!
I dag begynte det med den lokale lydmannen på klubben vi skulle spille på i Viersen. Han var virkelig en sammensatt person i våre øyne, for å si det sånn. Ved første øyenkast var han skummelt lik Steven Tyler (I Aerosmith).
“Connycomeinn” heter klubben vi spilte på i Viersen. Her med turnebussen vår utenfor. Foto: Schtimm.
Men etter hvert som vi hadde skannet våre kognitive databaser, fikk vi også opp treff på både Lynni Trekrem, Bruce Dickinson (Iron Maiden) og Mads Mikkelsen (han som har hovedrollen i Pusher 2).
Intern konkurranse
Dette likhetsopphenget har til og med kommet så langt at vi har interne konkurranser i å gjette hvem de forskjellige likner på, og ofte er vi enige om hvem de ulike menneskene likner. Man blir kanskje litt påvirket av hvem man synes folk likner på, og tenker at de skal være slik som sine dobbeltgjengere. Dette kan føre til noe forvirring.
For eksempel var sjefen for plassen vi spilte på, en crossover av to folk fra heimbygda; en trivelig fyr, og en mer usympatisk.
Første ekstranummer var ”Shiverworks” og publikum knipset med gjennom hele sangen. Foto: Schtimm.
Da blir man lett litt satt ut. Men han likna egentlig mest på han trivelige fyren, og så var han jo veldig trivelig, så da gikk det fint.
Planen var egentlig at vi skulle dra like etter nedrigging, men vi ble stående ganske lenge å prate med ham, smake på det lokale ølet og snakke om neste gang vi skulle komme og spille her. Generelt var det veldig mye som var trivelig denne dagen.
Kjærlighet
Det begynte som nevnt i gårdagens dagbokside med en etterlengtet dusj. Rigging og lydsjekk tok sin tid, men det var god stemning og den lokale lydmannen hadde virkelig gjort seg rørende flid med forberedelsene. Han hadde tydeligvis tatt raideren meget seriøst, og hadde til og med merket de ulike DI-boksene som skulle brukes til de ulike instrumentene.
Da var det ikke så farlig at han brukte hele scenen til å legge ut over kabler og diverse rot, sånn at det tok sin tid før vi kom til med våre instrumenter og diverse sceneinteriør. Vi hadde også mulighet og tid til å sjekke mail, lese litt, og bare slappe av – noe som virkelig er luksus for oss på turné! Også sjåføren Dave så ut til å ha det riktig så trivelig, i og med han hadde fått besøk av ei søt jente som han turtla rundt med.
”Barna i Heidelberg”
Plassen vi spilte på lå i en rolig liten del av byen Viersen, som hadde et landsbyaktig preg. Hvis det noen gang skal lages en remake av ”Barna i Heidelberg”, vil Viersen være den perfekte location. Det var pyntekranser på ytterdørene, og små søte hunder i vinduene, rammet inn av falmete blondegardiner. Det var et merkelig søndagsdrag i lufta til tross for at det var lørdag. Det var faktisk så godt som ingen å se, for uten en og annen bil som suste forbi. Først når to biler hadde et lite og ganske udramatisk sammenstøt, kom det til en ti, femten stykker fra ingenstedshen og skulle se hva som foregikk. Merkelige greier.
Da spilleplassen åpnet, ség det likevel på med ganske mye folk; gammel som ung. Det var tydeligvis ikke noe aldersgrense på denne plassen. Den yngste var kanskje 10-12 år, mens gjennomsnittet lå på rundt 40-45 år. De åt pizza, drakk øl, lo og skravla.
Vi var skeptiske og stålsatte oss; dette kom til å bli en kveld hvor vi skulle spille for en liten gjeng som var interessert, mens resten hadde sine ting de skulle ha snakket om. Uten å kompromittere for mye, tok vi noen forbehold i setlista. Vi hadde noen alternativer til de mest nede låtene, i fall vi skulle risikere å ikke høre oss selv i det hele tatt: for de helt nede låtene hadde vi en litt mer høylytt i backup. Vi ble mild sagt overrasket.
Full oppmerkshomet
Fra første strengeanslag hadde vi så godt som hele det fulle lokalets oppmerksomhet. Foran oss var en ansamling med åpne ansikter og kropper som bevegde seg til musikken. Det ga virkelig en følelse som kunne avlet mange klisjeer om kjærlighet mellom scene og sal.
Vi spilte en helt ny låt; ”From the Times of Neverletgo”, som begynner helt nede med kun vokal og klokkespill. Nakkehårene stod rett ut, og lufta holdt pusten. Selvfølgelig begynte en frådende kaffemaskin å hvese midt ut i låta, men det er sånt som skjer.
Da vi anså konserten som ferdig ville de ha mer, og helt uoppfordret kastet de seg med på knipsinga til ”Shiverworks”, som var første ekstralåt. De ga seg ikke med klappinga, og vi gjorde en låt til før vi ga oss.
Blir Berlin et helvete?
Det var også mange som kjøpte merch, og kom og slo av en prat etter konserten. Sønnen til sjefen, som også jobbet der, hadde knipset en del bilder av konserten, som han kom og ga oss på en brent cd-plate. Med vår beste vilje tror jeg ikke vi kan komme på noe som kunne vært bedre, uten at det hadde blitt for mye av det gode. Dette var virkelig en av de kveldene der alt på en helt merkelig måte bare stemmer.
Så langt har turen vært stort sett utrolig bra på mange måter. Vi har holdt oss høvelig friske, hatt greit med tid og gjort det vi har kommet hit for å gjøre. Berlin blir sikkert et helvete hvor det går til hundene med både teknikk og prestasjoner, ingen kommer og hører på, og alle vi møter likner sikkert ikke på noen i det hele tatt.
Når det gjelder konkurransen vi utlyste for noen dager siden, har vi fått inn flere gode forslag til bekjempelse av maurene som har inntatt sittegruppen bak i bussen vår. Et tips var å holde poser med mat og liknende lukket, et annet var å bruke et middel som heter Vadheim – Loxiran. Det vi har valgt ut som det vinnende forslaget, er det vi har gjennomført: ignorer dem. Det var Thomas G. fra Bergen som kom med dette knakende gode forslaget, og han får ei ”…featuring”-plate i posten.
Konkurranse
Da sparker vi rett og slett i gang en lekende lett konkurranse: Hvor spiller vi i morgen (13.06.2005)? Send svar til info@schtimm.com.