Unni Lindell
Rødhette
Aschehoug 2004
Av Anne Cathrine Straume
"Pass deg, Ulv! Snart kommer Rødhette og tar deg!" Med denne advarselen åpner Unni Lindells sin nye krim, som er en skikkelig page-turner. Jeg kan ofte bli litt lei av de faste krimplottene, men jeg lot meg glatt rive med i denne historien om en kvinne som dreper.
Tre søstre
Kvinnen er en av tre søstre, som ble neglisjert av en alkoholisert mor, og som vokste opp hos bestemoren, i en liten bygd i Tromsdalen. Alle har de sine grunner til å hate menn, for deres erfaringer med hankjønnet har vært heller ubehagelige.
Men hvem av dem var det som ble overfalt i skogen som seksåring? Hvem av dem er det som skriver i sin hemmelige nattbok, og hvem av dem er det som dreper? Er det storesøster Judith, som er fotograf, er det jordmoren Lisbeth, eller er det lillesøsteren Carol, som er pillemisbruker?
Nervepirrende
Leserne vet at det er en av søstrene, det samme gjør den pensjonerte lensmannen Holger Eliassen, som er på sporet av morderen.
Mens spenningen i den første halvdelen av boken knytter seg til hvem som egentlig er morderen, skifter det i andre del til å bli kappløpet mellom morderen og etterforskeren. Men hele tiden utsettes vår kvinne - som er alvorlig syk på sinnet, men som samtidig, uhyggelig nok blir en slags heltinne - for nye menn som hun føler seg tvunget til å ta av dage.
En kvinnelig hevner
Unni Lindell har skrevet en utradisjonell kriminalroman
Det er en spennende komposisjon Lindell har våget med denne boken, både rent forteller-teknisk, og tematisk, fordi leseren - i alle fall en kvinnelig leser - får så stor forståelse for en morder, og faktisk tenker at den ufyselige mannen fikk da bare som fortjent!
Hvorfor er det slik at alle kvinner frykter menn? Kan de århundrelange tradisjonene med overgrep legetimere at kvinner tar igjen med samme mynt? For meg er dette bokens alvorlige kjerne.
Kunne vært skumlere
Men dette skal jo også være underholdning. Og det er det. Unni Lindell er god til å beskrive alminnelige mennesker, folk som lever med sine hverdags-traurigheter og små bekymringer. Natur- og miljø-beskrivelser glir nesten ubemerket inn i fortellingen og gir de dramatiske hendelsene hvilerom.
Det blir nok litt for mange mord og et for unyansert psykologisk språk til at det virkelig blir uhyggelig. Men medrivende er det, med morderens aksellererende galskap og kamp for å ikke bli oppdaget.
Kulturnytt, NRK P2, 17. august 2004