Fredag kveld var det rockeren Ryan Adams publikum fikk oppleve. Med den elektriske gitaren lavt på hofta leverte han de aller fleste låtene fra platene "Heartbreaker" og "Gold" i særdeles rocka versjoner.
Skjødesløs dyktighet
Med seg hadde han backingbandet Sweetheart Revolution som kler Adams' musikk svært godt med sin skjødesløse musikalske dyktighet, og et småskranglete men samtidig tett sound.
På sitt beste kunne de minne meg om Rolling Stones på en god dag, også med sin småarrogante og lett nonsjalante holdning til publikum. Mye av låtmaterialet til Adams viste seg å bli enda bedre enn på plate med denne rocka gjengen, selv om låter som f. eks "La Cienega just smiled" og "When the stars go blue" kunne tjent på en litt mer akustisk framføring.
Fascinerende dialog
De som har opplevd Ryan Adams akustiske konserter på tidligere Norges-besøk savnet nok også den til tider absurde, utsvevende, men samtidig fascinerende dialogen mellom scene og sal, men kanskje hadde både han og bandet mer enn nok med å konsentrere seg om det musikalske i går kveld. Flere av dem hadde nemlig blitt matforgiftet dagen før, og var i særdeles dårlig form bare noen få timer før konserten.
På sitt beste minner Ryan Adams og bandet om Rolling Stones.
I den fullsatte salen var det bra stemning men det tok aldri HELT av på Rockefeller i går kveld. Det skyldtes to ting: Den nevnte mangelen på kommunikasjon med publikum og litt lange pauser mellom låtene da det skulle skiftes og stemmes gitarer.
Uten stafasje
Likevel, det er godt å høre et realt rockeband, fullstendig uten staffasje og høy trendfaktor levere to timer tidløs sangskriverkunst i en høyoktans innpakning. Det var nettopp det Ryan Adams og Sweetheart Revolution gjorde fredag kveld.
Høydepunkter: "Somehow,someday", "New York, New York", "Nobody girl" og "Rescue blues".