Kristine Næss
Rita blir forfatter
Oktober 2002
Kristine Næss’ tredje bok har en artig, frekk tittel som umiddelbart gir assosiasjoner til ungpikebøker. I slike bøker kan det gå temmelig vilt for seg, men historien er nokså snill og ufarlig og ender bra til slutt.
Rita er en ung, selvopptatt eller narsissistisk kvinne som reiser til Sverige for å ta et forfatterkurs. Hun vikler seg inn i de mest håpløse forhold til diverse menn, avbryter kurset og reiser tilbake til Oslo. Rita virrer rundt i forskjellige jobber og bosteder før hun går i terapi og endelig får sving på skrivingen.
For mye surr
Det ender altså for så vidt bra hos Næss også, men veien dit er mer kronglete. Mitt problem med "Rita blir forfatter", er at jeg ikke finner en gjennomført måte å lese den på. I likhet med hovedpersonen surrer fortellingen for mye omkring.
I og for seg burde det ikke være et problem at en fortelling beveger seg på flere nivåer. Mange gode teaterstykker av både Ibsen og Fosse veksler mellom det tragiske og det komiske. Ibsens høytravende komikk og Fosses lavmælte humor er noe av det som gjør verkene til stor litteratur.
Ufrivillig tragisk
Kristine Næss når ikke helt frem med sin roman, mener Tom Egil Hverven
Problemet i "Rita blir forfatter" er at jeg opplever fortellerstemmen som både ufrivillig vinglete og ufrivillig tragisk. Bokas tittel peker i retning av satire, og de første sidene i boka åpner et komisk gap mellom fortelleren og Rita. Men gang på gang blir dette gapet (som er nødvendig for at satiren og humoren skal fungere) lukket igjen av Ritas mer tragiske mangel på selvinnsikt.
På sitt beste får Kristine Næss fram hvordan alt dreier seg om Ritas håpløst utilfredsstilte behov. Rita er minst dobbelt, kanskje tre-dobbelt reflektert i enhver samtale. Hun er en mester i å fordreie stemmen slik at den til en hver tid framstår som mest mulig ekte i forhold til det hun vil framstå som, samtidig som hun stadig kommer til kort.
Ikke noe nytt kvinnebilde
Slik sett er Rita i slekt med kvinnelige hovedpersoner hos Anne Oterholm, Trude Marstein eller Hanne Ørstavik. Men der hvor de tre kollegene til tider viser stort mesterskap i å vise fram ultra-narsissistiske kvinners problematiske sosiale liv, blir Kristine Næss' roman om Rita stående i et slags følelsesmessig vakuum som egentlig kaller mest på medfølelsen, ikke på virkelig god lesning og refleksjon.
Tom Egil Hverven
Boktilsynet, NRK P2, 15. januar 2003