Det vil helt sikkert være ulike meninger om Paulins oppsetning av Vildanden, som på Nationaltheatrets hovedscene denne gangen heter Villanden. En språklig forskjell, bitte liten, men nettopp språket er det som nettopp utgjør en forskjell denne gangen.
Plukk og skru
Paulin har plukket fra hverandre Ibsens stykke og satt det sammen igjen. I denne prosessen har det dukket opp nye tekster av blant andre Kafka og Derrida, middelalderpoeten Marie de France, samt replikker fra filmene The Matrix og Escape from New York.
Første replikken i stykket er ikke hentet fra Ibsen, men fra Kafkas Foran Loven. Hva gjør det med Ibsens tekst?
Åpenhet
Paulins tekstlige grep kan både åpne og lukke forestillingen. Det kan oppfattes som forvirrende, jålete, påtatt intellektuelt eller utvidende. Eller noe annet.
Paulin er konsekvent: Han gir ikke teaterpublikummet noen løsning. Regien bærer preg av at han ønsker å åpne teksten med alle disse referansene, uten at han ønsker å styre resepsjonen.
Han lykkes, i alle fall langt på vei, og i alle fall nok til å begeistre. Det er ikke nødvendig å forlate teateret og ha forstått hva Kafkas tekst egentlig gjorde der, eller gjorde med Villanden. Det viktigste er kanskje heller ikke å sette ord på teateropplevelsen, men å ha vært med i den.
Tydeliggjøring
Språket spiller dermed den viktigste rollen i Villanden. Erlend Sandems bearbeidede Ibsen-replikker har en tanke mer hverdagslig språk enn originalutgaven, men også et fattigere språk, og det er bevisst.
Det er mer upresist enn originalen, og skuespillerne uttaler ord feil. Slik sett speiles en språkutvikling mange vil kjenne igjen. Mot dette til tider fattige språket står tekster av Kafka og Derrida, middelalderballader og filmreplikker.
En annen viktig funksjon språket har, er å tydeliggjøre rollefigurene. Skuespillerne bytter på rollene gjennom hele stykket, og dermed trer noen av karakterene klarere frem (andre ikke, det må sies).
Men Hedvig blir tydeligere. Mer enn å bare være jente og datter blir hun et menneske som er i ferd med å bli blindt, hun trer frem som et barn ingen tar hensyn til og hører på.
Samtidig gjør tekstnedstrippingen at Hedvigs motivasjon for å handle som hun gjør på slutten av stykket, blir uklar.
Mørkeloftet
Scenen er sort, stor og tom. Skuespillerne går i nøytrale klær, og de er barbeint. På den store scenen ligger det en stor ramme kledd med med et hvitt, plastaktig dekke som gir hint mot en fotografisk verden.
Karakterene går inn og ut av denne rammen. De bruker lang tid på å løsne en lampe fra taket slik at de kan styre den over publikum.
De synger en tekno-pop-aktig versjon av Marie de Frances Bisclavret, og de bruker tid på det.
I dette nummeret virker tekst og melodivalg mot hverandre på en spennende måte. Mot slutten av stykket mørklegges salen helt, og det er stummende mørkt i ti minutter mens replikker fra Escape from New York fremføres.
Mørket er befriende og konsentrerer stykket rundt mørkeloftet – tekstlig er dette en av forestillingens svakere parter. Men Paulin skal berømmes for å våge å bruke tid, og for å våge å ta virkemidlene helt ut når han først velger å bruke noen. Når salen sakte lyses opp igjen etter mørketiden, er det uventet og praktfullt.
Kryss
Ibsens stykke er gjenkjennelig, men samtidig noe helt annet. Det kan nok være lurt å friske opp Vildanden før forestilling, kjenner man gangen i historien, blir opplevelsen best.
Trolig er dette en elsk-hat-forestilling. Med andre ord en forestilling som engasjerer. Den krever et publikum som er villig til å stille med åpne øyne og åpent sinn.
For dette er en villand som vokser underveis. I alle fall for den som synes det er befriende å ikke måtte forstå. Forestillingens elementer får flyte og lande som de vil.
Nationaltheatrets egenproduksjoner under Ibsenfestivalen har de senere årene ikke alltid imponert. Men denne gangen blir det kryss i margen.