Kompisfilmer med unge, umodne menn i krise er blitt gjengangere i norsk film. Selv om ”Reprise” til regi av Joachim Trier føyer seg inn i temaflokken, skiller den seg ut gjennom et helt egenartet filmspråk. En fortellerteknikk som gir historien smak, farge og energi.
Leken film
Trier boltrer seg i flashbacks, stillbilder og svart/hvitt. Han klipper dynamisk og blander fortids- og fremtidsfabuleringer med nåtiden.
Resultatet er en leken film med rike bilder, som lover godt for fremtidige filmer.
De unge, urbane, intellektuelle guttene i filmen dyrker angsten, ironien og punkrocken, men forstår seg lite på jenter. Slik har unge skråsikre menn dosert for hverandre siden tidenes morgen.
Filmen tar dette kvasi-intellektuelle miljøet på kornet. ”Reprise” handler om ungdommelig overmot i kollisjon med virkeligheten, og om vennskap og koder i kameratflokken.
Misforstått kjærlighet
Den handler også om skuffelser og sårbarhet, om galskap og mentalt sammenbrudd, og forknytt og misforstått kjærlighet. Ikke minst handler filmen om et spesielt urbanlitterært miljø.
I sentrum står to unge menn som drømmer om å bli forfattere. De har skrevet sine første romaner – den ene blir refusert, den andre antatt.
Philipp (Anders Danielsen Lie) forelsker seg bokstavelig talt til vanvidd, og blir lagt inn på psykiatrisk klinikk.
Erik (Espen Klauman Høiner) får endelig sin bok utgitt, og blir slaktet av kritikerne
Lovende debut
”Reprise” er en ung, dynamisk og entusiastisk film med vittige replikker fra et miljø regissøren kjenner godt. Filmens svakhet er at form og stil er mer interessant enn innholdet.
Joachim Trier er kanskje for ivrig etter å fortelle veldig mye på en gang, og pøser på med ideer og innfall. Det går utover dybden i historiene og spenningen i den dramaturgiske oppbyggingen.
Men dette er en lovende debut. Jeg ser frem til at han får begge deler på plass.
Helen De Bellis gir filmen terningkast 4
