Div.art.: This Is Lovers Rock Greensleeves Records (distr.: Indie Distribution).
Lovers rock var alltid den useriøse sjangeren innafor reggaen på 1970-tallet. Fra Jamaica kom den seriøse, tungt rastafariorienterte reggaen, med politisk og sosialt budskap i bunn og psykdeliske dubeffekter på toppen.
Reggaen ble den tredje verdens første virkelig globale musikkfenomen, frontet av Bob Marley and the Wailers og med langvarig effekt på vestlig popindustri, en effekt som kulminerer med den totale fusjonen mellom dancehall og hiphop i våre dager.
Men i England, landet jamaikanerne emigrerte til, hadde musikken en helt annen funksjon. Der handlet det like mye om å drømme seg vekk fra den brutale virkeligheta landets svarte befolning levde i. Det var altså her, i Thatchers England, at sjangeren oppsto, lovers rock.
Hvite middelklassegutter
Lovers rock har sin klare parallell i amerikansk soul, på samme måten som den tunge reggaen hadde sin parallell i amerikansk funk. Kritikerne da, på slutten av 1970-tallet, avviste lovers rock som et svik mot reggaens idé. Særlig hvite middelklassegutter var på leting etter noe mer skittent og autentisk i reggaen, og fant det i de mest utrøyka produksjonene til Lee Perry, i Peter Tosh politiske manifest-reggae og i Black Uhurus hyllester til Jah Rastafari. Den svarte ungdommen i deler av England, i det sentrale og sørlige London og i birminghambydelen Handsworth, levde et annet liv. De levde det skitne og autentiske livet. Og de møttes fredagskveldene på små klubber, danset og forelsket seg, og drømte om et bedre liv, uten frie markedskrefter, rasisme og brutalt politi. Og deres musikk var lovers rock.
Svarte arbeiderklassejenter
Det er ingenting ved lovers rock som ikke er autentisk. Det er rotekte reggae, med tung bass, synkoperte rytmer og florlett kor. Bare innholdet i tekstene er annerledes enn det vi en periode trodde reggae skulle handle om. Men reggaen har aldri vært noe annet enn dette. En musikk om livet selv, om folks liv. Og: lovers rock har hele tiden vært jentenes domene. Kanskje ligger noe av nedvurderingen der? For det er jenter vi snakker om, ikke voksne damer. lovers rock var ung, feminin reggae, og selv om denne platen er et dokument over storhetstiden på slutten av 1970-tallet, skal man vite at disse artistene selger flere konsertbilletter i dag enn de gjorde da. Nå får de også gode kritikker. Men nå trenger de dem ikke. Ikke nå heller.
