Jeg husker jeg holdt på å le meg i hel av John Cleese og "Hotell i særklasse" da det gikk for første gang. Med bandasje på hode og marsjerende som Hitler rundt i restauranten sin var hotelleier Basil ufattelig morsom. Jeg lo godt av Mr.Bean også, men latteren setter seg liksom i halsen når jeg ser det samme i dag, og det er ikke fordi halsen min har forandret seg...
De riktig gode lattersalvene kommer når jeg er sammen med gode venner, for eksempel med min gode franske venn Alex (også kalt "Slakter'n fra Nice). Alex er høflig som bare franskmenn kan være, men blir han overrasket eller sint bruker han kraftuttrykket sitt:"Fytteballen!". Da vi var studenter, sparket en dag Alex lilletåa i en trapp. Etter å ha konstatert at skaden ikke var dødelig og at han trolig kom til å overleve, antok vi at han hadde brukket lilletåa. Jeg anbefalte at han tok en tur til doktor for å ta røntgen.
Alex ble ikke med på skolen neste dag da tåa verket noe helt fytteballen. Han forestilte meg at det beste ville være om jeg skaffet en rullestol til ham, men lovte likevel å gå til doktor i løpet av dagen. Da jeg kom hjem på ettermiddagen satt han fortsatt i sofaen og så på video. Doktorbesøket var utsatt (for Alex er litt redd for at doktorer skal begynne å operere bare han kommer inn på kontoret), men isteden hadde Alex tatt saken i egne hender. Han hadde spjelket tåa med en Bic kulepenn på den ene siden, en avbrukket blyant på den andre, godt surret sammen med en helt ordinær tape.
Jeg klarte bare ikke å stoppe å le. Stakkars Alex satt alene med verdens vondeste tå, spjelket med førstehjelpsutstyr fra en bokhandel. Alex ble litt fornærmet (han hadde følt seg litt MacGyver da han reparerte seg selv). Jeg ble etter en halvtimes latterkule nødt til å skremme ham til doktoren med noen historier om skjeve tær, blodforgiftning og kronisk tågalskap. Alex hinket seg av gårde.
Jeg skulle gjerne vært flue på veggen på det doktorkontoret:
Slakter'n fra Nice halter halvdød inn med spjelket tå, og vræler "FYTTEBALLEN" mens doktoren fjerner tapen, blyantbiten og Bic-kulepennen. Doktoren drar i tåa, og spør: "Gjør dette vondt?". Slakter'n sier til sin forbauselse "nei" mens han sender et stjålent blikk bort mot "operasjonsbenken" og alle de grusomme instrumentene som trolig snart skal i bruk. "Da er den ikke brukket," sier doktoren oppgitt over idioten som opptar hans dyrebare tid, og nærmest sparker lille franske Alex i rumpa på veg ut døra. Historien forteller også at Alex sprang for å rekke trikken på veg hjem…..helt frisk. Fytteballen så rart!
Historien er i seg selv ganske morsom, men det beste ved den for meg er at det er en morsom historie jeg og Alex har opplevd sammen. Vi le av den på en helt annen måte enn vi ville av en vits, for våre historier bringer også mange andre minner og erfaringer.
Jeg vi avslutte for sommeren med å sitere Ole Brumm (en meget klok bjørn) på spørsmålet om hva han liker best i hele verden:
"Først tenkte Brumm at det å spise honning var en meget bra ting, men så kom han på at det var et øyeblikk like før han skulle spise honning som kanskje var enda bedre. Så kom han på at det å ha Nøff og Christoffer Robin som venner var en fin ting å ha, og etter å ha grublet litt på alt dette svarte han: Det jeg liker best i hele verden er når jeg og Nøff kommer på besøk til Christoffer Robin, og Christoffer Robin spør –"Skal det være en munnfull honning eller to?", og ute er en vakker dag og fuglene synger..."
Ha fin vår og sommer, og husk at alt er mer morsomt når du gjør det sammen med andre. Vi sees til høsten – så det så!
Ole A/S