Det er først når jeg har sett Wienerpublikummet klappe til Radetzkymarsjen det går opp for meg at en ny tidsregning har begynt. 2007 må klappes og marsjeres og valses inn som et hederskronet rituale. Bildene og tonene forteller meg om keiserprakt og tradisjoner, og jeg vandrer trygt inn i det nye året stolt over å være europeer.
Brått innhenter virkeligheten meg når jeg oppdager at de aller fattigste landene i Europa, Romania og Bulgaria, nå er blitt medlemmer av EU og skal integreres i vesteuropeisk overflod. Og dirigenten på podiet ønsker dem velkommen på deres egne språk.
Mindre ballett?
I dette spennet mellom østerriksk glans og østeuropeisk fattigdom befinner vi oss som lyttere og tilskuere. Men det er bakover til 1800-tallet vi forføres, til den praktfulle konsertsalen Wiener Musikverein med sin orgelfasade, med de store feltene i taket, skulpturer, søyler, lysekroner og gull og glitter, som alltid utsmykket med blomster fra San Remo.
Og vi drømmer oss bort i noen av Europas fineste slott med balletten i de mest samstemte farger og bevegelser. Men var det mindre ballett i år enn ellers, lurer jeg på.
Verdens beste
Wienerfilharmonikerne ble nylig kåret til verdens beste orkester, og de gjorde ikke skam på betegnelsen med sin nydelige klang, særlig i strykerne, og elegante nyansering. Og selv om dette programmet er drillet i ukevis på forhånd gjennom mange konserter, gir musikerne alt, friskt og med et kroppsspråk, som er like levende som ballettdansernes.
Orkesterdriften er ganske spesiell med en administrasjon der musikerne selv er ansvarlige, og alle er solister på høyt nivå.
Wienerbrød
De sedvanlige klovneriene faller alltid i like god jord, og Zubin Mehta, dirigent for fjerde gang, var med på alt, også å gjøre det gamle repertoaret finslipt, fornyet og fengende. Denne nyttårskonserten føyde seg inn i en stor tradisjon og er antakelig en av de viktigste
innfallsportene til klassisk musikk for mange. Og da kunne man gjort repertoaret enda mer tiltalende med noen enda saftigere wienerbrød. For det er ikke gull alt som heter Strauss.
Det begynte med ouvertyren til en av de femten operettene til Johann Strauss junior. Det vil si annen avdeling begynte slik for det er den som sendes først i fjernsyn. En kortere første avdeling ble sendt senere om ettermiddagen på NRK2. I år var nesten hele repertoaret Straussfamilien og ikke som tidligere enda mer fengende verker av Lehár, von Suppé og Kálmán.
Konvensjonell
Regien var som vanlig ved Brian Large, 68 år gammel veteran innen TV-formidling av opera og konsert. Det er påfallende at han velger en såpass konvensjonell innfallsvinkel uten noen avsporende grep i bilderegien.
Vi kommer tett på dirigent, musikere og publikum i veksling med skjønnhetsopplevelser i parker og slott. Alt er vakkert og tradisjonsrikt, og verden skal nok bestå i 2007 også…
