Nora danser alene

Når Riksteatret har bedt sosiolog Hannah Helseth om å skrive et teaterstykke om å være ung i dag, har de valgt en person med innsikt i temaet. «Søstra mi»kan bli et av stemmerettsjubileets signalstykker, et stykke som kan si noe viktig.

Dans

Lenge består stykket av mange løse tråder, men når regissør Kjersti Horn tar grep og samler dem opp mot slutten av forestillingen, blir det interessant teater.

Når publikum kommer inn i salen står 18-åringen Nora (Gitte Witt) og danser til Rihanna foran en vegg av lyskastere.

Hun danser lenge, poserer. Når musikken dempes, går hun bort til mikrofonen og proklamerer at mange gutter ikke liker smarte jenter. Derfor spiller hun dum. All verden er en scene, og Nora vet veldig godt at hun står på den.

Frihet

Nora har blitt med Samir hjem fra byen. Neste morgen møter hun Samirs søster Sana, og de to har en samtale om sex, frihet og kulturell bakgrunn. Denne samtalen utgjør kjernen i stykket, for den handler i stor grad om normer og retningslinjer norsk ungdom handler ut fra.

I tillegg til Samir, Sana og Nora er også Noras storebror Karl med i stykket.

De representerer fire eksemplarer typisk norsk ungdom: Nora som ligger med alle, sjenerte Karl som nesten ikke møter folk, Samir som tester livet muligheter før ekteskapet binder ham, og Sana, som skal holde seg ren frem til den dagen hun gifter seg.

Slik er én utgave av virkeligheten. Men når disse fire møter hverandre, kommer komplekse sider av ungdommenes verdensbilde frem: Sana drømmer om å ligge med forloveden sin, Nora bærer med seg vonde erfaringer, Samir vet han leker, men ikke bør.

Sprengstoff

Nora er likevel hovedpersonen. Navnet klinger ibsensk, og stykket er overraskende fullt av spøkelser fra fortiden som ikke vil slippe tak. Særlig gjelder dette Noras familie.

Her er familiesituasjonen så full av sprengstoff med en avdød far som slo, en mor som lot storebror Karl ta seg av Nora, tausheten om hvordan faren var – og hva det har gjort med Karl. For eksempel.

Det er innhold nok til en helaften i teateret, og gjør at forestillingen spriker innholdsmessig en god stund.

Definisjonsmakt

Ulike verdisyn ender i et spørsmål om definisjonsmakt. Når Nora mot slutten stilles overfor et valg, våkner stykket.

Hun kan, som Ibsens Nora, velge å stå opp mot dem som påberoper seg retten til å definere hvem hun er. Kall det å vise fingeren, eller kall det å gå.

Eller hun kan bli den hun defineres som: Nora-hora.

Noras frigjøring består i å stå opp mot mengden og med rak rygg hevde retten til selv å definere hvem hun er. Det er Noras frigjøring, på sett og vis. Frigjøring betyr ikke nødvendigvis lykke, men det er en rett.

Nora blir gjennom dette en kompleks figur, for hennes mange seksualpartnere har formet henne på godt og vondt. Nora sitter på ulike erfaringer, vonde og gode. Hun liker sex, som hun sier, men hun forteller også om vonde opplevelser. Det har formet selvbildet hennes.

Noras valg betyr ikke nødvendigvis en happy ending, men en stadig kamp for å hevde denne definisjonsretten, denne friheten hun gjør krav på.

Derfor blir avslutningen av stykket sterk og viktig. Kan hende noe typisk, men kompleksiteten Noras karakter viser seg å ha, gjør det likevel til noe mer enn en typisk slutt. Kampen er ikke over for Nora.

Rot

Stykket reiser også spørsmål om hva frihet er. Sana, som sitter som en fugl i et bur, er hun nødvendigvis mer ufri enn Nora, som stenges inne av andres naglende Nora-hora-rop?

Noras valgsituasjon mot slutten av stykket gjør at hun står frem blant de fire stereotype ungdommene.

Også mor er typisk: River seg i håret, kjefter og vet ikke hva hun skal gjøre med barna sine, ungdommen nå til dags.

Når Hannah Helseth har skrevet dette stykket basert på egen forskning, gjør det at det har rot i virkeligheten. Likevel kunne karakterene gjerne vært litt mindre typiske, det samme gjelder deler av replikkvekslingen.

All verden

Nora står opp mot mengden, og det ender med at hun danser alene. Hun går, ikke ut døren, som Nora Helmer, men ut på dansegulvet, synlig for all verden. Der danser hun som hun vil.

Nora viser at frihet for henne er en kamp hun må kjempe mens andre roper, og de ropene må hun tåle. Men frihetsfølelsen er kanskje også best for den som selv har kjempet for å oppnå den.