"Islam er i sitt opphav en arabisk religion. Alle muslimer som ikke er arabere, er konvertitter. Islam er ikke simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet eller privat overbevisning. Den stiller enorme krav. En konvertitts verdensbilde forandrer seg. Hans hellige steder er i arabiske områder, hans hellige språk er arabisk. Hans forestilling om historien forandrer seg. Han avviser sin egen; han blir, enten han liker det eller ikke, en del av den arabiske historien."
Nobelprisvinneren i litteratur 2001 hilser på Sveriges konge, Carl Gustav
Ordene er ikke mine, men tilhører Vidiadhar Surajprasad Naipaul, kjent på Trinidad som Sir Vidia, men i resten av verden som forfatteren V. S. Naipaul, eller fra og med i fjor høst - nobelprisvinneren V. S. Naipaul. Naipaul blir gjerne forbundet med et dystert menneskesyn og hovedpersoner med kolonial bakgrunn og en splintret tilværelse, og det gjelder uansett sjanger - for selv om han er best kjent for sine romaner, har Naipaul også skrevet storartede reiseskildringer og reportasjebøker.
De omfatter blant annet to bøker om islam og tre om India, og jeg åpnet med et sitat fra innledningen til hans siste bok om islam, "Beyond Belief", en tittel som både kan oversettes med "hinsides tro" og med "utrolig".
I likhet med hans forrige bok om islam, "Blant de troende", har denne ikke skaffet ham mange nye venner i muslimske land. Begge bøkene bygger på reiser og samtaler med mennesker i fire land - Pakistan, Indonesia, Iran og Bangladesh - og Naipauls grunnleggende syn er altså at islam er et fremmedelement i disse landene, som kommer i konflikt med lokal kultur, historie, språk og skikker.
Ifølge Naipaul blir menneskene i konvertittlandene dypt og tragisk preget av denne spenningen, som kommer til uttrykk som forsøk på å være noe de ikke er, eller å forene uforenligheter.
Upopulær kritiker
Det er ikke vanskelig å forstå at denne typen synspunkter skaper negative reaksjoner. Noe av det som likevel gjør Naipauls analyser av islam interessante, bortsett fra deres litterære verdi, er at han der gir uttrykk for et syn på menneske, kultur og historie som har vært et ledemotiv i hele hans forfatterskap i over førti år.
Når han skriver om Karibien, enten det er i romaner eller sakprosa, fremstår han som kritiker av det han betrakter som det inautentiske ved karnevalsmentaliteten, der livet består av å spille ulike roller mest mulig overbevisende.
En østindier fra VestIndia
Naipaul er som kjent født og oppvokst på Trinidad, som etterkommer av indiske plantasjearbeidere. Han er, i egne ord, en østinder fra Vestindia, en malplassert person. Siden han vokste opp i kolonitiden, var det engelsk litteratur, språk og historie som stod på pensum, men da han som student kom til England, var det umulig for ham å føle seg hjemme der.
Tidlig på sekstitallet reiste han til India for første gang, i et siste forsøk på å finne en trygg tilhørighet, men sjokket over forfallet, fattigdommen og kaoset som møtte ham i forfedrenes hjemland gjorde ham til en bitter og pessimistisk mann. Forfatteren Paul Theroux skriver i sin bok om Naipaul at da de to møttes i Afrika på midten av sekstitallet, fremstod Naipaul som en gammel mann. Han var da 34 år gammel.
Autentisitet
Den vestindiske kulturen er altså for lettsindig, historieløs og lett påvirkelig etter Naipauls smak, mens islam i konvertittenes land er et fremmedelement.
Han krever at man skal være tro mot seg selv, ikke påberope seg noe man ikke har gjort seg fortjent til, og leve et autentisk, helhetlig liv - ulykken for de koloniserte folkene i den moderne verden, består i at dette er blitt umulig; deres kultur og historie er blitt forgiftet av ukontrollert innflytelse utenfra. Selv om han er en rotløs forfatter fra koloniene, har Naipaul faktisk mer felles med Knut Hamsun enn med for eksempel Salman Rushdie.
"Historiske India"
Hva så med India? Et sted skriver Naipaul at India er et land plaget av altfor mye historie. Vender man på en stein nær sagt hvor som helst i India, dukker det opp et fortidsminne som kan tolkes politisk på minst to måter.
Problemet synes å være det motsatte av tilfellet Karibien. Men samtidig mener Naipaul at det er skjedd noen skjebnesvangre brudd i Indias historie i og med gjentatte bølger av kolonisering - først de mogulske herskerne, deretter britene - og at landet ennå ikke har funnet seg selv etter å ha vært dominert av andre.
Naipauls første og andre bok fra India, skrevet på seksti- og syttitallet, skildrer en stagnert kultur og et samfunn som står overfor uløselige problemer. I den siste boken, fra 1990, er han mer optimistisk. Der ser han et India som er i ferd med å riste av seg ydmykelsene og som finner tilbake noe av sin tapte vitalitet.
Klassisk liberaler
Nå kan det høres ut som om Naipaul er en håpløst gammeldags - for ikke å si reaksjonær - mann som kommer farlig nær et fascistisk ståsted i sin beundring for alt som er gammelt, ubesudlet og autentisk. Dette har da også vært mer enn antydet av kritikere opp gjennom årene. Og det er en helt feilaktig tolkning.
Når han skriver om politikk, står Naipaul nemlig for klassiske liberale verdier. Han advarer mot å blande sammen politikk og religion, hvilket er blitt stadig mer vanlig blant hinduer, og forsvarer individets rett til å velge mot autoritære ideologier og selvbestaltede kulturprofeter. Av og til er han direkte radikal, som når han betrakter opprør og uroligheter i India som et positivt tegn, ettersom det faktum at undertrykte kaster og folkeslag gjør opprør, viser at de holder på å våkne, at de omsider har oppdaget at de kan kreve visse grunnleggende rettigheter.
Det symbolske Kashmir
I både den første og den siste av Naipauls bøker om India har Kashmir en spesiell plass. Det var dit han nærmest rømte under sitt første besøk i 1962, bort fra stanken, folkehavene og heten; og det var der han under sitt siste opphold i 1989 innså at India omsider var i ferd med å riste av seg åket fra kolonitiden.
Nå er det ikke det minste merkelig at Kashmir appellerer til en forfatter av Naipauls type - det er et friskt, kjølig og rent fjelland med sildrende bekker, dype innsjøer og mye annet som sjelden forbindes med India. Men Kashmir har også en spesiell plass i den kollektive bevisstheten på det indiske subkontinentet - både i den indiske og den pakistanske delen av det.
Kashmir er et område som forbindes med åndelig renselse og klarhet; det er et valfartssted for både muslimske og hinduistiske hellige menn som reiser dit for å meditere i ro, og det finnes til og med kristne som er overbeviste om at Jesus døde i Kashmir. Ironien er at Kashmir er et symbol på det motsatte av det som er blitt realiteten i Kashmir: for såvel indere som pakistanere symboliserer det stille meditasjon, åndelighet og fred; og så er det altså blitt en skueplass for smålig maktpolitikk, vold og hat. Naipauls Kashmir er selvfølgelig det symbolske Kashmir, og dette bør minne oss om at hans dystre menneskesyn også har et element av storhet, selv om det ofte er godt skjult.
Thomas Hylland Eriksen
Ordfront, NRK P2, 13. januar 2002
Bearbeidet for nett av Anne Cathrine Straume