Hopp til innhold

Nick Cave & the Bad Seeds – Dig, Lazarus, Dig!!!

Den nye platen til Nick Cave & the Bad Seeds er god, men likevel kun midt på treet i forhold til deres fyldige og fantastiske katalog.

Nick Cave med sine frø

Nick Cave and the Bad Seeds.

Nick Cave & the Bad Seeds – “Dig, Lazarus, Dig!!!”

Nick Cave & the Bad Seeds – “Dig, Lazarus, Dig!!!”.

Dette er Nick Cave & the Bad Seeds fjortende studioalbum siden starten i 1984. Den er løsluppen og nesten lystig, og plasserer seg midt på treet i Cave-katalogen.

Svarthumoristisk

Etter de første rundene i spilleren, virket dette som en lettvekter i fra Nick Cave. Men så åpner det frodige universet seg, og han forsvarer noe som må være blant rockens lengste rekker med album på et så høyt nivå. ”Dig, Lazarus, Dig!!!” er langt fra det beste han har gjort. Likevel er dette elleve godt fortalte svarthumoristiske historier om sedvanlige Nick Cave-temaer som død, sex, og religion.

Skittent og funky

Tittelsporet ”Dig, Lazarus, Dig!!!” er en skrudd bearbeiding av historien om Lasarus som sto opp fra de døde, i en moderne og dekadent urban setting der hovedpersonen går til grunne i dop og galskap. The Bad Seeds er det perfekte musikalske fundamentet der de skeiner avgårde med monoton og skittent funky urrock.

Litt fargeløs

Nick Cave følger her opp sideprosjektet Grinderman fra i fjor, med enda mer røff rock. ”Dig, Lazarus, Dig!!!” er ikke så bråkete og rå, men følelsen av leken rølp og moro er like sterkt til stede her. Det som mangler, er nyansene fra forrige Bad Seeds-utgivelse, den doble ”Abbatoir Blues / The Lyre of Orpheus”. Der var det en desperasjon og skjønnhet som gjør at denne nye platen blir litt fargeløs i forhold.

Rockens ypperste mørkemann

Melodien til “More News From Nowhere” har vi hørt i en eller annen variant fra Nick Cave & the Bad Seeds før. Siden dette er siste sporet på ”Dig, Lazarus, Dig!!!”, er det denne lettere oppstemte Cave som klinger i oss når platen er ferdig. Ting kan tyde på at Nick Cave har det veldig godt med seg sjøl for tiden.

Cave og gjengen rocker bedre enn de fleste. Men når de gjør det som på ”Dig, Lazarus, Dig!!!”, låter de nesten som hvilket som helt godt men lite spektakulært rockeband. Når de går dypest og lengst inn i det mørke og farlige, er det ingen som kan følge dem. Det er den utgaven av Nick Cave som fascinerer mest og sørger for å holde ham i posisjonen som rockens ypperste mørkemann.

Kulturstrøm