Jørgen Haave
Naken under kosmos
Pax 1999
Peter Wessel Zapffe er for mange av oss en diffus legende. Vi kjenner navnet, men har ikke lest ham. Blant de innvidde, blant fagfilosofene er han omstridt. Noen mener han er en stor filosof, andre at hans verk ikke kan tas på alvor som vitenskap, men at det heller mer i retning av skjønnlitteratur.
Det var da også under dissens at Zapffe fikk godkjent sin doktorgrad i filosofi, "Om det tragiske" og Zapffe fikk da heller aldri noe fotfeste på universitetet. Heller ikke som lærebokforfatter som han selv ønsket. Han satt hjemme og skrev og ble til slutt statsstipendiat.
Det lugger
Jørgen Haaves bok er den første Zapffe-biografien. Sensasjonelt har han fått adgang til Zapffes dagbøker som den første. Men dessverre, det lugger under lesingen.
Haave tar Zapffes dagbøker for god fisk. Han har liten kildekritisk tilnærming. Det er betenkelig. Ikke minst fordi dagbok-sitatene virker så velskrevne, som om Zapffe har skrevet dagbøkene for at de skulle publiseres etter hans død.
Biografen forsvinner
Haave blir dermed mer en formidler av dagbøkene enn en ekte biograf. Det er som om Zapffe sitter på Haaves skuldre og fører ordet og bestemmer sitt eget ettermæle. Biografen trer tilbake som diskret formidler og nærmest forsvinner uten at vi kan stole på at han har fravristet Zapffe noen hemmeligheter eller har forstått ham.
Til tross for disse grunnleggende svakhetene får vi likevel mange facts og ikke minst Zapffes egne ord. De er langt fra uinteressante. Og i rettferdighetens navn gjør Haave et godt forsøk på å vurdere Zapffes filosofi og plassere den i filosofihistorisk sammenheng. Det er da noe.
Ikke nærmere Zapffe
Så får vi vite om Zapffes forhold til de tre kvinnene i hans liv, og om forholdet til den brutale faren. Verken som barn eller voksen var Zapffe i stand til å forstå den julingen han fikk, og som skulle bli bestemmende for hans pessimisme.
Vi har med Jørgen Haaves bok fått mye facts, men vi er vel egentlig ikke kommet mennesket Peter Wessel Zapffe noe særlig nærmere.
Per Kristian Olsen
Kulturnytt, NRK P2, 9. november 1999