Den australske krimforfatteren Peter Temple har skapt seg et ganske stort navn i mange land. Etter at originalutgaven av årets norske utgivelse; "Mørk kyst" kom ut i 2007 har det tatt av for alvor, blant annet med krimprisen The Duncan Lawrie Dagger.
Det er ingen manko på store, dystre og for den del; viktige tema i Peter Temple´s nye bok på norsk, ”Mørk kyst”. Samtidig vet vi at det ikke nødvendigvis blir gode bøker av velmenende forfattere – eller ille-menende for den del. Det blir ikke god skjønnlitteratur av meninger – enten den kaller seg krim eller ei.
Men med gode, billedskapende observasjoner av sted, mennesker og samtalene dem i mellom kommer forfatteren langt. Har hun eller han samtidig en historie som vil og skal ut, da kommer de samfunnsmessige tingene ubedt og uanstrengt.
'Mørk kyst' er oversatt av Kari og Kjell Risvik.
Foto: Forlaget PressNoe av det jeg nettopp har vært innom er nettopp blant de tingene som gjør Temple´s bok til en leseopplevelse som blir liggende og vake – om ikke lenge, så i alle fall en stund. Og; nok til at du vil prøve en til.
Rasisme
Vår mann heter Joe Cashin. Han jobber egentlig som mordetterforsker i storbyen, men har havnet her nede ved kysten der han kommer fra. Det er høst, turistene og surferne er borte, vedovnene gløder og en gammel velstående herre, etterkommer etter stedets industrimagnat blir funnet halvt ihjelslått i sitt eget hjem. Det vi si; det kunne vært en ulykke, men var det ikke. Mannen foran peisen hadde en veldig fin og dyr klokke. Den er borte. Tre unge aboriginere (altså fra den svarte austrlask urbefolkningen) blir umiddelbart mistenkt, etter fordomsfullt og klønete politiarbeid dør to av dem og rasismen har for alvor funnet veien inn i teksten.
Peter Temple behersker fortellerteknikken sin, den er ikke nyskapende, men heller ingen forenkling. Med til dels friske hopp på tidslinjen finner leseren veien bakover i Cashins liv, hva som har hendt og nesten har invalidisert ham, til det miljøet han voks opp i , samtidig som etterforskningen bringer ham og leseren fremover mot noe vesentlig større, noe virkelig stygt som altfor mange har sluppet unna med altfor lenge.
Hardkokt prosa
Joe Cashin er en fin type, en figur som tåler å være underdog i et samfunn med enorme sosiale avstander, men med integriteten i behold. En fyr som er menneskelig nok til å gjøre mye dumt.
Temple skriver en rask og tildels hardkokt prosa, med strålende dialoger og presise observasjoner. Å få denne typen språk, med alle sine hverdagslige referanser til å klinge godt på norsk er ikke lett. Dermed finnes det dessverre noen eksepler på at Temples stil ikke har funnet veien helt frem til den norske utgaven – i en oversettelse som ellers er grei nok.
- Krimprisen
