Hip hop-gruppa Side Brok fra Hovdebygda i Ørsta starter kalaset ganske tungt og fett med ”Mann Med Manera”, der frontfigur Runar Gudnasons karakteristiske nasale dialektrap er umiddelbart til å kjenne igjen fra tidligere utgivelser. Men soundet til Side Brok er klart annerledes her. Spesielt tydelig er det når de ganske kjapt sklir ut i riktig så glatt og teknisk strøken funkpop med kordamer og glinsende messingblås.
Ensomhet og majones
Kombinasjonen av superkommersiell funky 80-tallspop og en folkelig og vulgært sjarmerende tekst om ensomhet og majones i ”Nattmat”, blir pussig og ikke helt vellykket. Humoren og stilen fungerer kanskje bra på studentfest, men mange andre vil nok heller gå for alternativer som stryker en litt mer medhårs.
Ekte hip hop?
På sine første plater fikk Side Brok tyn fra hip hop-miljøene i Oslo og ble beskyldt for ikke å være ekte vare. Norsk hip hop er bortimot død for tida, mens Side Brok holder koken på sitt rare vis. De er neppe ute etter hip hop-aksept denne gangen.
Amerikansk vestkyst
Musikalsk er Side Brok heller tidvis beslektet med popgrupper som National Bank og Montée. De har gjort det å lefle med og vri på det glatteste av uglesett amerikansk vestkyst-pop fra sent 70- og tidlig 1980-tall, til noe kult. Men hos Side Brok skaper vokalen både særpreg og problemer. Den blander seg ikke godt nok med bandet og blir i lengden for outrert og i for stor kontrast til musikken. Det er som om kremen av sessionmusikere fra Los Angeles backer en bygderevy.
Som en rusten Hiace
Stilen til Side Brok og rappingen og stemmen til Runar Gudnason var et postitivt overraskelsesmomentet da de kom på banen i 2003. De får ikke denne fordelen nå. Den strøkne produksjonen og fremføringen gir følelsen av at bandet sitter i en passe utspjåka Mercedes, mens Gudnason vingler etter i en rusten Toyota Hiace. Men i låter som ”Ej Ser” og Skjemde” er det noe med groovet og tempoet som passer flyten i rappingen godt, og dette er noen av få steder der alle komponentene trekker i samme retning.
