Hopp til innhold

Marokkanere ingen adgang

Det er ikke enkelt å ha marokkansk bakgrunn hvis du har tenkt deg på byen i Europas hovedstad. Det fikk NRK-journalist Fouad Acharki erfare da han var på ferie i Brussel nylig.

Fouad Acharki

Fouad Acharki fikk med seg landemerket L'Atomium i Brussel. Men uteliv ble det dårlig med.

Foto: NRK

Her til lands så har vi hørt om utelivsrasisme siden begynnelsen av 90-tallet. At visse steder i Oslo ikke slipper inn visse unge menn. Det er mange år siden jeg selv opplevde denne type rasisme på byen. Mitt inntrykk er at det er lettere å komme inn jo eldre man blir. Et feriebesøk i Brussel viste meg en helt annen virkelighet.

Mange marokkanere

Belgia har hatt innvandring i et mye større omfang enn Norge. Spesielt fra land som de koloniserte før. Men det er en gruppe som skiller seg ut, nemlig marokkanere. I følge Wikipedia er det 320 000 marokkanere i Belgia. Det er en av de aller største innvandrergruppene i landet.

Jeg og mine to venner fra Oslo, som også er norskmarokkanere, ville gå ut på byen og ha det litt gøy under oppholdet i Brussel.

På gjestelista

Kvelden startet på et av Olav Thons hoteller i et snobbete strøk som heter Louise, ikke så langt unna EUs hovedkvarter. Min fetter, som bor i Brussel, hadde ordnet gjesteliste på utestedet Mirano siden hans venn arrangerte en fest der samme kveld.

Vi anså kvelden som en "done deal" og ankom derfor utestedet i en drosje, ikledd strøkne skjorter, penbukser, pensko og ikke minst i edru tilstand. Vi gikk ut av drosjen og mot dørvakten som tilfeldigvis også viste seg å være av marokkansk opprinnelse. Vaktene begynte straks å hviske til hverandre. Jeg ignorerte dette ettersom vi var sikret inngang gjennom gjestelista.

Fremme ved dørvakten forklarte jeg på engelsk at våre navn sto på lista. Han spurte meg om navnet mitt mens han bladde i lista et par ganger, før han fortalte at vi ikke slapp inn. Jeg ba ham om å sjekke en gang til hvorpå han ble så sint at han faktisk trampet med foten og ba oss om å finne oss et annet sted å feste.

Ingen marokkanere tillatt

Oppgitte over den steroide og grunnløse avvisningen tok vi det likevel med godt humør, og valgte å ringe min fetter om flere anbefalinger til utesteder i byen.

Vi tok en drosje til et sentrumsområde ved navn "Grand Place". Her var det en rekke utesteder å velge mellom. I Oslo pleier jeg noen ganger å se fotballkamper hos puben O’Reilly’s i Markveien på Grünerløkka. Og til min store overraskelse oppdaget vi en pub ved samme navn i Brussel.

Vi nærmet oss dørvakten og hilste pent på engelsk. Han sa at han ikke kunne engelsk, så da skrudde jeg på min ”sjarmerende” gebrokne fransk og repeterte frasen. Da ble vi direkte fortalt at ettersom vi var tre menn uten kvinnelig følge var det umulig for oss å komme inn på utesteder i Brussel.

Samtidig som jeg prøvde å forklare at vi var turister og ikke kjente noen kvinner som kunne følge oss inn, la jeg merke til at han slapp han fire karer og en kvinne som kom sammen.

Da slo det oss virkelig. Forskjellen mellom oss og dem var at de var hvite og vi tilhørte gruppen som er mest hatet i Brussel.

Vi konfronterte vakten med dette, og han var faktisk "høflig" nok til å fortelle oss at marokkanere i Belgia kanskje ikke er som marokkanere i Norge. ”I Belgia trakasserer marokkanere kvinner, bruker dop og slåss på utesteder.” Vi ristet på hodet over hva han klarte å lire av seg, mens vi trakk oss tilbake.

Kongen av Belgia

Jeg og mine to venner la slagplan før neste utested og bestemte oss for å splittes opp i køen til utestedet Roi des Belges. Jeg gikk først alene, og vakten ga meg en klar beskjed om at min plass var ved baren og at jeg ikke kunne gå opp til andre etasje. Etter å ha gitt vakten et kort oppgitt blikk gikk jeg inn, og ventet på mine venner ved baren. Etter noen minutter kom begge mine venner inn og fortalte meg at de hadde fått samme beskjed om at de ikke kunne rikke seg fra baren.

Selvom vi ikke akkurat rakte begge hendene i været over denne særbehandlingen, så valgte vi likevel å bli værende for kveldens første drink.

Bare glem det

Ved baren stod en mann drakk øl i full ensomhet. Jeg gikk bort til ham for en prat siden han tilsynelatende så ut som en landsmann. Jeg spurte ham om hvorfor marokkanere ble behandlet slik i Brussel. Han fortalte meg at det kom som et resultat av opphopningen av marokkanere i en og samme by. At de ikke kunne oppføre seg, tyverier, salg og bruk av dop, at de klår på kvinner, etc.

Han ble lei av å nevne grunner (som jeg egentlig ikke kjente meg igjen i), og konkluderte med at de var altfor mange på samme plass.

Jeg spurte ham om årsaken til at integreringen i Belgia mislyktes, og han opplyste meg da om at det heller var belgierne som hadde blitt integrert med vår kultur. At belgiere har gått lei etter flere år med kriminalitet har ført til en kollektiv resignasjon, og resultatet blir da en ond sirkel med lommerasisme hvor marokkaneres jobbsøknader havner rett i søpla, saksbehandlingstid ved offentlige instanser som fordobles, utfrysning fra samfunnet…lista var lang.

Det virket som om han var dus med situasjonen. Det skremte meg litt. En eller annen gang må det jo smelle på et vis, eller…? Jeg spurte ham til slutt hvor tre norskmarokkanere kan gå ut for å ha det gøy på en lørdagskveld.

Han svarte umiddelbart at ”Cabaret” var løsningen. Hva er det, spurte jeg. Det er en bar med prostituerte, fikk jeg opplyst. Men det var selvfølgelig uaktuelt.

Aldri tilbake til Brussel

Et annet tilfelle vi opplevde i Brussel var ved utestedet Planete. Her delte vi oss igjen i håp om å komme inn.

Jeg gikk først inn mens mine kompiser ventet over gaten. På vei inn døra ble jeg brått stoppet av dørvaktene som både var av afrikansk og belgisk opphav. Jeg spurte på engelsk hvorfor jeg ikke kom inn, og til respons fikk jeg nok en gang bekreftelse om at dørvakter i Belgia sover eller skulker engelsktimene på skolen.

Denne gangen prøvde jeg å dra frem esset mitt; det norske passet, men samtidig hørte jeg den andre vakten fortelle kollegaen sin at han hadde avslørt ”spillet vårt” og ikke skulle slippes inn overhodet, ettersom jeg var en del av en gruppe på tre.

Dette var dråpen, så tanken om å kaste inn håndkledet kom opp. Vi begynte å gå mot hovedgaten for å praie en drosje mens vi forbannet Belgia, Tintin og vaflene deres, og lovte hverandre å aldri å komme hit igjen.

Etter tre timer med avvisninger

På vei ut av drosjen i bydelen Louise så vi et utested ved navn Gallerie Louise. Vi bestemte oss for et siste forsøk før vi eventuelt tok kvelden. Denne gangen entret vi en og en. To av oss kom inn mens én selvfølgelig ble avvist uten grunn. Da ba kompisen vår oss om å gå inn og ha det gøy uten ham. Og slik ble det.

Etter tre timer og utallige forsøk på komme inn på utesteder i Brussel kom vi endelig vi inn et sted klokken tre om morgenen. Kanskje ikke alle sammen, men to av tre var ikke så verst med tanke på tidligere opplevelser fra kvelden.

I Oslo hadde vi måttet rette snuten hjemover ved denne tiden. Men i Belgia stenger utestedene mellom seks og syv om morgenen, så vi fikk med oss overraskende mye belgisk utelivskultur på fire timer. Det frister uansett ikke til gjentagelse, så jeg foretrekker (mht min etniske opprinnelse) London, Frankfurt, Paris, ja sågar Oslo.

For makan til diskriminering trenger du nå ikke å lete lenge etter; den lever i beste velgående i Belgias hovedstad.

God tur, og er du marokkaner så ønsker jeg deg lykke til!

Kulturstrøm

  • Gustav Klimts siste maleri solgt på auksjon

    Maleriet «Portrait of Miss Lieser» av den østerrikske kunstneren Gustav Klimt ble solgt på auksjon i Wien for 30 millioner euro, som tilsvarer rundt 350 millioner kroner.

    Klimt startet på portrettet i 1917, og det skulle bli hans siste maleri før han døde året etter. Han fikk aldri gjort det helt ferdig.

    Maleriet var savnet i nesten 100 år før det dukket opp på auksjonshuset i Wien tidligere i år, skriver BBC.

    Det har vært flere debatter om hvem kvinnen på bildet er, og hva som skjedde med bilde under 2. verdenskrig.

    Auksjonsleder Michael Kovacek, co-administrerende direktør for Kinsky Auction House taler ved siden av Claudia Moerth-Gasser, Klimt Expert, i begynnelsen av en auksjon for den østerrikske kunstneren Gustav Klimts portrett ble auksjonert ut.
    Foto: Reuters
  • Begravelses-musikal basert på Løvlands sanger.

    I september kommer begravelses-musikalen «You Raise me up» på Lillestrøm kultursenter, i samarbeid med komponist Rolf Løvland, skriver de i en pressemelding.

    Musikalen er en romantisk dramakomedie som utspiller seg i et begravelsesbyrå. Lisa Stokke og Øyvind Boye Løvold spiller hovedrollene.