Tvisyn
Det henger et visst tvisyn eller forbehold ved Jean-Jacques også. Hvorfor skulle han ellers anbefale sine lesere et strengt regime med personlig hygiene og renhold, samtidig som han selv foretrakk å leve i et gammelt skur, sove i skitne laken, spasere i sure sokker med en møllspist parykk? Han skrev glødende om naturens betydning for sinnets sunnhet, mens han trasket rundt i skitne og overbefolkede Paris.
Han lovpriste ekteskap og barneoppdragelse, men giftet seg med en imbesil etter 23 år som samboer – og sendte barna på barnehjem. Han hyllet dydene, sannheten, ære og oppriktighet – samtidig som han hyklet og bløffet minst fire ganger daglig.
Likevel har bøkene hans hatt en dyp og grundig innflytelse på Europas åndsliv.
Dette klør naturligvis litt i hjernevinningene.
Opprørsretten
Før Rousseau hadde John Locke argumentert overbevisende for at individet har visse medfødte rettigheter ved fødselen: Uavhengighet og frihet fra tvang og undertrykkelse. Rousseau bruker Lockes tanker og hever dem opp til samfunnsnivå. Samfunnet er et individ i storformat.
Derfor skal ”samfunnskroppen”, borgerne, aldri være bundet av lover de ikke selv anerkjenner.
Tanken om at ingen lover i et samfunn er bindende med mindre de har støtte i folket er sentral hos Rousseau: Hvis folkeviljen ikke støtter en lov skal den heller ikke anses for bindende. Av dette følger det at hvis de herskende styrer på tvers av folkeviljen skal de herskende korrigeres av folket.
Av dette følger i sin tur at det ikke bare er folkets rett men også dets plikt å gjøre opprør mot herskere som styrer mot folkets vilje.
Denne tanken ble en av de sterkeste drivkreftene bak den franske revolusjonen i 1789. Og den har inspirert og legitimert opprør og revolusjoner over hele verden de siste to hundre årene.
De herskende styrer på vegne av folket – misbruker de sin makt skal de vekk.
Skjervheim og Rousseau
Den lille skissen av Rousseaus tanker ovenfor er forførende. Han var en forfører, Rousseau. Mye rett hadde han i sin samfunnskritikk – men han hadde ikke rett i alt han sa og skrev. En av de alvorligste feilene han gjorde – og som har gått i arv etter ham er det filosofiske feilgrepet vår egen fritenker Hans Skjervheim kaller ”Det instrumentalistiske misstaket”.
I det følgende støtter jeg meg tungt til en liten tekst av Jon Hellesnes i boka ”om Hans Skjervheim” (Samlaget 1999) Ingen tvil om at vi på grunnlag av teoretiske vitenskaper som fysikk og biologi kan utforme teknikker som hjelper oss å handle på en fornuftig eller formålsrasjonell måte.
Fysikken ligger til grunn for ingeniørfagene, vi bygger broer og katedraler og de står der vakre og ferdige som en demonstrasjon på menneskets evne til å gripe inn i og forandre og kanskje også forskjønne den virkeligheten vi ble kastet ut i.
Biologien har siden Aristoteles lært oss å krysse planter, dyrearter og fram til vår tid gitt oss genteknologi.
Denne typen handlinger, som bygger på empirisk prøving og feiling kan vi kalle ”instrumentell handling”, ”målrasjonalitet” (en fornuftig handlingsrekke innrettet mot å nå et bestemt mål). Vi vurderer teknikken ut ifra hvor effektivt den fører oss mot målet.
Praktiske handlinger
som for eksempel å skape et godt fellesskap, eller å organisere en klassefest eller et femtiårslag – kan ikke ha en teoretisk vitenskap som basis. Praktiske handlinger blir vurdert ut fra en helt annen norm enn instrumentelle handlinger. Hellesnes skriver: ” Vurderingsgrunnlaget er moralske standarder og omsynet til symmetri i det mellommenneskelige feltet”. Siden Aristoteles har praktiske problem vært betraktet som problem som folk må løse seg i mellom. Der er ingen overordnet appellinstans, ingen vitenskap som beviser og beveger.
Skjervheims poeng er at det er ”prinsipielt umogelig å løyse praktisk-moralske problem gjennom instrumentell handling ut frå teoretiske vitskaper (…)” skriver Hellesnes. Og det er akkurat her kritikken av Rousseau må begynne.
Rousseaus tenkning om barneoppdragelse og samfunnskontrakten har blitt opphøyet til ”standard” for oppdragelse og samfunnsliv. Dette betyr at man ikke skiller mellom teoretiske og praktiske problem. A l t opphøyes og forstås som et teoretisk problem. Konsekvensen av slike feiltakelser er gjerne maktovergrep.
Dette var så bra tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde tenkt det selv, men kreditten går altså til Skjervheim og Hellesnes.
Musikken
Trombonen som soloinstrument i jazzen er noe vi har sett lite på i Studio Sokrates, men nå skal vi rette på dette misforholdet. Våkne lesere og lyttere minnesk kanskje at vi behandlet Jack Teagarden for en tid siden, ganske lenge siden, forresten – i dag skal vi høre mer til mannen som tok trombonen inn i bop-eraen og ut igjen etterpå: J. J Johnson.
Knut Borge har plukket to representative eksempler på Johnsons trombonekunst, nedenfor finner du lenker som forteller deg alt du trenger å vite om innspillingene.
Ja, og har du spørsmål eller kommentarer sender du en e-post til Studio Sokrates – så har vi filosofipastiller i premie til de av dere som kontakter oss.
1: Turnpike
2: Lament.